NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 02.10.2022 07:09


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Slireknefamilien        Krushøymole

Krushøymole

Rumex crispus

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
Helge Sjursen
OPPDATERT:
18. februar 2021

Krushøymole hører til den biologiske gruppen flerårig, stedbundet med pålerot. Den voksne planten er 40-100 cm høy, med kraftig, greinet pålerot, gjerne med mange hoder.  Toppen er høy, smal og tett med korte greiner. Stengelen er opprett, rund, ofte med en rødlig fargetone. Bladene ved basis danner en rosett, og er avrundet ved grunnen. Stengelbladene er spredte. Alle blad er stilkete, lansettformete eller avlangt lansettformete, vanligvis bølgeformet og sterkt kruset i kanten. Blomstene sitter i tette kranser i topp med halvt utstående greiner, blad bare nederst. Formeringen og spredningen skjer hovedsakelig ved frø, men også vegetativt ved oppdeling av roten med jordarbeidingsredskaper. Opptrer som ugras i eng og beite, av og til også i åker. Det viktigste kontrolltiltaket (som for vanlig høymole) er å hindre frøspredning. Oppsliting eller luking av høymoleplanter i "rotlausveka" før blomstring, er en gammel metode som fremdeles kan være aktuell, særlig i frøeng. Eng der høymolen har tatt overhånd, er best å pløye opp og bruke til åker noen år. Dyp pløying er viktig. Høymole i eng, beite og annen grasmark kan en bekjempe kjemisk fram til en uke før høsting.

  • Krushøymole (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Krushøymole (Foto: E. Fløistad, NIBIO)

Forveksling

Andre høymolearter:

Krushøymole og byhøymole har begge blomsterdekkblad (Lid: fruktdekkblad) med "korn", som høymole ikke har.

Byhøymole har blomsterdekkblad med lange, sylformete tenner i kanten. Krushøymole har hjerteformete/smalt tungeformete blomsterdekkblad.

Fægri (1970) om forskjeller på ugrashøymolene: "Krushøymol er lett å kjenne på de smale, sterkt krusete bladene. Hylsterbladene (dvs. de 3 innerste blomsterdekkbladene) er middels store, hjerteformede, helrandete."....."Den vanlige høymolen har svært store hylsterblad uten gryn. Av dem som vokser på fastmark, har alle de andre gryn, således også den tredje ugresshøymolen, byhøymol. Hylsterbladene er middels store, smalt trekantet og har sylformete tenner i kanten. Ellers er byhøymol vanligvis mere rødt anløpt på stengelen enn de andre."

Kjennetegn

Den voksne planten er 40-100 cm høy, med kraftig, greinet pålerot, gjerne med mange hoder (Korsmo et al. 2001). Toppen er høy, smal og tett med korte greiner (Lid og Lid 2005).

Stengelen er opprett, rund, ofte med en rødlig fargetone.

Bladene ved basis danner en rosett, og er avrundet ved grunnen. Stengelbladene er spredte. Alle blad er stilkete, lansettformete eller avlangt lansettformete, vanligvis bølgeformet og sterkt kruset i kanten.

Planten har blomstene i tette kranser i topp med halvt utstående greiner, blad bare nederst. Blomsterdekkbladene, 6 i tallet, er grønne, de ytre 3 er smale, sammenvokst ved grunnen, og sprikende, de indre breit eggformet-hjerteformet, oftest med et ovalt, gulbrunt "korn" på utsiden.

Frukten er en nøtt omgitt av de 3 innerste blomsterdekkbladene. Nøtten (frøet) er trekantet i tverrsnitt, breiest nedenfor midten, tilspisset mot toppen og avrundet ved basis med et tappformet frøfeste. Overflaten er glatt og skinnende, fargen rødbrun.

Småplanten: Frøplanten har stilkete, glatte, lansettformete frøblad, 8-12 mm lange og 2-4,5 mm breie.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer hovedsakelig ved frø, men også vegetativt ved oppdeling av roten med jordarbeidingsredskaper.

Frøspiringen er god fra små dyp. Maksimalt spiredyp er 4 cm.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 3700.

Høymole og krushøymole har ofte sammenfallende utviklingsrytme fra våren av, mens byhøymole vokser en god del seinere (Fykse 2003).

Betydning

Vokseplasser

Forekommer på tangvoller, steinstrand og strandberg, i grasmark, på avfallsplasser, langs veikanter, elver og strender. Liker næringsrik og gjerne tyngre mineraljord. Merkeplante på næringsrik leirjord.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i eng og beite, av og til også i åker.

Utbredelse i Norge

Vanlig til spredt på Østlandet nord til Ringsaker i Hedmark og Hol i Buskerud. Røros i Sør-Trøndelag. Vanlig i kyststrøk til Bø i Nordland og Ibestad i Troms. Tromsø i Troms. Til 1100 m i Bu i Buskerud.

