NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 22.03.2019 04:46


Plantevern i økologisk landbruk

Bind 5 - Ugras i eng og beite

UNDER PUBLISERING

Teksten og bilder i denne boka er kommet ut, tabeller er under under bearbeiding

2019.03.06

 

 

FORORD


Fram til nå har det i dette omfattende formidlings-prosjektet, «Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk», blitt skrevet fire bøker om plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Den femte boka om ugras i eng og beite er nå også klar. Denne siste boka i serien kan man si at har tilpasset seg «den nye digitale tid» og blir bare å finne i Plantevernleksikonet. De fire tidligere utgivelsene er også å finne her men de finnes også i trykte bok-versjoner.

Det første bindet i bokserien inneholder generelt bakgrunnsstoff om økologisk landbruk og plantevern. De 3 andre allerede utgitte bindene er mer anvendte og er vinklet mot praktiske dyrkingsråd for kontroll av skadegjørere i utvalgte kulturer (Bind 2: Grønnsaker og potet / Bind 3: Korn, oljevekster og kjernebelgvekster / Bind 4: Frukt og bær). Så langt har altså den største produksjonen i Norge, fôrdyrking på eng og beite, manglet. I første omgang vil bare ugras og ugraskontroll bli inkludert i denne femte boka i serien, om denne senere også blir utvidet til å omfatte sjukdommer og skadedyr er ikke avgjort ennå.   
    
Ugras er planter på feil sted, enten fordi de reduserer avlinga eller de er dårlige fôrplanter. Noen av de kan være direkte giftige eller mer eller mindre skadelig for dyrene. Måten vi dyrker og høster graset har endret seg fra det vokste lenge nok til å egne seg til tørt høy til i dag hvor det meste ensileres og i størst grad i form av rundballer. Teknologien har endret seg, kravet om større effektivitet og større enheter har tvunget fram større og tyngre maskiner. Dette har gjort at både driftsforhold og floraen har endre seg. Gammel kunnskap og erfaring er viktig men må også suppleres med ny forskning og utprøving.

Første delen av denne boka inneholder generelt stoff om ugras i eng og beite, den andre delen vil omhandle en del viktige ugras separat. Den innledende delen omhandler ugrasets effekter på avling og fôrkvalitet, ugrasenes biologi og generelt om ugraskontroll. Ugrasbiologi er viktig kunnskap som basis for mest mulig optimal bekjempelse som i økologisk landbruk mest dreier seg om forebyggende metoder samt fysisk/mekanisk ugrasbekjempelse. Dette er i utgangspunktet kanskje mest aktuelt for økologisk dyrking, men det er et sterkt ønske fra myndighetene om å redusere bruken av kjemiske midler og vi opplever stadig at kjemiske midler blir fjernet. For alle som driver med gras og beite er det derfor nyttig å kjenne til alternativene. Dessuten, i retningslinjene for integrert plantevern, som alle jord- og hagebrukere nå må følge, er det et viktig prinsipp at forbyggende plantevern skal benyttes så langt det er mulig og det skal også benyttes ikke-kjemiske metoder når disse er tilstrekkelig effektive. Vårt håp er at kunnskapen også i denne siste boka skal være med å stimulere til mer robuste dyrkingssystemer hvor bl.a. forebyggende plantevern har en sentral plass.

Den viktigste målgruppen for bøkene er bønder og hagebrukere, men vi er helt sikre på at også veilednings-tjenesten, lærere og studenter også har stort utbytte av stoffet som presenteres.

 

 

Prosjektledelse, hovedforfattere:
Helge Sjursen,    NIBIO
Lars Olav Brandsæter,    NMBU/ NIBIO

Medforfattere:
Olav Martin Synnes,   Norsk Landbruksrådgiving Vest SA (Ålesund)
Håvard Steinshamn,    NIBIO
Steffen Adler,    NIBIO
Kjell Mangerud,    NIBIO

Versjon 28. februar 2019

1 Grovfôr-kulturer og beite

 

Dette kapitlet gir en oversikt over biologiske egenskaper for viktige ugrasarter, forebyggende og direkte tiltak for å redusere ugrasets negative virkning på avlingsmengde og kvalitet i eng og beite.

De forebyggende tiltakene en kan utføre i ettårige grovfôr-kulturer, er i stor grad avhengig av hvilke kulturer det dreier seg om – om det f.eks. er en konkurransesterk vekst som ettårig raigras, eller en konkurranseutsatt vekst som kålrot eller fôrbete. På den annen side, i radkulturer som kålrot og fôrbete har man muligheten til bekjempe også flerårig ugras effektivt ved å radrense. Når det gjelder flerårig yngre eng, har denne normalt stor konkurransekraft mot ugraset, mens en eldre eng ofte er dårligere i så henseende. I beite kan konkurranse-kraften kulturen har mot ugraset variere, avhengig av de lokale forholdene, som f.eks. forekomst av tråkkskader fra beitedyrene.

Tiltakene, både forebyggende og direkte, som kan/bør utføres, er igjen avhengig av hvilken ugrasflora som finnes der de ulike kulturene dyrkes.

Vi har derfor valgt først å gjennomgå de ulike ugrasgruppene, og senere omtale de enkelte ugrasartene.

 

1.1 Biologiske ugrasgrupper

 

En ugrasart sine muligheter til å konkurrere med kulturveksten og formere seg, er avhengig av en hel rekke ulike faktorer, ikke minst ugrasplantens vokseegenskaper, som eksempelvis veksthastighet, i forhold til kulturplanten. Særlig er den årlige vekstrytmen viktig,
eksempelvis spiretidspunktet, og om og når jordarbeiding blir utført i løpet av året og når og hvor ofte eng og beite blir høsta. I ugraslæren deler en gjerne ugraset i biologiske grupper etter de egenskapene som har størst praktisk interesse, uten omsyn til den vanlige botaniske systematikken. Av særlig interesse i denne sammenhengen er ugrasets levealder og formeringsmåte. Denne inndelingen (Korsmo 1954) ble utførlig beskrevet av en nestor i norsk og internasjonal ugrasforskning, professor Emil Korsmo (1863-1953).

Sommerettårige ugras
Sommerettårige arter lever bare en sommer. De spirer opp av frø om våren, blomstrer og setter frø. Deretter dør hele planten, inklusiv roten (figur 1.1). Disse artene overvintrer altså bare som frø. Frøproduksjonen er som regel svært rikelig, og frøet modner samtidig med eller før den kulturveksten ugraset vokser i. Det frøet som faller på jorda er som oftest i indre hvile (dormans), og kan vanligvis spire først neste vår. Skulle frøet spire alt samme høst, vil den nyspirte lille planten som regel fryse i hjel i løpet av vinteren. I særlig milde vintre kan visse arter greie seg om de spirer om høsten. Blir frøet gravd dypt ned under jordarbeiding, der det ofte er ugunstige spireforhold, kan det ligge i jorda i mange år uten å miste spireevnen.

Sommerettårige ugras kan bare utvikle seg i større mengder i kulturer der jorda blir arbeidet om våren, pga. frøenes iboende spireegenskaper. De fleste av våre vanligste ugras i åker og hage hører til denne gruppen.

De viktigste sommerettårige artene er:
guldå, hønsegrasartene, hønsehirse, jordrøyk. klengjemaure, kvassdå, linbendel, meldestokk (figur 1.1), tunbalderbrå, tungras, vindeslirekne, åkergull, åkerkål, åkerreddik, åkersennep, åkerstemorsblom, åkervortemjølk og floghavre.

Også kulturplanter som våroljevekster kan bli ugras i kornåkeren og i gjenleggskulturen.

Image
Figur 1.1. Livssyklusen til sommerettårige ugrasarter (eks. meldestokk). Tegning: Hermod Karlsen.



Vinterettårige ugras
Vinterettårige arter har normalt evne til å overvintre som plante, men kan også overvintre som frø i jorden, som frø av de sommerettårige artene. Årets frø kan spire gjennom hele sommerhalvåret. Spirer det tidlig nok, blomstrer plantene og setter modne frø på samme måte som de sommerettårige. Disse frøene kan igjen spire og utvikle nye frøproduserende planter. Spirer frøet så sent i vokseperioden at planten ikke når full utvikling, overvintrer den, blomstrer og setter frø neste vår eller sommer (figur 1.2). Frøene fra disse plantene kan så spire, og siden det ennå er tidlig på året, har plantene gode muligheter til å produsere egne frø før vinteren. Dermed kan en oppnå to frøgenerasjoner på ett år. I noe varmere land enn Norge, for eksempel England, kan en til og med få tre frøgenerasjoner i året. Vinterettårige ugras er, som en skjønner, mer allsidige enn de sommerettårige. De vokser derfor godt både i vårsådde og i høstsådde kulturer, men som de sommerettårige artene, er også de vinterettårige avhengige av løs og bearbeidet jord for å kunne spire og utvikle seg i større omfang.

Det er bare ni vinterettårige ugras som er særlig viktige hos oss:
gjetertaske, haremat, pengeurt, rødtvetann, stemorsblom, tunrapp, vassarve, åkerminneblom og åkersvineblom.
 

Image
Figur 1.2. Livssyklusen til vinterettårige ugrasarter (eks. åkersvineblom). Tegning: Hermod Karlsen.

 
Toårige og engangsblomstrende (monokarpe), flerårige ugras
Toårige arter blomstrer normalt ikke før året etter spiring. Enten de spirer tidlig om våren eller senere på sommeren, utvikler de det første året bare røtter og en bladrosett som overvintrer.
Etter frømodningen andre året dør hele planten (figur 1.3). På grunn av disse artenes spesielle livssyklus, må de stå i ro i to vekstsesonger på rad for å komme til sin rett. Samtidig er de avhengige av åpen jord for at frøene skal kunne spire. Slike forhold finner en først og
fremst i toårige kulturer, som for eksempel høstkorn og første års eng, dessuten i grasmark med «sår» i grasmatten. Toårige ugras spiller svært liten rolle i ettårige kulturer der jorda blir pløyd eller på annen måte kraftig jordarbeidet hvert år. Ved redusert jordarbeiding (ingen pløying) kan situasjonen derimot fort bli en annen.

