NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 11.08.2022 01:48


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Grasfamilien        Finnsjegg

Finnsjegg

Nardus stricta

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
Helge Sjursen
OPPDATERT:
Før november 2013

Finnskjegg hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende på "andre måter", med en viss grad av formering via jordstengler som ligger grunt i jorden, men formeringen og spredningen skjer hovedsakelig med frø. Den voksne planten er 10-30(50) cm høy og tuedannende. Strået er opprett, seigt og glatt. Bladene er trådsmale, hardt sammenrullet, ca. 0,5 mm i diameter, stive, rue, furete, og oftest med korte hår i furene. Bladene står omtrent vinkelrett ut fra slirene. Slirehinnen er opptil 2 mm lang. Bladører mangler. Sliren er stiv, glatt, skinnende og gulgrå. Blomstene sitter i smale, opprette aks, 4-8 cm lange, og grønne eller rødfiolette. Alle aksene sitter på en side av strået. Forekommer i grasmark, både i lavlandet og i fjellet, gjerne i snøleier. Liker mager, kalkfattig sandholdig jord og myrjord. Opptrer som ugras i beite. Unntatt når planten er ung, blir den vraket av storfe og sau på grunn av de harde og usmakelige bladene. Mottiltak: God drift av kulturmark og god behandling av beitemark.

Forveksling

Ingen. Fægri (1970): "De sylsmale småaksene som alle sitter på en side av strået, er nok til at man kan kjenne finnskjegget igjen. Bladene er også karakteristisk, selv om vi har noen få andre gress med lignende blad".

Kjennetegn

Den voksne planten er 10-30(50) cm høy, tuedannende med jordstengler som ligger grunt, og tett besatt med birøtter.

Strået er opprett, seigt og glatt.

Bladene er trådsmale, hardt sammenrullet, ca. 0,5 mm i diameter, stive, rue, furete, og oftest med korte hår i furene. Bladene står omtrent vinkelrett ut fra slirene (Lid og Lid 2005). Slirehinnen er opptil 2 mm lang. Bladører mangler. Sliren er stiv, glatt, skinnende og gulgrå.

Planten har blomstene i smale, opprette aks, 4-8 cm lange, og grønne eller rødfiolette. Aksstilken er ru i kantene. Småaksene er enblomstret, og sittende i 2 rader langs ene siden av akstilken. Ytteragnene er alltid små, den øvre oftest borte. Inneragnene, 10-12- mm lang, er smalt lansettformet med et 2-5 mm langt snerp i spissen. Nerver og snerp er tannet. Forbladet, 6-7 mm langt, er avrundet og tannet i toppen. Blomstene er tvekjønnet, har 3 støvbærere med lange, gule støvknapper, 1 støvvei med 1 lang, håret griffel.

Frukten er en nøtt omgitt av inneragn og forblad, lansettformet i omkrets, litt bøyd og trekantet i tverrsnitt. På ryggsiden har det 3 tannete ribber fra basis til topp. Fargen er gul til gråbrun. Selve nøtten er kølleformet, overflaten er matt, og fargen brun.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer hovedsakelig med frø, men også i en viss grad med jordstengler. De vokser sakte i alle retninger, samtidig som de sender opp mange lysskudd fra adventivknoppene.

Korsmo (1954) om utviklingen fra frø til moden plante: "I spiringsåret utvikler frøplanten mange blad, men ikke strå. Frøroten går snart til grunne. Fra den underjordiske delen av stengelen utvikles en trevlerot og enkelte anlegg til meget korte, lubne jordstengler. I annet leveår fortsetter frøplanten å buske seg meget sterkt, og kan blomstre og sette modent frø. De korte, lubne jordstenglene, som vokser radiært ut fra morstammen, fortsetter sin utvikling med meget begrenset lengdevekst. Den vegetative spredningen foregår langsomt. Fra jordstenglene, som har kraftige, seige birøtter, kan lysskudd vokse fram tett i tett".

Blomstring i juni-august.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i grasmark, både i lavlandet og i fjellet. Liker mager, kalkfattig, sandholdig jord og myrjord. Lid og Lid (2005): Skrinn skog, hei, beitemark, stier og tråkk, i fjellet i grasmark og snøleie, mest på basefattig grunn.

Fægri (1970) om vokseplasser utenom "tørre, magre, utpinte beiter": "Men finnskjegg kan dominere fullstendig også på annen mark. Den tåler forholdsvis langvarig snedekke, og der sneen, særlig i bjerkebeltet, blir liggende for lenge til at bjerken eller mere krevende planter kan vokse, der overtar finnskjegget. I bjerkeskogen kan slike snefonner ofte ligge som lange strenger, og når de smelter bort senere på våren, får vi en "vei" med finnskjegg-dekke i bunnen. Det er vel disse "veiene"' som gjør at finnskjegg i mange bygder heter villstrå" (se også under "Historikk").


Skade/ulempe

Opptrer som ugras i beite. Unntatt når planten er ung, blir den vraket av storfe og sau på grunn av de harde og usmakelige bladene.

Utbredelse i Norge

Lid og Lid (2005): Vanlig i hele landet. Til 1750 m i Jotunheimen.

Historikk

Noen historiske klipp fra Høeg (1975): "Var kjent som dårlig fôr som satte forstoppelse på kua"......"Regnes for farlig beite, særlig når hestene slippes på beite om våren. Her en vår kreperte flere hopper av finnskjegg noen dager etter at de var sluppet i fjellet. Gjeterne passer bestandig på at de ikke kommer på denne hamnen med en gang". Derimot tålte sau finnskjegg bedre: "At folk tok finnskjegg med i markahøyet, viser hvor meget det var om å gjøre å få mest mulig fôr til vinteren. Det var mest sauen som fikk slik høy"...."Finntøpp ble brukt sammen med brysslyng (Caluna) til småkrøter"...."Til finnskjegg knytter seg en tro om at en skulle gå seg vill om en hadde trått på den. Troen er gammel og har vært opptegnet i Norge på 1700-tallet"....Eksempel: "I fjellet vaks det eit slag gras som dei kalla "villgras". Ein måtte akta seg vel so ein ikkje kom ut på det, for så gjekk ein seg vill".

Bekjempelse

Mottiltak

Korsmo (1954): "Motarbeides ved god drift av kulturmark og god behandling av beitemark".

Litteratur

Fægri, K. 1970. Finnskjegg. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 51-52. Cappelens forlag. Oslo.

Høeg, O.A. 1975. Nardus stricta L. Finnskjegg. I Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 460-464, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.

Korsmo, E. 1954. Finntopp. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 447-448. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Finnskjegg. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 234-235, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Finnskjegg. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 1106, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                               Oppdatert 6. mars 2012


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".

NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.

Plantevernleksikonet © 2022 NIBIO