NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 24.10.2017 07:49


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Grasfamilien        Hønsehirse

Hønsehirse

Echinochloa crus-galli

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
HELGE SJURSEN
OPPDATERT:
FØR NOVEMBER 2013

Hønsehirse hører til den biologiske gruppen sommerettårige. Den voksne planten kan bli opptil 1,5 m høy, og har trevlerot. Planten busker seg ofte med kraftige, flattrykte skudd, og er gjerne rødfarget ved grunnen. Skuddene kan danne store, av og til flate tuer, og blir derfor noen steder kalt for «flatgras». Bladplaten er snau med lys midtnerve, av og til litt håret ved basis.  Bladkanten er gjerne bølgeformet. Unge blad er sammenrullet på langs. Blomstene sitter i avlange, tette aks oppetter strået. Småaksene er 3-4 mm lange, grønne-fiolette, to-blomstret, den nedre blomsten er steril, den øvre tvekjønnet, og faller av ved modning. Hønsehirse har mange former. Åkertypen, som nå er etablert og sprer seg på Østlandet, har ofte nokså få og godt skilte greiner i blomsterstanden, og svært lange snerper. Forekommer i åker, på avfallsplasser og annen åpen jord i tropiske, subtropiske og tempererte strøk. Siden hønsehirse er en C4-plante, kan varme, tørre forsomre med dårlig kornvekst, føre til økt oppblomstring. Opptrer som ugras i mange åkerkulturer, globalt særlig i mais og ris (anaerobe økotyper), hos oss i korn, potet og grønnsaker. I verdenssammenheng er hønsehirse det tredje verste ugraset. Mottiltak: Det er viktig å hindre frøspredning ved å nytte reint såfrø, og dessuten å luke oppspirte planter før frøsetting. I radkulturer er mekanisk radrensing effektivt. Ved bekjempelse av hønsehirse med ugrasmidler, kan en bruke "kvekemidler" som sykloksydim/Fokus Ultra og propakvizafop/Agil 100 EC i mange tofrøbladete kulturer, mens en i vårkorn kan bruke floghavremidlene, fenoksaprop-P-etyl/Puma Extra eller pinoksaden/Axial. Høstkorn i omløpet vil svekke framveksten av hønsehirse, som er en vår-/sommerspirende plante.

  • Hønsehirse i bygg (Foto: H. Sjursen, NIBIO)
  • Aks av hønsehirse (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Hønsehirse i åker (E. Fløistad NIBIO)
  • Hønsehirse i havre (Foto: H. Sjursen, NIBIO)
  • Aks av hønsehirse (Foto: E. Fløistad, NIBIO)

Forveksling

Ingen.

Kjennetegn

Den voksne planten er 30-100 cm høy med trevlerot (Korsmo et al. 2001, Lid og Lid 2005). Fykse (2003): Strålengde opptil 1,5 m.

Stengelen eller strået er kraftig, noe nedliggende ved grunnen, ellers opprett.

Bladplaten er snau med lys midtnerve, av og til litt håret ved basis. Bladkanten er gjerne bølgeformet. Unge blad er sammenrullet på langs. Slirehinnen er redusert til noen få hår, og er oftest helt borte. Bladører mangler. Bladsliren er glatt, og noe flattrykt.

Planten har blomstene i avlange, tette aks oppetter strået. Småaksene er 3-4 mm lange, grønne-fiolette, to-blomstret, den nedre blomsten er steril, den øvre tvekjønnet, og faller av ved modning. Ytteragnene har 3-5 nerver, er tynne og håret. Inneragnene er jevnlange med småakset, den nedre med kortere eller lengre snerp festet like nedenfor spissen. Forbladene er tynne. Den tvekjønnete blomsten har 3 støvbærere og 1 støvvei med 2 fjærformete arr.

Fykse (2003): Hønsehirse busker seg ofte med kraftige, flattrykte skudd, og er gjerne rødfarget ved grunnen. Skuddene kan danne store, av og til flate tuer, og blir derfor noen steder kalt for «flatgras». I den rødfargete frøstanden sitter det enblomstrete småaks i få, avlange aks oppetter strået. Et typisk kjennetegn er at øvre ytteragn har et langt snerp.

Lid og Lid (2005): Delblomsterstander er godt skilt, de nedre ofte greinet på ny. Småaksene er 3-4 mm lange, omtrent sittende, tett sammen.

Frukten er en nøtt omgitt av forblad og inneragn, breitt eggformet i omkrets og halvmåneformet i tverrsnitt. Overflaten er finripet og glinsende, fargen gulgrønn til gråbrun.


Lid og Lid (2005): Hønsehirse har svært mange former. Åkertypen, som nå er etablert og sprer seg på Østlandet, har ofte nokså få og godt skilte greiner i blomsterstanden, og svært lange snerper. Typer på avfallsplasser, i havner og ved møller er ofte grovere, med flere og mer tettstilte greiner, og har mindre småaks og kortere snerper.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Spres lett med ulike typer grønnsaksfrø.

Sjursen (1993) og Fykse (2003): Hønsehirse krever høye temperaturer, med et optimum på ca. 18 oC, både for å vokse og for å sette modne frø. Normalt er nymodne frø dormante, men kan miste dormansen etter 1 ½ måned ved tørr og varm lagring. Frøene kan leve opptil 8 år i jorden.