De viktigste toårige artene er: balderbrå, dikesvineblom, krusetistel, myrtistel og vegtistel.

Litt i strid med klassifiseringen kan noen toårige ugras vokse vegetativt i flere år før de blomstrer, og kalles også «flerårig, engangsblomstrende (eller monokarpe) planter». Myrtistel og sløke kan trenge eksempelvis 5-7 år for å styrke den vegetative planten, før de blomstrer (Håkansson 2003). Kjempebjørnekjeks er et annet eksempel på en ofte flerårig, engangsblomstrende eller monokarp art. Strengt tatt er også ettårige og toårige arter monokarpe, men utrykket brukes mest om arter som lever mer enn to år.
 

Image
Figur 1.3. Livssyklusen til toårige ugrasarter (eks. balderbrå). Tegning: Hermod Karlsen.



Flerårige ugras

Ugras som lever lenger enn to år, blir gjerne kalt flerårige ugras. Etter formerings- og spredningsmåten deles de i to grupper: stedbundne og vandrende. Artene som hører til her er dessuten å regne som «flergangsblomstrende (såkalt polykarpe)» i motsetning til de akkurat omtalte «flerårig engangsblomstrende (monokarpe)» artene.

Flerårige stedbundne ugras
Karakteristisk for gruppen flerårige og stedbundne ugras er at plantene kan formere og spre seg kjønnet (generativt) med frø eller sporer, men normalt ikke vegetativt ved egen hjelp. Selve plantene er således stedbundne eller stasjonære. Roten hos noen arter har likevel vegetativ regenerasjonsevne når den blir oppdelt eller sterkt skadd. Det må altså en ytre impuls til for at denne formeringsmåten skal fungere. I spiringsåret utvikler de fleste flerårige stedbundne ugrasene bare rot og bladrosett. I andre året fortsetter utviklingen, og som regel er det da plantene blomstrer og setter frø første gang (figur 1.4). Noen arter blomstrer alt i spiringsåret (for eksempel følblom og smalkjempe). Etter frømodning visner de overjordiske plantedelene ned om høsten, men roten lever videre og setter nye blad og blomsterbærende skudd hver vår gjennom flere år. Lysskuddene kommer dels fra hovedroten og dels fra den underjordiske delen av stengelen.

Stedbundne ugras forekommer særlig i eng og beite, og andre steder der planten kan vokse i fred over lengre tid. De blir derfor ofte kalt «engugras».
 

 

Image
Figur 1.4. Livssyklusen til stedegne flerårige ugras (eks. høymole). Tegning: Hermod Karlsen.




Denne ugrasgruppen kan ellers deles i fire undergrupper etter rottype: (i) trevlerot, (ii) rotstokk, (iii) pålerot og (iv) uekte rot (figur 1.5). De viktigste artene i de fire undergruppene er:

-    Trevlerot: blåkoll, engsoleie, følblom og sølvbunke.

Frøroten, dvs. den første roten fra et spirende frø, på frøplanten dør snart og ertstattes av tallrike, strengeformede birøtter (trevlerot), som utgår fra den underjordiske, nedre og varige del av stengelen. Ugras med trevlerot hører egentlig til under ugras med rotstokk, men er utskilt som egen gruppe vesentlig på grunn av birøttenes egenartete plassering (Korsmo 1954).

-    Rotstokk: burot, engkarse, groblad, gul gåseblom, landøyda, prestekrage, rome, selsnepe og smalkjempe.

I plantesystematikken brukes ofte betegnelsen rotstokk også om jordstengler (underjordiske stengelutløpere). Her er betegnelsen rotstokk brukt om underjordiske plantedeler til stedbundne ugras som er dannet av de underjordiske og varige delene av stengler med tilhørende birøtter. Av og til kan frøroten leve videre, men dør som regel snart.
De fleste ugras med rotstokk kan formere seg vegetativt fra adventivknopper på rotstokken når denne blir oppdelt ved mekanisk inngrep (Korsmo 1954).

-    Pålerot: dunkjempe, høymoleartene, løvetann, russekål, og vinterkarse.

Frøroten forsetter sin utvikling til en varig påleformet hovedrot (pålerot). Pålerotens lengde og forgreining varierer sterkt mellom de enkelte artene. De fleste har evne til vegetativ formering ved mekanisk oppdeling av hovedroten eller sidegreiner. Dette skjer ved at det skyter fram lysskudd fra adventivknopper i barklaget (f.eks. vinterkarse), eller gjennom gruver i rotens
 
barklag (f.eks. høymole), eller fra vekstpunkter i cellevevet (perisykelen) utenom sentralsylinderen (f.eks. løvetann) (Korsmo 1954).


-    Uekte rot: Engmose.

«Uekte rot» betyr at «roten» ikke er bygd for næringsopptak som hos høyere planter
/ karplanter, men bare tjener som festeorgan, som hos tang og tare i sjøen. Næringsopptak i moser (og i tang og tare) skjer direkte gjennom bladoverflata.

 
Image
Figur 1.5. Ulike former for rotsystem/formeringsorganer hos stedegne flerårige ugras, eller «engugras». Tegning: Hermod Karlsen.



Flerårig vandrende ugras

Alle arter i gruppen vandrende flerårige ugras har kontinuerlig, vegetativ formering og spredning. Vegetativ spredning vil i denne sammenheng si at planten har en eller annen form for «vekst til siden» som igjen gir nye planter ved siden av den «gamle morplanten». Eksempel på dette er overjordiske stengelutløpere som hos jordbærplanten eller krypsoleie, eller underjordiske stengelutløpere som hos kveke (figur 1.6) eller krypende (underjordiske) formeringsrøtter som hos åkertistel (figur 1.7). Som andre plantegrupper, formerer disse seg naturligvis også med frø eller sporer. Når vandrende ugras vokser opp fra frø, lager de i spiringsåret bare en bladrosett og rot som overvintrer. De fleste artene blomstrer og setter frø første gangen året etter, altså i sitt 2. leveår (figur 1.8), men noen først det 3. året (hestehov, hundekjeks og skvallerkål). Mange arter er svært frørike. Vandrende ugras har altså evne til å spre seg vegetativt, uten ytre inngrep. I dagligtale blir de ofte kalt «rotugras». Noen inkluderer gjerne også de stedbundne artene i dette begrepet. Mange av de mest brysomme ugrasene, både i åker og grasmark, hører til denne gruppen.

Etter den vegetative formeringsmåten kan rotugraset deles i fem undergrupper: (i) krypende, (overjordiske) rotslående stengler, (ii) krypende (underjordiske) jordstengler, (iii) krypende (underjordiske) formeringsrøtter, (iv) stengelknoller i jorda, eller (v) annen vegetativ formering (figur 1.9). De viktigste artene i de fem undergruppene er:
 
-    Krypende, rotslående stengler (stoloner / tæger): gåsemure, korsknapp og krypsoleie.

Fra leddknutene på disse krypende, overjordiske stenglene utvikles birøtter og flere grunnblad. Etter avsluttet vegetasjonstid om høsten visner de overjordiske delene, unntatt leddknutene som med sine birøtter overvintrer og forsetter veksten neste år som selvstendig plante. Fra denne planten vil det igjen vokse ut krypende og rotslående stengler (Korsmo 1954).

-    Krypende jordstengler: einstape, hestehov, kveke, nyseryllik, ryllik, skvallerkål, stormaure, stornesle, strandvindel, lyssiv*, knappsiv* og åkersnelle. (*svaktvoksende jordstengler)

Jordstenglene er ledd-delte, etter samme prinsipper som overjordiske stengler. Ved leddene på jordstenglene finnes adventivknopper og skjellaktige lavblad (skjellblad) eller rudimenter av slike.

Image
Fig. 1.6. Fra nodiene (leddknuter) på jordstenglene kommer det først nye grønne skudd, men når kvekeplanten har fått 3-4 blader begynner den også å produsere nye jordstengler. Foto: Anne-Kari Holm



I spiringsåret utvikles det fra frøplantens rothals eller fra den nedre, underjordiske del av stengelen, jordstengler som først vokser nedover i jordlaget og senere omtrent vannrett, mens noen søker oppover mot jordoverflaten, og fra spissen av disse vokser det fram lysskudd. Fra adventivknopper på jordstenglene og fra den underjordiske delen av stengelen hos vegetativt utviklete planter, vokser det fram nye jordstengler som igjen kan søke opp mot jordoverflaten og danne nye lysskudd fra jordstenglenes spiss. På denne måten kan disse ugrasene spre seg over store områder ved de underjordiske formeringsorganene (Korsmo 1954). Karakteristisk for jordstenglenes voksemåte ellers er at sideskuddene vokser skrått ut fra morstammen framover i dens lengderetning, som f.eks. hos kveke.
 
-    Krypende formeringsrøtter: geitrams, småsyre, vegkarse, åkerdylle, åkertistel og åkervindel.

I motsetning til jordstenglene er formeringsrøtter (eller rotutløpere) ikke delt opp i ledd. Mens ugras med jordstengler bare har adventivknopper ved jordstenglenes ledd, finnes det på ugras med formeringsrøtter adventivknopper uregelmessig spredt både på primærroten, utløpere og forgreininger, hvorfra det vokser fram lysskudd når vilkårene er tilstede. Mens lysskuddene fra jordstengler vokser på skrå opp til jordoverflaten fra utløpernes spiss, vokser lysskuddene fra formeringsrøtter gjerne omtrent loddrett opp mot jordoverflatene fra adventivknopper på selve utløperen eller dens forgreininger.

 

Image
Fig. 1.7. Fra adventivknopper tilfeldig plassert på røttene kommer det først nye grønne skudd. Når åkertistelplanten har fått 4-7 blader begynner den også å produsere nye røtter som kan sette opp nye skudd. Foto: Anne-Kari Holm




Frøroten fortsetter alltid sin videre utvikling til en varig hovedrot, og denne primærroten er greinet, slank, knudret og dyptgående (dyprot) med forgreininger som kan vokse mer eller mindre vannrett ut til sidene som rotutløpere i forskjellige dybder i jordlaget, som f.eks. hos åkertistel. Hos andre ugrasarter vokser rotutløperne meget uregelmessig i jordlaget. De kan således vokse på skrå nedover i jordens dypere lag, mens det samtidig vokser ut forgreininger som kan søke oppover mot jordoverflaten, der det fra adventivknopper vokser fram overjordiske skudd, som f.eks. hos småsyre og hos lintorskemunn.

