Veksthusmellus

Utseende

Voksne mellus er vingete ca. 2 mm lange og dekket av et hvit voksbelegg. De finnes vanligvis på bladundersidene, fortrinnsvis på ynge blad i skuddtopper. Eggene er langstrakte (0,24 mm), først lyse gule og senere gråbrune. De plasseres endestillet på bladundersidene ofte flere sammen i en klynge. Nymfene er ovale, flate, lysegrønne til melkehvite og gule. De to første nymfestadier er vanskelige å se, men de to siste er godt synlige. Fjerde og siste nymfestadium blir 0,7 mm langt, er tykkere enn de øvrige med en loddrett vegg rundt kanten og forsynt med lange hår. Når den voksne mellus er kommet fram blir huden etter fjerde nymfestadium sittende igjen som ett pergamentaktig skall. Det er lettest å oppdage voksne mellus, fjerde nymfestadium eller tomme nymfehuder på bladundersidene.

Utbredelse

Veksthusmellus finnes i veksthus over hele landet. Den kan også angripe planter på friland på sommeren.

Vertplanter

Veksthusmellus kan leve på mer enn 200 ulike urte- eller treaktige vekster. I vektsthus angripes særlig tomat, agurk, Gerbera, Hypoestes, poinsettia, Fuchsia, og engelsk pelargonium. Den kan også leve på ugrasplanter som for eksempel vassarve m.fl. I planteskoler kan veksthusmellus leve på småplanter av bjørk.

Livssyklus

Voksne mellus har preferanse for unge blad i forhold til eldre blad. Derfor starter mellusenes etablering og egglegging på plantenes yngste blad. Utviklingen foregår fra eggstadiet og fire nymfestadier til voksen mellus kommer fram. Det er kun første nymfestadium som er bevegelig, de øvrige nymfestadiene sitter på samme sted resten av utviklingstiden. Formering uten befruktning er vanlig. Hunnen er eggleggingsdyktig 1 - 2 døgn etter fremkomst. Eggleggingsevnen varierer med vertplante, men er også påvirket av temperatur og bestandens tetthet, dvs. lavere formeringsevne når mellusbestanden er liten enn når den er stor.

Hele livssyklusen foregår på bladundersidene. Utviklingstiden fra egg til voksen (vertplante = tomat) varierer med temperaturforholdene fra 51 dager ved 15°C til ca. 33 dager ved 20°C og 21 dager ved 25°C. Nymfene og de voksnes levedyktighet avhenger også av vertplanten. Agurk er en gunstigere vert enn tomat, mens paprika er en svært dårlig vertplante.

Veksthusmellus kan normalt ikke overvintre på friland hos oss. Voksne og nymfer dør i løpet av få dager ved -3°C. Eggene er mer hardføre og kan tåle opptil 15 dager ved denne temperaturen. Senkes temperaturen til -6°C, dør også eggene i løpet av 4 - 5 dager. Eggene må klekke på friske blad dersom nymfene skal overleve.

Egg og nymfer spres med plantematerialet. Om sommeren kan vingete eksemplarer danne kolonier på planter utenfor veksthusene. Fra disse kolonier spres de voksne med vinden. Slik spredning forårsaker ofte smitte av veksthuskulturene på ettersommer og høst.

Veksthusmellus: virkning av vertplante på utviklingstid (dager) og dødlighet (for egg og nymfer), levetid (dager, for voksne) og eggleggingsevne. Temperatur 22-23°C.

Vertplante  Utviklingstid Dødelighet Levetid Antall egg               

Eggplante         9,2             25          40,4        416

Agurk              7,4              26         16,7         123

Tomat             21,7             28          8,6            8

Paprika           92,5             30          3,2           0,9

Hibiscus        88,0             33           -             50

Gerbera         76,0             26            -            160

Skadevirkninger

Både voksne mellus og nymfestadiene suger plantesaft og nedsetter vekstkraften hos plantene. Av større betydning er mellusenes klebrige ekskrementer (honningdugg) som danner grobunn for svertesopper. Dette belegget reduserer bladenes funksjon og er dessuten skjemmende på blad (prydplanter) og frukter (grønnsaker).

Bekjempelse

Forebyggende tiltak

For å unngå mellusangrep er det svært viktig å starte med rent plantemateriale og sørge for ugrasrenhold i og utenfor veksthuset. Dessuten bør det brukes insektsnett foran lufteluker og kulturen bør overvåkes jevnlig ved hjelp av limfeller og undersøkelse av bladundersidene med en god lupe. Evt. smittede kulturer må isoleres slik at ikke angrepet spres.

Biologiske bekjempelse

Det er mest vanlig å bruke mellussnyltevepen Encarsia formosa til bekjempelse av veksthusmellus. Hunnsnyltevepsen parasitterer mellusnymfer (fortrinnsvis i 3. og 4. stadium) og utvikler seg fra egg til voksent insekt i mellusnymfen. Ferdig utviklet gnager snyltevepsen et hull i oversiden på mumien, kryper ut og etterlater en svart tom mumie. Voksne snylteveps kan også spise unge mellusnymfer

Utviklingstiden fra egglegging til den voksne snylteveps kommer fram er omtrent som for veksthusmellus. Mellussnyltevepsen har evne til å oppsøke mellusnymfene selv om bestanden er svært lav. Den utrydder ikke sin vert, men i slutten av en lang vekstsesong kan det oppstå svingninger i bestandene av snylteveps og mellus.

Ved en gjennomsnittstemperatur på 18ºC eller lavere fungerer ikke snyltevepsen ettersom den ikke kan fly ved så lave temperaturer. Temperaturen bør være høyere enn 20ºC i deler av dagen. Vellykket bekjempelse er avhengig av lav mellusbestand når utsettingen av E. formosa starter. E. formosa kan brukes alene, eller suppleres med snyltevepsen Eretmocerus eremicus, rovmidden Amblyseius swirskii og/eller rovtegen Macrolophus caliginosus for å få bedre effekt.

Kjemisk bekjempelse

Kjemiske bekjempelsesmidler fremgår av Plantevernguiden. Fra andre land kjenner vi til resistens overfor fosforforbindelser, karbamater, pyretriner, klorerte hydrokarboner, pyretroider og buprofezin. Hos oss har vi også indikasjoner på resistens overfor disse midlene. Resistensutvikling motarbeides ved at vi varierer på bruk av ulike metoder/midler.

I de fleste tilfeller er 4. nymfestadium og eggstadiet motstandsdyktige mot kjemiske skadedyrmidler, men egg, første nymfestadium og voksne mellus kan likevel bli drept av sprøytebelegget når midlet har lang virkningstid. Resultatet av bekjempelsen er også avhengig av hvor grundig sprøytingen blir utført. Særlig viktig er det at bladundersidene blir sprøytet, ettersom det er her mellusene befinner seg.

Litteratur

Malais, M.H. & Ravensberg, W.J. 2003. Knowing and recognizing. The biology of glasshouse pests and their natural enemies. Koppert B.V., Berkel en Rodenrijs, The Netherlands. 288 pp.

Stenseth, C. 1994. Skadedyr på vektshusplanter. Midder og insekter. Kompendium. Statens plantevern. Undervisningen ved NLH. Landbruksbokhandelen. 59 pp.

                         Oppdatert 15. januar 2009