Siden hønsehirse er en C4-plante, kan varme, tørre forsomre med dårlig kornvekst, føre til økt oppblomstring. I en C4-plante er første produkt i fotosyntesen en karbon-forbindelse med 4 C-atomer (eplesyre), til forskjell fra en C3-plante, der første produkt er et stoff med 3 C-atomer (fosfoglyserolsyre). C3-planter er mest vanlig i kjølige strøk, som Norge.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 400.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i åker, på avfallsplasser og annen åpen jord i tropiske, subtropiske og tempererte strøk.

Lid og Lid (2005): Innført, mest ved møller og gartnerier, i åkre, og i nyere tid med søyabønner. Sjursen (1993) og Fykse (2003): Hønsehirse setter små krav til jordtypen. Den er registrert på sand- og morenejord, og på leir- og myrjord. Den vokser både på tørre og fuktige steder, men ikke på vassjuk jord. I tropiske strøk finnes det spesielle økotyper som også kan vokse anaerobt i rismark.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i mange åkerkulturer, globalt særlig i mais og ris, hos oss i korn og grønnsaker. Sjursen (1993) og Fykse (2003): Hønsehirse gjør mest skade i vårkorn, potet og ulike typer grønnsaker. I verdenssammenheng er hønsehirse det tredje verste ugraset etter Cyperus rotundus (et halvgras uten norsk navn) og Cynodon dactylon (bermudagras). Den vokser da i tropiske/subtropiske strøk, hovedsakelig i mais og ris, men også i over 20 andre kulturer (se Holm et al. 1977).

Lid og Lid (2005): Bufast, og nå i rask spredning som noe plagsomt åkerugras.

Utbredelse i Norge

Ringsaker i Hedmark, i kyststrøk fra Fredrikstad i Østfold, Oslo, Lier i Buskerud, til Skaun og Trondheim i Sør-Trøndelag, og Frosta og Levanger i Nord-Trøndelag. Nokså lokalt vanlig i Østfold og Vestfold (utbredelse av ulike former, se også under kjennetegn). Sjursen (1993) og Fykse (2003): Hønsehirse er et varmekjært ugras som hovedsakelig er utbredt i kystnære strøk av Østfold og Vestfold, men også langs Skagerak-kysten til Vest-Agder.

Historikk

Lid og Lid (2005): Kommer trolig fra Afrika og Asia. Sjursen (1993) og Fykse (2003): Har trolig kommet til landet sammen med ureint såfrø av gulrot og løk.

Bekjempelse

Forebyggende og mekaniske/temiske tiltak

Det er viktig å hindre frøspredning ved å nytte reint såfrø, og dessuten å luke oppspirte planter før frøsetting. Etter tresking av kornareal med hønsehirse i, bør treskeren gjøres grundig rein før den blir brukt på annen åker.

I radkulturer er mekanisk radrensing effektivt. Termisk bekjemping ved flamming, har her, som mot andre enfrøbladete planter, trolig liten virkning, på grunn av lavtsittende vekstpunkter.

Et forebyggende tiltak er å dyrke høstkorn i omløpet, siden hønsehirse er en vår-/sommer-spirende plante. I planteskoler bør en ha et våkent øye, siden hønsehirse kan komme inn ved import av planter (jfr. Often et al. 2008).

Kjemiske tiltak

"Kvekemidler" som f.eks. sykloksydim/Fokus Ultra og propakvizafop/Agil 100 EC kan en bruke selektivt i mange tofrøbladete kulturer. I vårkorn, unntatt havre, kan hønsehirse bekjempes med floghavremidlene, fenoksaprop-P-etyl/Puma Extra eller pinoksaden/Axial.

Det har vært spekulert i om det er mulig å begrense skaden ved stor forekomst av hønsehirse, når plantene er kommet så langt som til frømodningsstadiet. En sprøytetest har vist at glyfosatsprøytete frø i moden bygg beholdt over 20% av frøene spireevnen (Sjursen 1993).

Litteratur

Fykse, H. 2003. Hønsehirse. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 28-29. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Holm, L.G., D.L. Plucknet, J.V. Pancho og J.P. Herberger 1977. The world's worst weeds. Distribution and biology. University og Hawaii, Honolulu. 609 sider.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Hønsehirse. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 306-307, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Hønsehirse. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 1032-1033, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Often, A., Bruserud, A. & Stabbetorp, O. 2008. Floraen på Nes og Helgøya. Ugras. Nes og Helgøya Lokalhistorisk skrift 2008: 38-68.

Sjursen, H. 1993. Hirser som ugras - et økende problem? Faginfo (SFFL), nr. 3/1993, s. 91-97.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                                 Oppdatert 29. november 2012.

Bilder


Hønsehirse i bygg (Foto: H. Sjursen, NIBIO)


Aks av hønsehirse (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Hønsehirse i åker (E. Fløistad NIBIO)


Hønsehirse i havre (Foto: H. Sjursen, NIBIO)


Aks av hønsehirse (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet.

Plantevernleksikonet © 2017 NIBIO