Rotutløpere, eller formeringsrøtter, er egentlig rotgreiner, opprinnelig utgått fra primærroten, som igjen er en videre utvikling av frøroten. Rotgreinene kan igjen greine seg kontinuerlig. Småbiter av slike formeringsrøtter setter villig nye planter fra adventivknopper i barklaget (Korsmo 1954).

-    Stengelknoller i jorda: åkermynte og åkersvinerot.

Frøroten fortsetter sin utvikling gjennom veksttiden som en slank og gjerne greinet rot, men er uten vegetativ formeringsevne. Knolldannelsen skjer opprinnelig fra første års plante som har spirt opp av frø på den måten at overjordiske stengler bøyer seg nedover med spissen og vokser ned i jorden som til dels noe greinete stengelknoller. På planter som er utviklet vegetativt dannes stengelknoller fra den underjordiske delen av stengelen. Brekkes knollene  opp i mindre biter, kan det fra adventivknopper (groøyer) på hver enkelt bit vokse fram en ny selvstendig plante (Korsmo 1954).

•    Vegetativ formering på andre måter: engsyre, hundekjeks, mjødurt, tyrihjelm, ugrasklokke og vårkål.

I denne gruppen er det tatt med ugrasarter med ulike vegetative formeringsmåter av så vidt spesiell karakter at de ikke passer inn i noen av de andre gruppene. Ugras innen denne gruppen vokser mest i eng og kan formere og spre seg både vegetativt og ved frø.

 
Image
Figur 1.8. Livssyklusen til krypende flerårige ugras (eks. kveke og åkerdylle). Tegning: Hermod Karlsen

 

 
Image
Figur 1.9. Ulike former for formeringsorganer hos krypende flerårig ugras. Tegning: Hermod Karlsen


Ugrasklokke har for eksempel både krypende jordstengler og pålerøtter som vokser ut fra jordstenglene. Hundekjeks har en form for oppsplitting av øvre del av røttene, og er således «svakt» vandrende.

 

1.2 Ugrasarter og ugrasgrupper i grovfôr-kulturer og beite

 

Den klassiske inndelingen av ugrasartene i biologiske grupper etter Korsmo (1954), nevnt i forrige avsnitt, sier ikke noe om i hvilke kulturer disse gruppene er mest vanlig å finne. Den svenske ugrasforskeren Sigurd Håkansson publiserte i 1995 en slik oversikt (Håkansson 1995; se tabell 1.1). De ettårige ugrasartene gjør unna sin livssyklus i løpet av en sesong og er mest vanlig å finne i åpne åkerkulturer – det gjelder spesielt de sommerettårige artene som er mest vanlige i vårsådde vekster og lever bare en sommer, mens vinterettårige lever en sommer og en høst, og kan overvintre som småplanter til neste vår. I grasgjenlegget, og da spesielt i 1. års eng, kan en finne mange ettårige arter, og helst vinterettårige. I eldre eng og beite finnes omtrent ikke noen ettårige – bortsett fra eventuelt i skadd eng, der slike arter kan gro fram.

Toårige arter, som for eksempel myrtistel, krusetistel og vegtistel, krever «ro» omkring vokseplassen og ikke noe særlig konkurranse fra sterkt voksende grasarter, og vil derfor finne sin plass i beiter, der de heller ikke blir spist av beitende husdyr. Balderbrå kan være tallrik både i åker og gjenlegg.

De flerårige, stedbundne artene løvetann og høymoleartene derimot, som også er konkurransesterke planter, vil kunne trives godt i både eng og beite, der jorden ikke blir bearbeidet.

Også de flerårige og vandrende artene, som krypsoleie, kveke og i noe grad åkertistel, vil kunne forekomme relativt hyppig i både yngre og eldre eng, og delvis også i beite.

I et 6-årig omløp med økologisk drift av et areal ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), forekom flerårige tofrøbladete ugrasarter mest i 1.-3. års eng (figur 1.10A). De tofrøbladete, ettårige artene spirte derimot lite fram under den 3-årige engperioden (figur 1.10B). Frøbanken i jorden av de flerårige artene utgjorde bare ca. 1/30-del av de ettårige artenes frøbank.


Image
Figur 1.10. Utviklingen av tofrøbladete ugras som frø i jorden (frøbank) og framvekst (antall planter pr. m2) i et økologisk areal med 6-årig omløp, med åkervekster og eng, ved NMBU. Figur A: Flerårige arter; figur B: Ettårige arter (etter Sjursen 2001).

 

Tabell 1.2 viser artslisten over de flerårige, tofrøbladete ugrasartene fra samme forsøk som i figur 1.10A. I engårene hadde f.eks. løvetann en frekvens (se nedenfor) på over 80 til nesten 100 %, mens høymole forekom mest i 2. års eng med en frekvens på 21 %. I åpen-åker- perioden hadde løvetann en frekvens på 13 % i grønnfôr med gjenlegg, 33 % i bygg med underkultur og 15 % i raigras og fôrraps. Tilsvarende tall for høymole var kun 2 % i raigras og fôrraps.

Frekvens er utregnet slik: (Antall ruter som inneholder minst en plante pr. m2/ totalt antall ruter) x 100 %. Totalt antall ruter var 48, dvs. antall år (= 6) x antall ruter pr. observert skifte (= 8).

Tabell 1.3 viser artslisten over de ettårige, tofrøbladete ugrasartene. I engårene avtok f.eks. frekvensen av framspirte meldestokk-planter fra 48 % i 1. års eng til 2 % i 3. års eng. I årene med åpen kultur var frekvensen 96 % i gjenlegget, 100 % i bygg med underkultur året etter 3. års eng, og 90 % i raigras og fôrraps. Andre artseksempler: Gjetertaske var en art det forekom mye av i det 6-årige omløpet, spesielt i frøbanken. Frekvensen av framvokste planter var 60 %, 27 % og 2 % i hhv. 1., 2. og 3. års eng. I grønnfôr med gjenlegg, bygg med underkultur og raigras/fôrraps var frekvensene hhv. 71 %, 69 % og 56 %.
 

Tabell 1.1. Forekomst av ugrasartenes biologiske grupper (livsformer) i ulike kulturer. Gradering av mulighetene for god utvikling av formeringsdyktige ugrasplanter dersom direkte bekjemping ved tradisjonell jordarbeiding, som f.eks. harving og pløying, ikke skjer (modifisert etter Håkansson 1995): 0 = sterkt begrenset mulighet, + = begrensete muligheter, ++ =    noe begrensete muligheter, +++ = størst mulighet Grupper med rød skrift: lav toleranse for jordarbeiding; med blå skrift: høyere toleranse.

Image


 

1.3 Toleranse/krav husdyra stiller til forekomst av ugras

Effekter av ugras på fôrkvalitet og avling

 

I eng og beite blir både sådde og viltvoksende plantearter utnyttet. Grensene mellom nyttige planter og «ugras» blir dermed mer flytende enn i åkerkulturer. Det er egenskapene hos hver enkelt art som er avgjørende.

Eng- og beitevekster bør gi høy avling. God kvalitet (bl.a. høyt næringsinnhold) og smak er også viktige egenskaper. Beiteplanter må tåle flere høstinger enn engplanter, lav stubbing og tråkk fra tunge dyr. De bør ha evne til å skape en «armert» tråkkfast jordoverflate.

Det er flere årsaker til at en plante blir definert som «ugras». Tabell 1.4 oppsummerer flere av disse årsakene, som går på nedsatt fôrkvalitet og avling.

 

 Tabell 1.4. Eksempler på effekter av ugras på fôrkvalitet og avlingsnivå

Årsak til
at planter kalles «ugras»

Artseksempler

Lav avling 1) Tunrapp, knereverumpe, krypsoleie, løvetann, marikåpe, følblom
Lav energikonsentrasjon 2) Høymole, skogstorknebb, hundekjeks
Vraking på beite Sølvbunke, engsoleie, stornesle, tistel-arter, høymole
Usmak på høy og surfôr Balderbrå, krypsoleie, høymole
Giftige Engsoleie, myrsnelle, dikesvineblom, landøyda, rome m.fl.
Skader slimhinner fysisk Sølvbunke
Høyt innhold av vann Løvetann, ryllik
Påvirker melkekvaliteten:
·         Lukt, smak Balderbrå 
·         Smak, surning Småsyre 
·         Smak, farging Krypsoleie 
·         Smak Ryllik 
·         Problemer med smørproduksjon Engsyre
Tørker seint Høymole
Smuldrer lett ved høytørking Løvetann, kløver
Konkurrerer ut mer verdifulle arter Stornesle, marikåpe, hundekjeks, krypsoleie, engkarse, løvetann, ryllik

 1Gjelder både relativt liten biomasse pr. plante og reduksjon av avling pr. arealenhet i forhold til grasproduksjonen. 2Gjelder forenheter per kg tørrstoff.

 

Noen arter, f.eks. sølvbunke, er nevnt under flere kategorier, siden planten vrakes på beite, og årsaken er at den kan skade slimhinnene. Det gjelder særlig blad av eldre sølvbunke-planter med tydelige ribber, som er rike på grunnstoffet silisium. Yngre planter, og planter i fjellet, har ikke utviklet slike ribber, og blir gjerne spist av sau.

Det finnes også eksempler på at ville arter i beite kan påvirke melkekvaliteten i positiv retning. Flere arter av ville tofrøbladete arter kan øke innholdet av sunne, flerumettete fettsyrer i melken, bl.a. ulike erteplanter. I studier fra Alpene ble det funnet positiv korrelasjon mellom følblom, tiriltunge, rødkløver, karve, smalkjempe og gunstige fettsyrer i melk.

Forsøk i Tsjekkia har vist at innslag av løvetann i grovfôret har påvirket vomgjæringen hos ku på en god måte. Høymole derimot, inneholder kjemiske forbindelser, bl.a. oksalsyre, som påvirker vomgjæringen i uheldig retning. Dette gjelder når innholdet i fôrrasjonen er 20 %
eller høyere.

