NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 22.09.2019 04:35


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Neslefamilien        Stornesle

Stornesle

Urtica dioica

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
HELGE SJURSEN
OPPDATERT:
FØR NOVEMBER 2013

Stornesle tilhører den biologiske ugrasgruppen flerårig vandrende med krypende jordstengler. Den voksne planten er 0,5 - 2 m høy. Hele planten er dekket med vanlige hår og brennhår. Stengelen er opprett, oftest ugreinet og uregelmessig kantet. Bladene er lansett- eller smalt hjerteformet, ofte mørkgrønne, grovtannet med endetann som er lengre enn de andre. Bladene er motsatte og stilkete. Blomstene sitter i små nøster i greinete aks fra bladhjørnene. Formeringen skjer med frø og lysskudd som utvikles fra spisser og nodier (leddknuter) på jordstenglene. Forekommer nær dyrket mark og bebodde steder, langs hekker, veikanter. Liker varm, løs, humus- og næringsrik jord. Indikatorplante for jord med høyt nitrogeninnhold. Er trolig hjemlig i næringsrik skog og tangvoller. Opptrer som ugras i hager, parker, eng og beite, på 'feit jord'. Stornesle er gjennom tidene brukt til mange ulike formål. Mottiltak: Unngå å få med jordstengelbiter når jord flyttes. Slått 2-3 ganger gjennom vekstsesongen kan begrense videre spredning. Det finnes flere brukbare kjemiske ugrasmidler, søk i Plantevernguiden, skriv 'stornesle' i søkefeltet, evt. i kombinasjon med 'Kun hobbypreparat'.

  • Stornesle på beitemark (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Stornesle på beitemark (Foto: E. Fløistad, NIBIO)

Forveksling

Smånesle, som har lysegrønne, eggeformete blad, er sommerettårig og sambu (ikke egne hann- og hunnplanter).

Kjennetegn

Den voksne planten er 0,5 - 2 m høy. Hele planten er dekket med vanlige hår og brennhår. Mer om brennhår: Se egen beskrivelse hos smånesle.

Stengelen er opprett, oftest ugreinet og uregelmessig kantet.

Bladene er lansett- eller smalt hjerteformet, ofte mørkgrønne, grovtannet med endetann som er lengre enn de andre. Bladene er motsatte og stilkete.

Planten har blomstene sittende i små nøster i greinete aks fra bladhjørnene. Blomsterdekket har 4 blad, og er grønt. Hannblomstene har 4 støvbærere og rudiment av støvvei. Hunnblomstene har 1 støvvei med kort griffel og penselformete, sittende arr.

Frukten er en nøtt, eggformet i omkrets, men noe utstrukket i toppen og ved basis, elliptisk i tverrsnitt. Overflaten er matt og litt ru, fargen er grå med gulbrun tone.

Småplanten: Frøplanten har stilkete, nesten runde frøblad.

Biologi

Formeringen skjer med frø og krypende jordstengler. Den underjordiske delen av planten består av en lang, greinet pålerot, og mange, greinete jordstengler som har vokst ut fra rothalsen, og er forsynt med birøtter og sprer seg grunt utover i jorden. Lysskudd utvikles fra spisser og nodier (leddknuter) på jordstenglene og fra toppen av påleroten. Danner tette bestander.

Frøspiringen er ujevn. Maksimalt spiredyp 3 cm.

Blomstring i juni-september. Planten er særbu, med egne hann- og hunnblomster.

Antall frø pr. blomsterbærende stengel: Gjennomsnittlig 22 000.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer nær dyrket mark og bebodde steder, langs hekker, veikanter. Liker varm, løs, humus- og næringsrik jord. Indikatorplante for jord med høyt nitrogeninnhold. Er trolig hjemlig i næringsrik skog og tangvoller.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i hager, parker, eng og beite, på 'feit jord'.

Utbredelse i Norge

'Vanlig stornesle' (U. dioica L. ssp. dioica): Vanlig i hele landet. Til 1230 m i Eidfjord.

Historikk

På grunn av plantens rike innhold av næringsstoffer, særlig nitrogen, er dens verdi som fôrplante blitt utnyttet i tidligere tider, særlig på Østlandet. Nesle har også blitt brukt i folkemedisinen. "Te av nesle bruka dei mot nyresjukdom og gikt, og teen tå rota var bra mot kikhoste" (Høeg 1975).Ulik bruk av stornesle (ofte bare kalt brennesle) er beskrevet av Hjelmstad (2012), bl.a. som blodrensende middel, styrkende middel for ammende mødre, sårheling, mot leddbetennelser, mot forstørret prostata hos menn, mot astma og allergi og som hud- og hårpleiemiddel.

Stornesle er, pga. dens rike nitrogeninnhold, også egnet som 'kompostaktivator' sammen med valurt (Harding 2005).