Historikk

Det er gjort et usikkert funn av krushøymole-pollen i Sør-Skandinavia fra Atlantisk periode, som varte fra ca. 6000 til 3000 f.Kr. Denne perioden regnes som den mest optimale etter istiden, med et varmt og fuktig klima. Sikkert funn av makrofossiler av krushøymole skriver seg fra før-romersk jernalder, ca. 500 f.Kr. til år 0 (Jensen 1987, Sjursen 2009).

Bekjempelse

Forebyggende, manuelle og mekansike tiltak (gjelder alle tre høymoleartene)

Det viktigste kontrolltiltaket er å hindre frøspredning.  En bør unngå at fôrrester som kan inneholde høymolefrø kommer over i gjødselen. Tidlig slått og nedlegging i silo er et effektivt tiltak mot frøspredning. Dersom graset tørkes til høy, vil frø på høymoleplanter som er slått i blomstringstiden, dra næring fra stenglene og modne i tørketiden. Slike høymoleplanter bør plukkes ut av graset og brennes eller graves ned. Det samme gjelder planter som er dratt opp (se nedenfor).

Oppsliting eller luking av høymoleplanter i "rotlausveka" før blomstring, er en gammel metode som fremdeles kan være aktuell, særlig i frøeng. Men bare luking er ikke alltid nok for å fjerne høymolen. Ofte sitter det igjen så mye av roten i jorden, at den utvikler nye planter. Særlig gjelder det byhøymole, som har mer forgreinete røtter enn vanlig høymole og krushøymole.

Konkurransestudier har vist at skuddveksten til frøplanter blir sterkere påvirket av rot- enn av skuddkonkurranse. Derfor er det viktig at slike frøplanter ikke får etablere seg, særlig i eng, ved å unngå åpne flater, som reduserer rotkonkurransen. Slike åpne flater kan sås til med grasfrø.

Eng der høymolen har tatt overhånd, er best å pløye opp og bruke til åker noen år. Dyp pløying er viktig. Høymolerøtter liker ikke å bli snudd opp-ned. Røtter som blir dradd opp av harven, bør samles sammen og kjøres bort. I poteter og rotvekster kan vi bekjempe høymole med radrensing.

Ved gjenlegg bør det brukes reine såvarer, og helst gjødsle bare med kunstgjødsel, eller husdyrgjødsel som en vet inneholder minst mulig høymolefrø.

Pye (2011) har følgende anbefalinger for ikke-kjemisk bekjempelse av krushøymole:

  • Vær nøye med å opprettholde en tett og konkurransekraftig kultur - unngå luker og tråkkskader.
  • Ingen "innskudd" i frøbanken!
  • Ved fjerning av planter, se til å få med de 5-7 øverste centimetrene av roten.
  • Ved jordarbeiding av et felt med høymole - pløy dypt og jevnt.
  • Ved ensilering: lav pH og høyt vanninnhold minsker overlevelsesevnen til høymolefrø.

 

Kjemiske tiltak

Høymole i eng, beite og annen grasmark kan en bekjempe med lavdosemidlene amidosulfuron /  eller tifensulfuron en uke før høsting. Dersom høymole finnes sammen med flere andre tofrøblada rotugras, kan en bruke amidosulfuron i tankblanding med MCPA-75%-ig preparat.

Beste sprøytetid for høymoler er vanligvis under den sterkeste veksten før blomstring, når plantene har store bladrosetter og blomsterstengelen begynner å strekke seg. I slåtteeng vil det si i god tid før slått, og i beite straks etter første avbeiting.

For byhøymole er det også effektivt å sprøyte på gjenveksten i håen etter første slått.

For ytterligere informasjon om ulike ugrasmidler, søk på http://www.plantevernguiden.no/.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Krushøymole. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 52-54. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Høymol. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 132-133. Cappelens forlag. Oslo.

Jensen, H.A. 1987. Macrofossils and their contribution to history of spermatophyte flora of Southern Scandinavia from 13.000 BP to 1536 AD. Biologiske Skrifter, Det kongelige Danske Videnskapers Selskab, 29: 1-74.

Korsmo, E. 1954. Krushøymol. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 325-326. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Krushøymole. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 258-259, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Krushøymole. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 199, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Pye, A. 2011. Studier av krusskräppans ekologi och effekter av icke-kemiska kontrollåtgärder. Foredrag på ugrasseminar, 8. febr. 2011, Sarpsborg.

Sjursen, H. 2009. Ugrasarter i historisk perspektiv. Bioforsk Fokus, 4(2): 230-231.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2.  utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

 

 

Bilder


Krushøymole (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Krushøymole (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".

NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.

Plantevernleksikonet © 2022 NIBIO