------------------------------------------------------------------------

Tekstboks:
Ugras, fôrkvalitet og driftstekniske problemer

 


Problemer med fôrkvaliteten – Effekter av ulike ugrasarter på kvalitet og avlingsnivå
Selv om det vil variere mye mellom landsdeler og driftsforhold er høymole kanskje det viktigste ugraset i eng. Den påvirker fordøyeligheten av fôret negativt, men har imidlertid positiv virkning på protein- og mineralinnhold. Høymole står også ofte igjen etter beiting. Svært mange av de tofrøblada artene, «engugrasa» som vi pleier å kalle dem i enga, påvirker imidlertid kvaliteten i positiv retning. Dette gjelder arter som krypsoleie, marikåpe og løvetann-arter, som dyrene også synes å like både i silo, høy og beite. Noen arter er giftige. I Norge er myrsnelle og engsoleie blant de vanligste giftige artene. Engsoleie er kun giftig i fersk tilstand, det vil si på beite eller ved fôring av ferskt gras. Ved tørking eller ensilering brytes den giftige forbindelsen ned. Høymole og andre syrearter inneholder oksalsyre som etter inntak i store mengder blant annet kan føre til blodig urin på grunn av kvasse krystaller som syra danner i urinveiene. Eksempler på andre giftige ugras som særlig forekommer på Vestlandet, er landøyda og dikesvineblom (se tabell 1.8).

Driftstekniske problemer
En del plantearter har dårlig evne til å binde jorda, og følgelig kan stort innhold av slike arter føre til at jorda får dårlig bæreevne. Dette ser man blant annet under tette bestander av marikåpe, der jorda kan være helt svart under marikåpedekket. Under fuktige forhold vil
det da kunne bli skader av traktortrafikk, samtidig som det kan bli ganske sleipt for traktordekket. Fornying av enga kan være løsningen på det problemet.

Også ved produksjon av tørrhøy kan tofrøblada arter være uønska ettersom de har høyere vanninnhold enn grasartene og dermed tørker seinere. Ujevn tørk kan føre til større tap av bladmasse på materialet som tørker raskest, samtidig som fuktige plantedeler kan føre til problemer med mugg i høyballer. Høymole kalles «høymugle» i kyststrøk av Nord-Norge, og dette har nok sin logiske forklaring.
-----------------------------------------------------------------------


En studie av botanisk sammensetning i eng og beite, utført av Bioforsk Økologisk/NIBIO Tingvoll (v/Steffen Adler), ble gjennomført på 69 arealer fordelt på 17 økologiske melkebruk i Midt-Norge i mai/juni 2007.  Den botaniske sammensetningen ble estimert før første slått
ved å vurdere forholdet mellom dominerende arter i omtrent 40 prøveruter fordelt over hvert areal. Ved bruk av en cluster-analyse (= «klyngeanalyse») kunne en finne typologien (= type eng med en bestemt planteartssammensetning) av arealene.

Slåtteenger og enger som ble brukt til slått og beite ble delt inn i tre typer og fikk navn etter dominerende plantearter (tabell 1.5.):
-    «rødkløver/løvetann-eng»,
-    «timotei/høymole-eng» og
-    «ugras-eng».

Beitearealene ble delt inn i to typer:
-    «raigras/hvitkløver/høymol-beite» og
-    «engrapp/sølvbunke-beite».

«Rødkløver/løvetann-eng» og «timotei/høymole-eng» har begge høyt innhold av kulturplanter og dermed lite ugras. «Rødkløver/løvetann-eng» har høy andel rødkløver, mens i «timotei/ høymole-eng» er det timotei som dominerer. Begge er typisk for unge økologiske enger men med forskjellig tilslag for rødkløver. Innslaget av de stedbundne flerårige ugrasartene
løvetann og høymole er lite men har et potensiale til å øke når enga blir eldre, spesielt når det oppstår åpen jord der nye planter kan etablere seg. Kveke kan spre seg i enkelte eldre enger.

«Ugras-eng» er typisk for eng eldre enn 4 år når kulturplanter som timotei og rødkløver gradvis går ut mens andre arter som engrapp får fotfeste. «Ugras-eng» har en ugrasandel på 54 % og et høyere mangfold enn yngre eng. Løvetann, høymole, engsyre og krypsoleie er dominerende ugrasarter. Den høye andelen av sølvbunke indikerer at det ikke bare er gammel eng i denne gruppa men også eng etablert på mindre gunstige vokseplasser dvs. dårlig drenering og jordpakking.

Beiter har generelt et lavt innhold av kultiverte arter og et høyt biologisk mangfold.
«Raigras/hvitkløver/høymol-beitet» er mer intensivt enn «engrapp/sølvbunke-beitet» og ugrasarter som vrakes av beitedyr blir mer fremtredende som for eksempel sølvbunke og engsoleie. Men også her tyder den botaniske sammensetningen på mindre gunstige vokseplasser i «engrapp/sølvbunke-beitet» enn i «raigras/hvitkløver/høymol-beitet».

 

Kort tid etter omlegging av arealene til økologisk drift hadde Bodin gård i Bodø fortsatt en stor melkekubesetning med forholdsvis mye innkjøpt kraftfôr. Dette ga en positiv næringsbalanse og dermed et lavere konkurransefortrinn for kløverarter. De viktigste kultiverte artene var timotei, engsvingel og rødkløver og de viktigste ugrasartene var kveke, markrapp og høymole (tabell 1.6.). Timotei, markrapp og høymole utgjorde mindre andeler av avlingen ved andre enn ved første slått. Derimot økte andelene av engsvingel, rødkløver, hvitkløver og kveke.

 

I et treslåttsystem ble en rødkløver/timoteieng sammenlignet med en eldre timotei/hvitkløvereng på Ås i 2008. Begge arealene hadde en høy andel kultiverte arter (tabell 1.7.) og timotei var den viktigste grasarten. Andel av timotei avtok fra første til tredje slått på begge arealene mens rødkløver økte i rødkløver/timoteiengen. Hvitkløverandelen var størst i andreslåtten i begge engene. Dette gjaldt også kveke som var den viktigste ugrasarten. Balderbrå og høymole forekom bare i rødkløver/timoteiengen med hovedvekt på førsteslåtten.

 

Innhold av giftstoffer. Ugrasplanter kan, som nevnt foran, også ha negativ effekt på engavling og fôrkvalitet, men enkelte arter kan ha nøytrale, eller til og med positive effekter.
Ugrasplanter med negative effekter kan redusere andelen av dyrkede arter i enga, de kan inneholde stoffer som reduserer smakeligheten, de kan være antinæringsstoff eller de kan inneholde giftige stoffer. Grupper av giftige stoffer er for eksempel alkaloider, glukosider, saponiner, resinoider, oksalater, og nitrater (Kingsbury 1964).

Tabell 1.8 viser noen eksempler på stoffer som kan ha negativ effekt og i hvilke ugrasarter stoffene finnes. Det skal bemerkes at det er stor forskjell på hvor giftig stoffene er, eksempelvis er stoffet cicutoxin i selsnepe ekstremt giftig, mens taraxacin, spesielt i løvetannrøtter, er bitter, men ikke særlig giftig. Løvetann blir betraktet som trygg å bruke til ulike formål (Hjelmstad 2012).

 

 

 

 

 

Skadeterskler ved engdyrking

Det er neppe praktisk mulig eller økonomisk lønnsomt å utrydde alle ugrasplanter i eng og beite. Små mengder ugras har sjelden noen påviselig skadevirkning på avlingsmengde eller kvalitet. Kanskje kan et lite innslag virke som «krydder i kosten», og øke fôropptaket, pluss at tofrøbladete ugras i noen tilfeller kan ha høyere innhold av viktige mineralstoffer enn gras. Uheldige virkninger får en først når andelen av arter med ugunstig effekt kommer over en viss «skadeterskel». Vi har i dag for liten kunnskap til å fastsette nøyaktige økonomiske skadeterskler for ulike arter.

Forslaget nedenfor må vurderes som grovt rettledende:

Giftige arter:         0 %
Arter som beitedyrene vraker:     0-5 %
Andre arter:     10-25 %


Selv om et moderat innslag av ugras ikke gir påviselige virkninger på avling, kvalitet eller fôropptak, kan det likevel, i noen tilfeller være god strategi å satse på svært lav «terskel», eller
«utrydding».

Noen arter gir liten avling, men har samtidig stor evne til å konkurrere ut verdifulle kulturplanter. Dette gjelder f.eks. marikåpe, hundekjeks, løvetann, krypsoleie og engkarse. Arter med slike egenskaper bør ha lav skadeterskel.

Flerårige ugrasarter som får anledning til oppformering i engårene, kan gi utfordringer i påfølgende åkervekster. Dette gjelder særlig flerårige ugrasarter i åkervekster med svak konkurranseevne. Rotugras, f.eks. kveke, bør ha lav terskel.

 

1.4 Ulike tiltak mot ugras

 Fysiske og kjemiske forhold i jorda

 

I eldre eng har det vist seg at ugraset ofte ikke er årsaken til avlingsnedgangen, men heller er indikator på at vokseforholdene er endret (tabell 1.9). Planteartene som vokser på stedet utnytter vekstfaktorene maksimalt, men vekstfaktorene er endret i løpet av engårene, og dermed også artssammensetningen. Det har foregått en suksesjon, der de ulike artene har forskjellige etableringsstrategier.

 

Bedre drenering, kalking og tiltak som bedrer jordstrukturen vil selvfølgelig ikke fjerne ugrasproblemet fullstendig men vil redusere problemet fordi ugrasene vil miste den konkurransefordelen de ofte har under våte, sure og pakka forhold!

