NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 17.06.2019 17:30


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Korgplantefamilien        Landøyda

Landøyda

Jacobaea vulgaris

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
HELGE SJURSEN
OPPDATERT:
FØR NOVEMBER 2013

Landøyda tilhører den biologiske gruppen flerårige, stedbundne med rotstokk. Stengelen er opprett og sterkt greinet ovenfor midten, grov, stiv og furete med brun-rød fargetone. Bladene ved basis er stilkete og finnet med fjærdelte småblad som er utvidet mot spissen. De øvre bladene er sittende, finnet med taggete småblad. Planten har smørgule blomsterkorger i flate halvskjermer. Forekommer i natureng, beitemark og tørrbakke, langs skogkanter, veier og grøfter. Liker best sur, lettere sand-, grus- og moldjord. Opptrer som ugras i eng og beite. Vanlig i kyst- og fjordstrøk til Sogn og Fjordane. Planten er giftig for storfe og hest, men vrakes vanligvis av husdyrene. Bekjempelse: Bør hogges av før frøsetting. Kan også bekjempes ved å grave opp rotstokken. Glyfosat (Roundup) og fenoksysyrer er effektive.

  • Landøyda (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Landøyda (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Landøyda (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Landøyda (Foto: E. Fløistad, NIBIO)

Forveksling

Dikesvineblom, som har færre og større korger enn landøyda, og bladene oppdelt på en annen måte, med et stort, ovalt siste avsnitt. De nederste bladene hos dikesvineblom er udelt, hos landøyda er også disse finnet.

Boarsvineblom (Senecio inaequidens), som har linjeformete blad, omtrent hele.

Kjennetegn

Den voksne planten er 30-90 cm høy, med en kort, gruntliggende rotstokk, greinet hovedrot og mange birøtter.

Stengelen er opprett og sterkt greinet ovenfor midten, grov, stiv og furete med brun-rød fargetone.

Bladene ved basis er stilkete og finnet med fjærdelte småblad som er utvidet mot spissen. De øvre bladene er sittende, finnet med taggete småblad. Oversiden er mørkegrønn og snau. Undersiden er lysegrønn og snau, eller med ullhår. 

Planten har smørgule blomsterkorger i flate halvskjermer.

Frukten er en nøtt med fnokk, noe skeiv, langstrakt med tydelige midtribber, om lag rund i tverrsnitt. Kantfruktene er snaue, skivefruktene er korthåret.

Småplanten: Frøplanten har stilkete, ovale frøblad, med hel rand.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer utelukkende ved frø. Blomstring i juli-september.

Spiringen er god på overflaten og fra små dyp.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 2100 (Korsmo et al. 2001), men opptil 30 000 er talt på store individer (Fremstad 2007).

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i natureng, beitemark og tørrbakke, langs skogkanter, veier og grøfter. Liker best sur, lettere sand-, grus- og moldjord.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i eng og beite. Planten er giftig for storfe og hest, men vrakes vanligvis av husdyrene. Fører til såkalt 'sira-sjuke'. Inneholder giftige alkaloider (jacobin, jacodin og senecionin), som ødelegger leveren og skader tarmkanalen. Tørking til høy, eller nedlegging av plantene i silo, fjerner ikke giftvirkningen (Fykse 2003). Landøyda er en lei plante å få inn i kulturlandskapet (Fremstad 2007). 

Utbredelse i Norge

Spredt på Østlandet nord til  Lillehammer. Vanlig i kyst- og fjordstrøk til Sogn og Fjordane, ellers spredt nord til Finnmark. Til 530 m i Øystre Slidre i Oppland. Synes å være i spredning.

Historikk

"Den Hellige Jakob har landøyda fått navn etter fordi Jakobsmesse var 25. juli, og da begynner den å blomstre. Den er altså ganske sent ute. Når man har festet seg ved denne planten, skyldes det naturligvis dens slående utseende, dens giftighet, og også det at den har vært anvendt medisinsk; det siste har vi dog ingen tradisjoner om fra Norge" (Fægri 1970).

Bekjempelse

Mekaniske tiltak

Bør hogges av før frøsetting. Kan også bekjempes ved å grave opp rotstokken.

Kjemiske tiltak

Kan behandle enkeltplanter med glysosat (Roundup). Fenoksysyrer er også effektive, spesielt preparater som inneholder mekoprop-p (for eksempel Duplosan Meko).

Litteratur

Fremstad, E. 2007. Landøyda Senecio jacobae erobrer nytt land. Blyttia 65(2): 114-220.

Fykse, H. 2003. Landøyda. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 51 og 77. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Svineblom-arter. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 293-295. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Landøyda. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 281-283. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Landøyda. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 62, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Landøyda. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 793, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

               Oppdatert 11. mai 2011

Bilder


Landøyda (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Landøyda (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Landøyda (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Landøyda (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet.

Plantevernleksikonet © 2019 NIBIO