Unge blad kan kokes til neslesuppe eller brukes i neslestuing (Harding 2005). Fægri (1970): "Noe skal dog sies til neslens ros også: unge skudd er utmerket til suppe, kanskje den beste blant våre ville planter".

Bastfibrene i neslestilkene har i tidligere tider, helt tilbake til år 600, blitt brukt til å veve tøy av (Fægri 1970, Hermansen 1988, Fremstad et al. 2008).

I en Bioforsk-undersøkelse er antioksydant-innholdet i bl.a stornesle blitt målt (39,1 mmol/100 g tørket materiale). Antioksydanter er kjent for å ha helsefremmende effekt. Innholdet i stornesle var noe i underkant av blåbær, som har 47,5 mmol/100 g (Røthe 2007).

Ved pollenanalyser er det påvist forekomst av flere ugrasarter, deriblant stornesle i Østfold, allerede i Preboreal tid (Talgø 1995), som sammenfaller med Eldre Steinalder fra 8300 til 7500 f.Kr., med klimaforbedring (Sjursen 2009). Jensen (1987) rapporterer om funn av stornesle blant makrofossiler i Sør-Skandinavia, helt tilbake til klimaperioden Allerød, som varte fra 10 000 til 9000 f.Kr. Da var det en midlertidig klimaforbedring. Yngre Dryas, fra 9000 til 8300 f.Kr., var derimot en kald periode mellom Allerød og Preboreal periode (Sjursen 2009).

Bekjempelse

Forebyggende tiltak

Unngå å få med jordstengelbiter når jord flyttes.

Mekaniske tiltak

Slått 2-3 ganger gjennom vekstsesongen kan begrense videre spredning. Første slått bør utføres etter at strekningsveksten er kommet i gang, på 20-25 cm høye planter.

Kjemiske tiltak

Med for eksempel fenoksypropionsyrer (bl.a. Duplosan Meko) på 20-25 cm høye planter kan en bekjempe stornesle selektivt i grasmark. For flere preparater: søk i Plantevernguiden, og videre på 'stornesle'. Dersom selektiviteten ikke er så viktig, kan en bruke glyfosat.

For hobbydyrkere finnes det ulike midler i handelen, søk i Plantevernguiden, klikk på kombinasjonen 'Ugras' - 'Kun hobbypreparat', eller 'stornesle' - 'Kun hobbypreparat'.

 

Se også i Korsmos ugrashage.

Litteratur

Fremstad, E., Senstad, A., & Solli, T. 2008. Til spinning og tvinning: fiberplanter. I Fra en gammeldags hage (red. M. Steffensen og E. Fremstad), s. 41-42. Tapir Akademisk Forlag. Trondheim. (Informasjonshefte for Ringve botaniske hage i Trondheim).

Fykse, H. 2003. Stornesle. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 63. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Nesle. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 128-130. Cappelens forlag. Oslo.

Harding, J. 2005. Stornesle. I Urter. En komplett guide til dyrking og bruk av urter (red. A. Høydalsnes og E. Myhr), s. 248. Spektrum forlag.

Hermansen, P. 1988. Nesle. I Vakre vekster i skog og eng. Form og farge - utbredelse - folketradisjon - medisinsk bruk (red. P. Hermansen), s. 15-17. Universitetsforlaget.

Hjelmstad, R. 2012. Brennesle. I Medisinplanter i Norge. Helsebringende vekster i naturen. S. 62-65. Gyldendal Norsk Forlag.
 
Høeg, O.A. 1975. Urtica dioica L. Stornesle. I Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 658-662, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.

Jensen, H.A. 1987. Macrofossils and their contribution to history of spermatophyte flora of Southern Scandinavia from 13.000 BP to 1536 AD. Biologiske Skrifter, Det kongelige Danske Videnskapers Selskab, 29: 1-74.

Korsmo, E. 1954. Stornesle. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 358-360. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Stornesle. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 290-291, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Stornesle. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 193, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Røthe, G. 2007. Viltveksande urter som krydder og helsekost. Bioforsk Rapport 2(19): 1-18.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. 2009. Ugrasarter i historisk perspektiv. Bioforsk Fokus 4(2): 230-231.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

Svendsen, S. 2007. Høye antioksidant-verdier i ville planter i Troms. Nyheter fra Bioforsk 09.11.2007.

Talgø, V. 1995. Innvandring av ugras til områda kring Oslofjorden.. Frie fagvekter oppgåve ved Planteforsk Plantevernet og Institutt for jord- og vannfag, Norges landbrukshøgskole. 31 sider + 7 vedlegg.

                     Oppdatert 17. juni 2013

Nært beslektet

Bilder


Stornesle på beitemark (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Stornesle på beitemark (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet.

Plantevernleksikonet © 2019 NIBIO