 

Vekstskifte

Tabell 1.1, som forteller om hvilke ugrasgrupper og ugrasarter som er mest vanlige i ulike kulturvekster, sier mye om viktigheten av vekstskifte som overordna tiltak mot ugras. Hvis man f.eks. har muligheten til et vekstskifte med kombinasjonen korn og eng vil man i kornårene i stor grad kunne redusere problemene med flerårig stedbundne ugras som for eksempel høymole, løvetann og hundekjeks. «Motsatt vei», i år med engvekster vil mange av ugrasartene som trives spesielt godt i korn, som åkertistel, åkerdylle, åkersvinerot og mange andre arter, ikke ha optimale forhold og vil reduseres mye. Kveke vil derimot ofte trives godt både i kornåkeren og i enga. Kveke er et eksempel på en ugrasart som er vanskelig å ta med vekstskifte. Som kjent blir kveka ofte tatt med glyfosat i konvensjonell dyrking, når man har et problem med mye kveke i økologisk landbruk er ulike typer harver i kombinasjon med etterfølgende pløying som regel hovedmedisinen. Noen harvtyper, f.eks. «KvikUp-harv», har vist seg spesielt effektive i kvekebekjempelsen.

Fordi et stort flertall av gårdene med melkeproduksjon i Norge bare er basert på mer eller mindre ren melke- og kjøttproduksjon, og fordi gårdene er i områder hvor det er vanskelig eller umulig med kornproduksjon, er det ofte i praksis ikke aktuelt med et korn-eng system. Mulighetene til et allsidig vekstskifte blir derfor mer marginale og det som da kanskje er mest aktuelt er å ta inn ettårige fôrvekster. Det å ta slike vekster inn i omløpet kan prinsippielt ha flere viktige effekter på engugrasene: (i) det å bryte opp et ensidig omløp med flerårig eng gjør at det blir oftere blir jordarbeidet (det er godt dokumentert at plogen kanskje er vårt viktigste ikke-kjemiske ugrastiltak), (ii) flere av de ettårige fôrvekstene er konkurransesterke og kan dermed svekke ugraset betydelig, og (iii) noen av de ettårige fôrvekstene er radkulturer som muliggjør en effektiv radrensing mot flerårige ugrasarter (figur 1.11).
Erfaringer fra nye studier i Norge tilsier at man f.eks. reduserer rotugraset (kveke, åkertistel, åkerdylle m.fl.) med omkring 15 %, kanskje mer, for hver gang man radrenser i korn (hvis man radrenser 3 ganger på forsommer, tidligsommer kan man kanskje forvente ca. 50 % redusert ugrasbiomasse).

      

Image
Figur 1.11. Det finnes et utall ulike typer radrensere, både for frontmontering (t.v.), midtmontering (t.h.) og bakmontering. Foto: Lars Olav Brandsæter

 

 
Ettårig eng og fôrvekster

Spiredyktige ugrasfrø som ligger for dypt, eller av andre årsaker ikke spirer med det samme, kan ligge i jorden i mange år. Vi sier at de danner en frøbank. Når man planlegger å bruke ettårige fôrvekster i omløpet er det viktig å hindre oppbygging av frøbanken, og likeledes hindre at røtter og jordstengler av flerårig ugras bygger seg opp i jorda. Det er derfor viktig å gjennomføre en langsiktig strategi i ugraskampen. Noen kulturer i omløpet kan være spesielt egnet til å sanere jorden for innhold av ugrasfrø.

Alle tiltak mot ugras har som mål å skaffe kulturvekstene våre et overtak i konkurransen om lys, vann og næring. Dersom kulturen vokser dårlig eller seinere enn ventet, kan ugraset få et overtak selv om vi setter inn direkte mottiltak for å svekke eller fjerne ugraset. Særlig er det viktig at kulturen får en rask start om våren. Jord- og plantekultur som gir optimale forhold for plantevekst, vil derfor være avgjørende for om vi lykkes med å unngå skadelig konkurranse.

Særlig der det er eng med tjukk og gammel torv kan det lønne seg å ha grønfôr et eller to å før nytt gjenlegget. På denne måten blir mye av torva brutt ned og det er enklere å få til et jamt og godt såbed der engfrøa får gode spirevilkår.


Konkurransesterke kulturer

De ulike ettårige fôrvekstene har store forskjeller i konkurranseevne overfor ugraset. Ettårig raigras er en konkurransesterk vekst. Breisåing, i alle fall under visse forhold som god spireråme, eller kryssåing, kan bedre konkurranseevnen kraftig i forhold til radsåing. Dersom det ikke er god spireråme, kan breisåing gi motsatt effekt. Ettårig/italiensk raigras eller Westerwoldsk raigras gir også rask gjenvekst etter slått, noe som også kan svekke flerårig ugras betydelig. Westerwoldsk raigras er kjent for å etablere seg raskt på våren mens italiensk raigras er kjent for rask gjenvekst etter slått, kanskje er en blanding av de to derfor et godt alterantiv? Det er ikke uvanlig hverken at økologiske og konvensjonelle gardbrukere tar et, ja kanskje to påfølgende år med ettårig raigras for å gjøre noe med ugrassituasjonen. Mange ganger er høymola bakgrunnen for at man velger å gjøre dette. Grønnfôrblandinger av korn og erter konkurrerer også godt med ugraset ved rask og god start om våren. Av korsblomstra fôrvekster blir fôrmargkål og fôrraps regnet som konkurransesterke. Men disse artene blir gjerne dyrket med stor radavstand, og da vil det ofte være behov for å sette inn tiltak som radrensing i etableringsfasen. Kålrot og fôrbete er i utgangspunktet meget konkurranseutsatt fordi de dyrkes med stor rad- og planteavstand, og er derfor også helt avhengige av at det blir satt i verk tiltak som radrensing og luking mot ugraset tidlig i vekstsesongen. Nepe har kraftig bladutvikling. Dette, i tillegg til at planta kan dyrkes med liten rad- og planteavstand, gjør at denne kulturen er mer konkurransesterk enn de andre rotvekstene.
 

---------------------------------------------------------

Tekstboks: Radrensing og andre tiltak i ettårige fôrvekster

Vanlig radrensing med tinder og skjær tilpasset aktuell radavstand, er et effektivt tiltak i disse kulturene. Ved radrensing like etter spiring av kulturen må man ved hjelp av rulleskjær beskytte små planter mot at det blir kastet jord inn i planteraden. Ugras som spirer i planteraden må man fjerne manuelt i konkurransesvake kulturer som nepe og kålrot. I fôrraps og fôrmargkål kan dette også være nødvendig dersom det er mye av høyvokste konkurransesterke arter som meldestokk, då og hønsegras, mens kulturplantene ennå står på 2 til 4-bladstadiet. Når kulturen er blitt større, kan man fjerne rulleskjærene, slik at nyspirt ugras blir gravd ned av jord som blir kastet inn i raden.

I fôrmargkål og fôrraps som er sådd med liten radavstand, kan det, tidlig i vekstperioden, være aktuelt med ugrasharving. Ugraset må være nyspirt ved harving, men kulturen kan harves fra den har fullt utvikla frøblad og helt fram til 5 til 6 blad. Man må prøve seg fram med innstilling av harven slik at tiltaket ikke blir for aggressivt.

Fôrbete
Radrensing kan utføres som beskrevet for korsblomstra vekster. Skrapepinner kan monteres for å redusere behovet for manuell ugrashakking i planteraden. Når fôrbeten har 2 til 4 varige blader, kan skrapepinnene stilles med 2 cm avstand. Blindharving med ugrasharv må
utføres i god tid før betene spirer. Med en oppkomsttid på 6 dager, må harvingen være utført innen 4 dager etter såing.

Ett- og toårig raigras
Pussing når ugraset har strekt seg, vil være effektivt mot noen av de mest konkurransedyktige artene.

Grønnfôrblandinger
De vanligste grønnfôrblandingene inneholder 2 til 4 komponenter av artene italiensk raigras, fôrraps, fôrvikke, grønnfôrert og korn (mest bygg). Dette er konkurransesterke blandinger som ofte klarer seg uten direkte tiltak mot ugraset. Unntaket kan være hvis det er mye konkurransesterkt ugras som meldestokk, då og klengemaure på arealet. Bruk av ugrasharv kan være aktuelt, men nyspirt raigras vil være ømfintlig.

----------------------------------------------------------------------------

 

Flerårig eng

 

Vurdering omkring behovet for fornying av grasmark
Fornying av eng er en kostbar prosess. Med dagens sterke fokusering på reduksjon av kostnader, bør man nøye vurdere hvorfor og hvordan man skal fornye enga før man går i gang. Fornying av gammel vane er en heller dårlig begrunnelse. Hvilken metode man velger for fornying avhenger av driftsform, jordforhold, steinmengde i jorda, holdninger hos gårdbrukeren, maskinutrustning og mye mer. Vurderingene vil variere med hvilken produksjon man har. Er grasmarka slåtteeng eller beite? Brukes enga til ensilering eller skal det tørkes høy? Kan ugraset regnes med i menyen til dyrene, eller blir det ikke spist? I beite må man vurdere hvilke beitedyr man har, og om man skal endre artssammensetningen i enga på lang eller kort sikt. Utgangspunktet blir at man må vite hvorfor man vil fornye enga, og så velge metode etter dette.
 
Den som spirer først vinner som oftest
I gjenleggsfasen er tidspunkt for spiring av kulturplantene i forhold til når ugraset spirer, av stor betydning. Man må derfor legge til rette for gode spireforhold for kulturen. Når man jordarbeider før såing, får ugrasfrøet signal om å spire (se Tekstboks under), og spireprosessen starter. Det er derfor viktig at man sår så snart som mulig etter siste harving, helst den samme dagen. Utsatt såing med fem dager kan gi betydelig negativt utslag på resultatet. Dersom en frykter at det er svært mye frøugras, kan motsatt strategi, nemlig falsk såbed nyttes (se figur 1.14).
Viktige faktorer for rask spiring er god kontakt mellom jord og frø, og god jordfuktighet der frøet ligger. Sådybde er viktig, og dessverre ser man alt for ofte at grasfrøet sås for dypt. Dette gir forsinket spiring, og dermed svakere konkurranseevne.


