Kvassdå

Forveksling

De viktigste skilletegnene for fire av då-artene:

Kjertelhår på stengel:

Guldå: Gul spiss

Kvassdå: Svart spiss

Dundå: Dunhåret

Vrangdå: uten 

Ledd på stengel:

Guldå og kvassdå: Oppsvulmet nedenfor blad- og greinfester

Dundå: Ikke oppsvulmet

Blomst:

Guldå: Kronen er gul, men med fiolett midtflik i den treflikete underleppen.

Kvassdå: Kronen er rød, eller lyserød, av og til hvit, underleppen er trefliket.

Dundå: Kronen er lyserød med gulaktig flekk ved grunnen av den treflikete underleppen.

Vrangdå: Kronen er lyserød eller hvit, 12-15 mm lang, midtflik på underleppen smal og med  nedbøyde kanter. 

På småplante-stadiet:

Då-artene er vanskelig å skille på dette stadiet, men kan forveksles med rødtvetann, som har mindre frøblad med mer rundaktig innhakk.

Kjennetegn

Den voksne planten er 20-80 cm høy, med greinet pålerot. Stengelen er opprett, firkantet, sterkt greinet og stivhåret. Bladene er motsatte, kortstilkete, eggformet, og noe spisse, grovtannede og med myke hår. Planten har blomster i kranser både i toppen og i bladhjørnene (se også under forveksling).

Frukten er en spaltefrukt med fire frø (smånøtter). Frøet er omvendt eggformet i omkrets. Tverrsnittet fra øvre halvdel er elliptisk, mens det fra nedre halvdel sektorformet. Basis er skeivt avstumpet mot buksiden og danner en rund flate. Overflaten er matt med spredte, vorteaktige prikker, og fargen er gråbrun med mørkere flekker.

Småplanten: Frøplanten har, som guldå, langstilkede frøblad, med hele bladkanter, omvendt eggformede med innhakk ved basen. Ved basis sees to karakteristiske utvekster. Overflaten er glatt, mens stilken er kraftig behåret.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Frøspiringen skjer, som hos guldå, fra 1-4 cm dyp. Overvintrende frø som blir ført opp til dette nivået, spirer vanligvis svært raskt. Nymodne frø er spiretrege. Spireevnen kan bevares i flere generasjoner i frø som ligger for dypt i jorden til å kunne spire. Ved tørr lagring innendørs mister frøene spireevnen etter 2-3 år. Frøet er svært fettrikt, med 39 % fett. Det har lett for å drysse etter modning.

Fægri (1970): "En særlig morsom spredningsmåte er påvist for disse plantene (inkl. vrangdå). Meisene hamstrer nemlig deres frø i store mengder. Denne hamstringen foregår slik at delfruktene gjemmes en og en, gjerne oppi trær. Riktignok er hamstringslageret beregnet for vintermat, men en god del av det går tapt på en eller annen måte, og plantene får derved mange spiringsmuligheter. Det er i denne forbindelse verd å legge merke til at kvassdå er en av de blomsterplanter som aller hyppigst finnes voksende oppi gamle trær. Meisene har nok vært ute og plantet de fleste av dem".

Blomstring skjer i perioden juli-september. Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 600.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer på dyrket mark, i skog, på avfallsplasser, langs veikanter, på berg, i rasmark og tangvoller. Den vokser, som guldå, på alle typer jord, men foretrekker moldrik mineraljord og myrjord med god tilgang på nitrogen.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer og  også ved sauehellere. Den er konkurransekraftig.

Utbredelse i Norge

Vanlig opp i fjelldalene og til Troms, spredt i Finnmark. Den finnes opp til 1200 meter i Hol (Buskerud). Tilfeldig på Svalbard, omkring Longyearbyen, i Barentsburg og Ny-Ålesund.

Historikk

Kvassdå er trolig naturlig forekommende  i Norge i berg, rasmark, sauhellere og tangvoller. Den var en fremmed art og kom inn med tidlig jordbruk i åker og på skrotemark (Elven et al. 2022).

Bekjempelse

Forebyggende tiltak

Kvassdå, som guldå, kaster mye av frøene på jorden før avlingen høstes. Å hindre frøkasting ved å holde åkeren ren er derfor et viktig forebyggende tiltak.

Mekaniske tiltak

Planten er relativt lett å bekjempe ved ugrasharving og radrensing. Frøene blir ødelagt ved halmluting.

Kjemiske tiltak

De mest effektive kjemiske midlene i korn er sulfonylurea-midlene som blant annet jodsulfuron. I tillegg er det tresidige midlet fluroksypyr+ klopyralid+ MCPA effektivt. I noen andre kulturer kan man oppnå svært god virkning av fenmedifam. Pyridat virker også relativt bra mot kvassdå. 

Det påvist resistens i Norge hos populasjoner av då-arter (Galeopsis sp.) mot sulfonylureamidler. For å motvirke resistensutvikling bør en variere på bruk av ugrasmidler (eller metoder) med ulike virkemekanismer og som virker mot arten.

Hvilke plantevernmidler som er godkjent i Norge endres over tid. Informasjon om godkjente plantevernmidler inkludert etiketter med bruksveiledning finnes her: Mattilsynets lister over godkjente midler.

Litteratur

Elven R., Bjorå, C. S., Fremstad, E., Hegre, H. & Solstad, H. 2022. Norsk flora, 8. utgåve. Det norske samlaget, Oslo. ISBN 978-82-521-9862-1. Kvassdå, s. 965.

Fykse, H. 2003. Kvassdå. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 30-31. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Hvassdå og vrangdå. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 174-175. Cappelens forlag. Oslo.

Johansen, N.S., Brurberg MB, Ficke A, Kaczmarek‐Derda W, Nielsen KAG, Ringselle B, Schjøll AF, Skårn MN, Stensvand A, Tørresen K, Antzée‐Hyllseth HA, Fajardo MB, Gauslå E, Wærnhus K. 2020. Plantevernmiddelresistens i norske jord‐ og hagebrukskulturer. Resultater fra kartlegging og overvåking i 2019 og vurdering av resistensrisiko. NIBIO Rapport 6 (159), 33 s. 

Korsmo, E. 1954. Kvassdå. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 99-101. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Kvassdå. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 172-173, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantevern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                                  Publisert 2. versjon: 29. desember 2025