NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 17.06.2019 16:46


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Korgplantefamilien        Vanlig gullris

Vanlig gullris

Solidago virgaurea

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
HELGE SJURSEN
OPPDATERT:
18. desember 2017
Vanlig gullris hører til den biologiske gruppen flerårig, stedbundet med rotstokk. Den voksne planten er 20-100 cm høy. Storvokst, ofte nokså håret, med korte, litt krokete hår. Oftest smal eller brei topp med tallrike korger på greinene. Blomsterkorgene er ca. 1 cm breie, korgdekke ca. 4-10 mm langt. Roten: Hovedstammen til rotstokken, som går på skrå i jordlaget, er fingertykk og skjellet. Forekommer i åpen skog og skogkanter, tørr beitemark, hei, vierkratt og urtelier i fjellet, veikanter, lite basekrevende. Planten er treaktig og blir vanligvis vraket av husdyrene, både i beite og i fôret. Den er likevel ikke noe særlig brysomt ugras i kulturmark.

Forveksling

Vanlig gullris kan forveksles med Kanadagullris, som har sprikende greiner i blomsterstanden. Den er også flerårig og vandrende med jordstengler. Vanlig gullris har opprette greiner i blomsterstanden, og er flerårig, stedbundet med rotstokk.

Kjennetegn

Den voksne planten er 20-100 cm høy. Storvokst, ofte nokså håret, med korte, litt krokete hår. Oftest smal eller brei topp med tallrike korger på greinene (Lid & Lid 2005).

Bladene: fjærnervet med mange korte sidenerver, sagtannet og fint håret under og i kanten. Grunnbladene er omvendt lansettformet til omvendt eggformet, stengelbladene er smalere.

Blomster: Blomsterkorgene er ca. 1 cm breie, korgdekke ca. 4-10 mm langt. 

Roten: Hovedstammen til rotstokken, som går på skrå i jordlaget, er fingertykk og skjellet (Korsmo 1954).

Frøet: Se Korsmo (1954).

Biologi

Formeringen og spredningen skjer ved frø med fnokk på.

Antall frø pr. plante: ca. 11 000.

Frøet er lettspirende.

I spiringsåret utvikler frøplanten en rosett av blad. I andre leveår blomstrer planten og setter frø (Korsmo 1954).

Fægri (1970): ”Gullris hører til høysommerens og høstens blomster. Den tar lang tid for å komme i gang, først ut i juli kommer de første blomstene, selv i lavlandet. Men til gjengjeld holder den lenge på. Når soppsankerne drar til skogs med sine kurver, står gullris ennå i blomst, om enn ikke i full blomst.”

Betydning

Vokseplasser
Vanlig gullris: I åpen skog og skogkanter, tørr beitemark, hei, vierkratt og urtelier i fjellet, veikanter, lite basekrevende.

Skade/ulempe

Planten er treaktig og blir vanligvis vraket av husdyrene, både i beite og i fôret. Den er likevel ikke noe særlig brysomt ugras i kulturmarken, idet den lett kan holdes nede på veldrevet kulturjord (Korsmo 1954).

Utbredelse i Norge
Vanlig i det meste av landet, fra fjæra til fjellet, i alle fall nord til Tromsø og Lenvik i Troms. Funnet i veikant i Sør-Varanger i Finnmark. Til 1520 m.o.h. i Lom i Oppland.

Kulturhistorie
I folkemedisinen ble planten brukt i smurninger og salver mot utvendige skader, noen steder blandet sammen med potetrasp (Voss) (Fægri 1970). Garvestoffer av katekintypen virker proteinfellende, og får sår til å gro, og hindrer at sykdomsbakterier trenger inn (Høeg et al. 1984).

Bekjempelse

Den er ikke noe særlig brysomt ugras i kulturmark, men i enkelte tilfeller kan det være behov for bekjempelse.
Mekaniske tiltak: Oppstikking av planter, avhugging før frømodning (Korsmo 1954).
Kjemiske tiltak: Søk i plantevernguiden.no, og deretter midler under ’Ugras’ i ’Eng og beite’.

Litteratur

Fægri, K. 1970. Gullris. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 271-272. Cappelens forlag. Oslo.

Høeg, O.A., A.S.W. Christophersen, T. Faarlund, E.M. Lauritzen, S. Løkken, B.O. Røssberg, P. Salvesen og R. Sævre 1984. Gullris. I Våre medisinske planter. Trollskap, tradisjon og legekunst (red. O.A. Høeg).  S. 144. Forlaget Det Beste. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Gullris. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 280-281. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Gullris. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 753, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

               Publisert: 18. desember 2017

 

 


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet.

Plantevernleksikonet © 2019 NIBIO