------------------------------------------------------------------------

Tekstboks: Jordarbeiding og spiring av ugrasfrø

Det er mange faktorer som påvirker spiringsevnen til ugrasfrø, bl.a. frøets iboende egenskaper og alder på frøet, men også miljøet omkring frøet som lys, fuktighet og temperatur. Jordarbeiding kan både påvirke frøets egenskaper (som såring) og miljøet omkring frøet i jorda. Under er vist resultat fra en svensk undersøkelse hvor ikke jordarbeiding (ubehandlet) er sammenlignet med en periode utover våren hvor det ble utført to eller fire jordarbeidinger med et visst tidsintervall mellom hver jordarbeiding. Det er også vist resultat av gjentatt jordarbeiding gjennom hele vekstsesongen (= «helbrakk»).

Tabell: Effekt av jordarbeiding på frøbanken, oppgitt  i %
av hva den var i begynnelsen av vekstsesongen (etter Håkansson 2002)

Behandling    Total nedgang
i frøbanken


%
spirte planter
  % frø
som døde
Ubehandlet    22   1   21
Jordarbeiding 2x 30   7   23
Jordarbeiding4x 36   9   27
«Helbrakk» 50   -    


  Jordarbeiding stimulerer frøet til å spire gjennom flere ulike mekanismer, kanskje mest
  gjennom lysstimulans, men også andre faktorer:
 

  • Jordarbeidingen gjør at frøet blir eksponert for sollys, dette stimulerer frøet til å spire.
  • Jordarbeidingen forårsaker såring av frøoverflate som igjen påvirker gass- og vann utveksling inn og ut av frøet.
  • Jordarbeiding vil også kunne øke lufttilgangen i jorda.
  • Jordarbeiding vil føre til at en del av frøet flyttes lengre opp mot jordoverflaten hvor det både er høyere temperatur og større temperaturforskjeller gjennom døgnet. Generelt er det sånn at økte temperatursvingninger gjennom døgnet stimulerer frøet til å spire. 

-------------------------------------------------------------------------------------



Ulike metoder for fornyelse av eng
Generelt finnes tre hovedformer for fornyelse av eng:
1.    Ved direktesåing av nytt engfrø inn i bestående eng
2.    Ved redusert jordarbeiding, nytt såbed lages ved hjelp av rotorharv eller fres.
3.    Ved full jordarbeiding, dvs. ved pløying og tillaging av såbed etterpå.

Direktesåing (1) er jo ikke en full fornyelse men på mange måter heller en ‘hjelp’, eller et supplement, for å forbedre enga som allerede er der.

Redusert jordarbeiding (2) brukes ofte der det er mye stein, men er sannsynligvis ikke så aktuelt ved økologisk dyrking fordi metoden i stor grad er basert på bruk av glyfosat for å drepe både den gamle enga og ugraset som vokser der. Vi kan vel her si at fysisk jordarbeiding (plog) er erstattet av kjemi (glyfosat) og metoden er derfor lite aktuell innen økologisk dyrking. Såing direkte i den freste massen er en usikker metode, og forutsetningen er at det ikke er for mye torv i såbedet. En ser ofte svært dårlig spiring på gammel eng med tjukk og seig torv der frøa blir liggende i døde planterester.

Et hovedprinsipp for mekanisk bekjempelse av flerårig ugras som høymole og kveke er enten bare pløying alene eller kombinasjon av harving først og pløying etterpå (3). Ved det siste tilfellet gjennomfører en først en periode med utsulting av rotsystemet, dvs. gjentatt harving med en kraftig harv, eksempelvis en tung skålharv, rotorharv, fres eller kultivator, gjerne med gåseskjær, før man pløyer rotsystemet dypt ned. Hvor lang harveperiode det må være for å redusere ugraset mest mulig er veldig forskjellig for ulike ugrasarter, men skal en drepe ugraset fullstendig («glyfosateffekt») må enkelte arter harves svært lenge, f.eks. har studier i Sverige vist at kveka under gunstige forhold kan drepes fullstendig hvis man harver hele sesongen igjennom (figur 1.12). Erfaring fra bekjemping av kveke, kan tilsi at en kan bekjempe den mer effektivt med å få tørket ut jordstenglene. Da må en kjøre med spesialmaskiner som «Kvik-Up» eller «Kvikfinn».

Det siste året er det kommet en maskin med kraftigere tinder i kastevalsen, men som krever at det er harvet på forhånd.


 

Image
Figur 1.12. Tørrstoffmengde (prinsippskisse) av levende underjordiske plantedeler av kveke ved mekanisk behandling gjennom hele eller deler av vekstsesongen ved ulike utviklingstrinn. Grønn kurve: Gjentatt jordarbeiding ved 2- bladstadium. Orange kurve: Gjentatt jordarbeiding ved 3–-4-bladstadium. Blå kurve: Gjentatt jordarbeiding ved 5-–6- bladstadium. Rød kurve: Gjentatt jordarbeiding ved 6-–7-bladstadium. Tegning: Hermod Karlsen (Etter Håkansson 1995).




Inntil eventuelt nye metoder er utviklet står plogen og pløyekvaliteten svært sentralt ved fornyelse av enga uten bruk av plantevernmiddel. Selve pløyeoperasjonen utgjør alene et svært viktig tiltak, kanskje det viktigste enkeltstående ikke-kjemiske tiltaket som finnes, men effekten kan ytterligere forsterkes av andre mekaniske tiltak før eller etter pløyinga (skissert i figur 1.13):

  1. Som allerede omtalt er det aktuelt å inkludere en periode med kraftig harving før pløying for mest mulig å sulte ut gamle ugrasrøtter. Svekkede røtter vil da pløyes (graves) ned og vil forhåpentligvis ikke komme opp igjen. Metoden med harving før pløying er spesielt aktuelt der det er problemer med å pløye over 20 cm djupt. Grunn – ujamn pløying gir dårlig ugrasbekjempelse og mye torv i såbedet.
  2. Etter pløying er det aktuelt å legge inn en periode med såkalt «falsk såbed», dvs. man lager til såbedet før man egentlig har tenkt å så enggjenlegget, dette for å ha en periode med gjentatt harving for å redusere antall frøplanter av f.eks. høymole som spirer i gjenlegget (se figur 1.14 for nærmere beskrivelse av hva falsk såbed er og hvordan det kan gjennomføres).



Image
Figur 1.13. Jordarbeidingsstrategi for å redusere nye ugrasplanter fra gamle ugrasrøtter og frøplanter fra frø når man fornyer grasmarka. En ulempe med å kombinere utsulting av røtter først og falsk såbed etterpå er at f.eks. skudd fra gamle høymolerøtter kommer opp til overflaten under perioden for falsk såbed, disse bør i så fall fjernes manuelt. Foto: Venstre bilde: T.O.T. Hansen , L.O. Brandsæter, resten. (*f. eks. ved å bruke Kverneland horisontalkutter)



Falsk såbed
Det vil alltid være lettere å fjerne ugraset før kulturen har spirt, enn etter spiring. Falsk såbed (figur 1.14) er et tiltak som kan benyttes for å få mest mulig effekt ut av denne strategien. Med dette tiltaket oppnår man å gi kulturen et forsprang på ugraset, ved å fjerne den første, og som oftest mest tallrike bølgen av ugras.

Tiltaket består i å gjøre såbedet klart 8–14 dager, eller kanskje enda lengre tid, før planlagt sådato. I denne perioden spirer mye av ugrasfrøet som ligger nær jordoverflaten og er spireklart. Helt fram til kulturen spirer, kan dette ugraset bekjempes med grunn harving (helst ugrasharv) eller med flamming med propan. Jo lenger perioden med falsk såbed er, desto mer effektiv vil den være. En periode på bare 7–8 dager vil også kunne gi god virkning hvis temperatur og jordfuktighetsforholdene er gode. Uansett om man får en kort eller lang periode for å få ugraset i jordoverflata til å spire, er det meget viktig at man før kulturplantene spirer, flammer eller harver for å få bort ugraset. Ellers er det ugraset som får et forsprang på kulturen.


Image
Figur 1.14. Falsk såbed. Falsk såbed innebærer en tidlig harving så fort det går an å komme ut på feltet uten å forårsake strukturskader på jorda. Jorda får deretter ligge urørt en tid, for eksempel 1-2 uker, sånn at ugrasfrøet rekker å spire, deretter harves feltet grunt før såing for å ikke stimulere for mange nye ugrasfrø til å spire. Det kan også være aktuelt å utføre flere (mer enn en slik som figuren viser) slike ‘falsk såbedsharvinger‘ før man sår engkulturen. Figuren er gjengitt med tillatelse fra: Practical weed control in arable farming and outdoor vegetable cultivation without chemicals (van der Schans et al. 2006).

 



Eksempel – kontroll av kveke i et omløp med eng og korn
Mange steder i Norge er det vanlig med vekstskifter med gras og korn. Mange erfarer at det kan være mye kveke i enga. Et nylig publisert studium fra Sverige viser imidlertid at det å fragmentere kvekas jordstengler i enga, økte konkurranse-kraften til graset (raigras) og hvitkløver og reduserte mengde kveke i en nyetablert enga. Fragmenteringen ble utført med et nyutviklet redskap (prototyp) med rulleskjær fra plog montert på ramme side ved side, 10 cm avstand mellom hvert skjær og kjørt med en arbeidsdybde på 8-10 cm.

I noen studier har det blitt fokusert på hvordan engperioden bør avsluttes for å redusere sjansen for å dra med seg kvekeproblemer inn i kornårene. Bl.a. har det vært et studie i Finland med ulike ettersommer-strategier (etter førsteslått av enga) inklusiv harving med ulike redskapstyper og gjentatt klipping med beitepusser, for bekjempelse av kveke før korn (Tabell 1.10). Forfatterne bak dette oppsummerer at enkelte av deres behandlinger har gitt betydelig bedre resultat enn oppnådd tidligere i Finland og Danmark hvor sensommer-brakk-metoden har redusert kvekebestanden med omkring 50-75 %.

 

Tabell 1.10. Forsøk med ulike ettersommer-strategier for å bekjempe kveke etter førstslått før etablering av korn våren etterpå (etter Lötjönen & Salonen 2016).

 

Kvalitet på pløying og annen jordarbeiding
Mye kan skrives om pløyekvalitet men her skal vi bare oppsummere de viktigste prinsippene for best mulig kontroll av rotugras. Når det er sagt så må det også legges til at god pløyekvalitet er svært relatert til et godt såbed som igjen er viktig grunnlag for god konkurranseevne ovenfor ugraset. Men, her skal vi begrense fokus til skummeutstyr (for- ploger på og rulleskjær) plogen og pløyedybde.

Ut fra den kunnskapen vi har i dag, bør plogen utstyres med forploger og rulleskjær. Det er et nødvendige redskap i kampen mot flerårige ugras. Selv om innstilling av plog og utstyr på plogen er svært viktig for bekjempelse av ugras er det svært få publiserte undersøkelser på dette. Av studier kan en eldre studie i Sverige nevnes, denne viste i snitt 26.5 % mindre kvekebiomasse når plogen var utstyrt med forploger sammenlignet med pløying uten skumming (tabell 1.11). Det er interessant å merke seg at et nytt studium i Norge viste om lag samme reduksjon (28 %) for en annen ugrasart, høymole (fra gamle røtter) ved fornyelse av grasmark, ved bruk av plog med forploger sammenlignet med pløying uten skummeutstyr.



Tabell 1.11. Kveke - biomasse (relative tall) (Svensson og Gummesson 1972)

 

 

Image
Figur 1.15. God kvalitet på pløyinga (t.v.), herunder best mulig bekjempelse av rotugraset, er blant annet relatert til plogens utrustning bl.a. bruk av forplog, til høyre. Foto: v.: L.O. Brandsæter, h.: øverst: Kverneland, nederst: K. Mangerud



Mange studier har vist at pløying reduserer mengde flerårig ugras betydelig. Det er også stor enighet om at økende pløyedybde gir mindre rotugras. Ut fra dette kan man trekke den konklusjonen at pløyedybden bør bestemmes ut fra behovet for ugraskontroll og aller mest i forhold til flerårige ugrasarter. Resultat fra en omfattende forsøksserie i Norge for noen år siden illustrerer svært godt sammenhengen mellom pløyedybde effekten på ulike rotugrasarter. I dette studiet ble både antall planter og biomasse av åkerdylle og kveke om lag halvert når pløyedybden på våren ble økte fra 15 cm til 25 cm. Tilsvarende effekt på åkertistel enda større, noen ganger ble denne arten redusert med over 90 % når pløyedybden ble økt til 25 cm. Også norske studier med fokus på høymole viser mye av det samme utslaget, der ble antall skudd fra de gamle høymolerøttene redusert med 60-70 % når man økte pløyedybden fra 16 til 24 cm.

I tidligere utgitte bøker i denne serien om plantevern og plantehelse i økologisk landbruk har vi skrevet mye om jordarbeiding, og omtalt ulike typer utstyr, med den hensikten å få en best mulig etablering av kulturplantene sammen med en effektiv ugrasbekjempelse:
-    Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk, Bind 1 «Bakgrunn, biologi og tiltak», 3.3 Vekstskifte, jordarbeiding og teknikk.
-    Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk, Bind 3 «Korn, oljevekster og kjernebelgvekster», 1.2.3 Jordarbeiding.

En viktig målsetning ved pløying er at alle veltene er like brede og like høye (figur 1.16), viktige faktorer for å oppnå dette er gjennomgått nøye i litteraturen vist til over, spesielt i  Bind 3. I et småskrift som kan lastes ned fra nettet, Veien til bedre pløying av Kjell Mangerud, er det mange praktiske tips for innstilling av plog.



 

Image
Figur 1.16. Innstillinga av plogen skal være slik at alle veltene er like brede og like høye. Da blir det lite behov for planering etterpå, en får et jevnt såbed og jevn overflate. Tegning: Hermod Karlsen.




I integrert, og det som tidligere ble omtalt som konvensjonell dyrking, blir det ofte sagt at hvis man i gjenlegget gjør ting på best mulig måte i forhold til ugraskontroll så skal det normalt ikke være behov for sprøyting mot ugras i engårene i en relativt kortvarig eng (opp til 4 år).
Men i konvensjonell dyrking har man tilgang til både glyfosat og ulike selektive ugrasmidler i gjenleggsåret. Økobonden har selvfølgelig ikke tilgang til de samme kjemiske innsatsfaktorene, men gjenleggsperioden, bestående av jordarbeiding og etableringen av en mest mulig konkurransesterk engkultur, er utrolig viktig ved økologisk dyrking fordi det her faktisk går an å drive aktiv ugraskontroll, det er vanskeligere i engårene.



Tidspunkt for såing av grasmark

Såing av gjenlegg kan gjøres til ulike tidspunkt, vår, sommer eller høst.

Våren: Når jordarbeidinga blir gjort til rett tid vil graset ofte spire raskt og konkurrere godt mot ugraset. Vårsåing er nok den sikreste metoden for gjenlegg. I lavlandet blir det ofte anbefalt å gjennomføre gjenlegget uten dekkvekst fordi en likevel kan få to avlinger, men våre forsøk har vist at bruk av dekkvekst har en fordel i forhold til bekjempelse av spirende høymole, også der hvor sesongen er ganske lang. Men husk på at dekkveksten må høstes ganske tidlig, og at en slik tidlig kjøring kan være tøft for små spirer av gjenlegget, spesielt ved slureskader i brattlendt terreng.

Sommer: Såing av gjenlegg på sommeren er aktuelt hvis en vil ta en førstslått eller beite først på sesongen. En ulempe med sommersåing er potensiell skort på spirefukt, dette er avhengig både av lokalitet og en faktor som er vanskelig å styre, hvordan været er.

Høsten: Her er det to muligheter: (i) Så såpass tidlig at graset rekker å spire godt, men det må ikke bli så langt at det blir tett grasmatte som kan bli utsatt for angrep av overvintrings- sopp. (ii) Eller en kan så graset så seint som mulig før frosten kommer, spiringa vil da skje til våren. Såfremt frøet overlever vinteren bra, vil veksten komme raskt i gang våren etterpå.

I et nylig publisert norsk studium (Ringselle m.fl. 2019) ble tidspunkt for gjenlegget, tillaging av gjenlegg på våren ble sammenlignet med etter førsteslåtten (i siste halvdel av juni eller begynnelsen av juli), undersøkt i forhold til hvor mye høymole som etablerte seg i gjenlegget. Selv om vår hypotese var at gjenlegg om sommeren etter en førstslått var dårligere med hensyn til ugrasbekjempelse, så var det ikke fundamentale forskjeller mellom de to tidspunktene. I strid med hypotesen var det nok heller slik at det hellet mot at det var mindre høymole ved våretablering. Vår hypotese var basert på at noen utenlandske studier har konkludert at høymolefrø i jorda i mindre grad spirer midtsommers i forhold til om våren og høsten men vi kan fra vår studie kanskje konkludere at det er enda viktigere å gjennomføre gjenlegget på en tid hvor enga har best mulig spire og etableringsforhold. Dette studiet og resultatene derfra vil omtales mer senere under høymolekapitlet.



Tillaging av såbed og så-operasjonen
Som omtalt lenger opp, sikreste måten for jordarbeiding er tradisjonell pløying med etterfølgende slodding og harving. En ting som er viktig å huske på er at såbedet ofte blir løst etter jordarbeidinga at det derfor bør tromles før såing, særlig er dette ved såing med såmaskin med labber. Under slike forhold kan frøa komme alt for dypt uten tromling. Såfrøet bør ikke såes dypere enn 0.5 - 1.0 cm, spesielt er dette viktig ved såing av spesielt småfrøa arter som timotei. Ved radsåing kan det dessuten være en god ide å så i kryss. Dette vil øke dekkeevnen til engfrøet slik at konkurranseevnen blir bedre. Breisåing er et annet alternativ, men da må man være sikker på at det er nok spireråme.

Vedrørende såmengde kan 2 - 2,5 kg frø per dekar av frøblandinger med timotei,
engsvingel og kløver være passe. I renbestand av bladfaks eller med litt innslag av timotei kan man øke til 4 - 5 kg per dekar.



Bruk av dekkvekst
Dekkvekst (figur 1.17) med korn kan i noen tilfeller gi redusert ugrasproblem. Dekkveksten vil imidlertid representere konkurranse mot engplantene i likhet med ugraset. Det er derfor også her viktig at dekkveksten ikke sås mange dager før engveksten. For å få god etablering av engplantene, er det viktig at dekkveksten høstes så tidlig om høsten at engplantene under får etablert seg skikkelig før vinteren. Under kapittel om enkeltarter, høymole, skriver vi mer om bruk av dekkvekst.


 

Image
Figur 1.17. Til venstre, gjenlegg med bygg som dekkvekst, til høyre gjenlegg uten dekkvekst. Foto: Ievina Sturite


 
Pussing av gjenlegget
Pussing med slåmaskin vil kunne ha god virkning på arter som har vekstpunktet høyt, som for eksempel meldestokk og då-arter. For disse vil vekstpunktet fjernes ved pussing og vekstkraften til planta vil bli betydelig redusert. Arter som har vekstpunktet lavt, som for eksempel vassarve og tunrapp, vil ikke kontrolleres like godt med pussing fordi vekstpunket ikke blir berørt av behandlingen. De nevnte artene, og særlig tunrapp vil kunne styrke seg i forhold kulturgraset fordi lysforholdene blir bedre etter pussing. Det er som oftest best å så gjenlegget om våren, siden graset da får en lengre etableringsperiode, i forhold til gjenlegg på ettersommeren.


Unngå ugrasspredning
Å hindre at ugrasplantene setter frø og sprer seg, har alltid vært et viktig forebyggende tiltak. I grasmarka er dette kanskje særlig viktig for arter som høymole og hundekjeks. Frø kan spres på ulike måter i eng og grovfôrkulturer:

  1. direkte på jordet,
  2. via magen hos beitende dyr,
  3. frø kan følge med høstet og eventuelt konservert grovfôr før det blir spredt sammen med gjødsel på åkeren eller
  4. det kan gå gjennom dyremagen og gjødsellageret før det blir spredt på jordet.

 

Samtidig er det viktig å unngå at engplantene går ut og frigir plass for ugras. Forebyggende tiltak er riktig gjødsling og høstetid, som gir best mulig overleving og overvintring for kulturplantene.
Frøene til høymola har ikke særlig gode muligheter for å overleve når man kombinerer alminnelig tidlig slått med ensilering. Etter et opphold i gjødselkjelleren er det da liten mulighet for spredning av frø. Imidlertid er det svært viktig å være oppmerksom på de små høymoleplantene som blomstrer etter siste slått, og som får stå og ettermodne frøene hele høsten. Dette er sannsynligvis en viktig kilde for frø til frøbanken i jorda (figur 1.18).
 

 

Image
Figur 1.18. Etter sisteslåtten er ikke dette noe uvanlig syn, ugraset (her høymole) produserer frøstengler og selv om det ikke er store planter kan de utgjøre et ganske stort tilfang til frøbanken. Foto: L.O. Brandsæter


Hundekjeks finnes ofte langs kanter, både i eng- og vegkanter, og sprer seg derifra. Hundekjeks har ikke spesielt god evne til å spre seg inn i enga, men har den først etablert seg er den svært vanskelig å bli kvitt. Det er derfor svært viktig å hindre at denne arten får etablere seg i grasarealene.
I engårene må man unngå at engplantene går ut og frigir plass for ugras. Forebyggende tiltak er riktig gjødsling og høstetid, som gir best mulig overleving og overvintring for kulturplantene.


Ta vare på grasdekket
To aspekt er uvurderlig viktig når man ikke kan bruke ugrasmidler for å kontrollere ugraset, den ene har vi allerede vært mye inne på, det å gjennomføre gjenlegget på en måte som gjør at minst mulig ugras er der fra starten av, den andre er å opprettholde engas konkurranseevne mest mulig (figur 1.19).

Image
Figur 1.19. Når enga forsvinner fra flekker eller større areal «skjønner» ugrasfrøet at plassen er ledig og de blir stimulert til å spire, ikke minst gjelder dette arter som høymole og tunrapp. Enga kan dø av ulike årsaker, som kjøring under våte forhold, tråkk fra beitende dyr og vinterskader. Selv om man ikke alltid kan påvirke disse faktorene er det viktig at man gjør hva som er mulig for å beholde enga mest mulig intakt. Foto: L.O. Brandsæter



Luking og andre direktetiltak i enga
Per i dag har ikke økobonden så mange muligheter for direktetiltak i etablert eng bortsett fra manuelt ugrasrenhold (figur 1.20). En annen mulighet som vi har undersøkte er den svenskproduserte «CombCut», denne har bl.a. gitt bra resultater med selektiv kutting av åkertistel i korn men vi har prøvd den mot høymole i grasmark (figur 1.21). Vi har litt variable resultater for hvor effektiv denne har vært mot høymole, i kapitlet om høymole vil vi komme med mer resultater fra disse undersøkelsene.

 

Image
Figur 1.20. Ugrasstikke/høymolestikke, et redskap for å få lette den manuelle ugraskampen. Foto: L.O. Brandsæter

 

 

Image
Figur 1.21. En ny mulighet for direktetiltak i enga, vi har studert muligheten for å bruke den svenskproduserte redskapen «CombCut» (produsent: «JustCommonSense AB»). Denne redskapen har bjelker med kniver som kan justeres både i horisontal- og vertikalplanet. Knivene justeres med den målsetningen at kulturplanta skal gli gjennom og under knivene med minst mulig skade, mens ugraset med ofte stivere stengel blir kuttet. Vi har testet utstyret mot høymole, og selv om en del av våre resultat er lovende, så er ikke metoden ferdig utviklet ennå. Vi brukte den bakmontert på traktoren og rygget gjennom forsøksrutene. Når den brukes på større areal må den frontmonteres. Foto: L.O. Brandsæter




Spredning av ugrasfrø fra grasmarka og tilbake igjen

           
Image
Figur 1.22. En sentral problemstilling er hvor mye ugrasfrø som blir spredd fra høstet fôr, via rundballer eller silo, videre gjennom fordøyelsen til dyr og i møkkakjelleren og så tilbake til jordet via gjødsling med møkk. Foto: Erling Fløistad



Hvor stor faren er med spredning av ugrasfrø gjennom gjødsling med husdyrgjødsel, begynner med hvor mye ugrasfrø som blir med kulturplantene under høsting av enga. En viktig faktor her er også om ugrasfrøet er modent under høsting og dette avhenger av både ugrasart, vokseforholda på jordet og hvor lang tid det er mellom høstingene. Ugrasfrø som  dyra får i seg på beite får en forkortet syklus, disse frø kommer jo ikke i silo eller rundballer. Det har, spesielt i tidligere tider, vært ganske stor forskningsaktivitet på skjebnen til ugrasfrøet gjennom syklusen som er vist i figur 1.22. Det har bl.a. vært flere studier på hva som skjer med høymolefrøet, og det er blant annet hevdet at faren for spiredyktige høymolefrø i fôret er mindre i førsteslåtten enn for senere slåtter.

 
Tidligere forsøk har vist at et opphold i maursyresilo vil bidra til å få bukt med ugrasfrøene (se tabell 1.12). Etter 4 uker var for eksempel spireevnen til frø av knereverumpe, tunrapp og høymole redusert til henholdsvis 0, 11 og 23 prosent. Maursyre er mindre brukt i dag og vi vet for lite om overlevelsen av frø blir annerledes ved bruk av andre ensileringsmidler. Trolig vil pH i surfôret være avgjørende. Vått gras gir oftest lavere pH i surfôr og bruk av maursyre gir raskere nedgang i pH, men ikke lavere nivå ved avslutta gjæring.



Tabell 1.12. Prosent levende ugrasfrø etter 1-13 uker i maursyresilo (grassilo). Tallene er gjennomsnitt for to temperaturer: 4-7 °C og 10-15 °C. Forsøkene ble utført i ‘siloer’ på 1 liter, med 2 gjentak i tid.

 

Overlevelse av høymolefrø i rundballer er vist i tabell 1.13. Ikke fortørket rundball gav ikke noen overlevelse i 2008 hverken etter 2 eller 6 måneder, mens 0,2 % overlevde etter 6 måneder i 2009. Etter 2 måneder det året var det omtrent ingen forskjell på fortørket og ikke- fortørket gras.



Tabell 1.13. Overlevelse av høymolefrø i rundballer ved forsøk i 2008 og 2009 (Vedvik 2009).

 

Det er imidlertid viktig å være klar over at dårlig eller feilgjæra fôr kan ha høyere pH. Dette gjelder blant annet for ytterkanter av rundballer, langs silovegger, på toppen av siloer. Her kan frø overleve mye lengre.


Forsøk har vist at en liten andel ugrasfrø kan gå gjennom dyremagen uten å miste spireevnen. Derfor kan husdyrgjødsel være kilde til ugrasspredning. Men man skal også være klar over at det er bare ca. en fjerdedel av frøene i husdyrgjødselen som virkelig har gått gjennom dyremagen, ifølge svenske forsøk. Resten blir tilført direkte med halmstrø og oppsop.

Tabell 1.14 viser at opphold i kyllingmage gav minst overlevelse i dyremager.


Tabell 1.14. Ugrasfrø gjenfunnet (%) etter fordøyelse i ulike dyremager (referert av Streibig & Andreassen 2009).


Ugrasfrø kan altså overleve flere måneder i blautgjødsel. Våtkompostering er en effektiv
metode å drepe ugrasfrø på. Det er den høye temperaturen som er årsaken til at frøene mister spireevnen. Jo høyere temperaturen er, jo raskere tapes spireevnen. For de mest utholdende artene, høymole, hønsegras og meldestokk, trengs det 3 uker ved 30 °C for å drepe frøene, mens ved 40 – 45 °C trengs det bare 3 - 6 døgn (figur 1.20).

Under visse forhold kan allikevel frø overleve lenger. Det gjelder frø som er i god stand, og ved lav temperatur i gjødsellageret. Frø som ligger i den harde skorpen på overflaten av gjødsellageret vil ventelig også overleve lenger. Omrøring kan gi raskere frødød men er risikabelt i innendørslager pga. fare for gass.  Frø som har vært igjennom både silo og ku-mage vil ventelig også få nedsatt overlevingsevne gjennom gjødsellageret.

Image
Figur 1.23. Overlevelse (%) av høymolefrø i luftet storfe-gjødsel ved ulike temperaturer. For de mest utholdende artene, høymole, hønsegras og meldestokk, trengs det 3 uker ved 30 °C for å drepe frøene, mens ved 40-–45 °C trengs det bare 3–6 døgn (etter Synnes 1987).
 


Norske forsøk på 1980-tallet har vist at frø av knereverumpe må ligge minst 9 uker i uluftet husdyrgjødsel for å bli drept. Frø av tunrapp og høymole må ligge i over 3 måneder. Dersom gjødsla blir luftet, tar det vesentlig kortere tid, siden temperaturen da blir høyere (se figur 1.20).



Tabell 1.15. Prosent overleving av ugrasfrø i uluftet, anaerob bløt storfegjødsel. Tallene er gjennomsnitt for to forsøk utført i vanlige gjødsellagre (etter Synnes 1987).


 

 

De fleste frøene mister altså spireevnen i maursyresilo. Der det blir fôret med surfôr i vinterhalvåret, kan en regne med at gjødselen er fri for levende ugrasfrø ved spredning i mars- april. Ut i fra tallene i tabell 1.15 virker det usannsynlig at frø av de undersøkte artene kan overleve i silo og blautgjødsel i 7 måneder eller mer. I tillegg vil en stor del av frøene også gå
 
gjennom kumagen. Dette vil ytterligere redusere overlevingsevnen. Dersom det blir fôret med høy, kan gjødselen inneholde levende ugrasfrø om våren. Gjødsel som blir spredd om høsten kan inneholde store mengder levende ugrasfrø, særlig ved innefôring med ferskt fôr.

Dette kapitlet har omhandlet ugras i eng og beite generelt, neste kapittel vil ta for seg enkeltarter både når det gjelder deres særegne biologi og spesifikke tiltak. 


 

2 Enkeltarter: Biologi og tiltak


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet.

Plantevernleksikonet © 2019 NIBIO