NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 16.06.2021 08:49


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Grasfamilien        Åkerkvein

Åkerkvein

Apera spica-venti

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
HELGE SJURSEN
OPPDATERT:
FØR NOVEMBER 2013

Åkerkvein hører til den biologiske gruppen vinterettårige. Den voksne planten er 30-90 cm høy med trevlerot. Strået er knebøyd ved grunnen eller opprett, glatt og ofte tynt. Bladene er 3-10 mm breie, matte og oftest uten hår på oversiden, svakt skinnende og snaue på undersiden. Blomstene sitter i en topp, 10-25 cm lang, sterkt greinet, åpen, grønn eller rødfiolett, med mange ørsmå småaks ytterst på greiene. Midtaksen i småkset stikker som en brodd over blomsten. Forekommer i dyrket mark, og langs veikanter. Liker sandholdig, sur jord. Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer, særlig korn, og da først og fremst i høstkorn. Blir favorisert av ensidig korndyrking, men er ikke særlig vanlig i Norge. Mottiltak: Danske forsøk har vist at vekstskifte mellom høst- og vårkulturer, og bruk av ugrasmidlet jodsulfuron/Hussar OD, har gitt brukbare resultater.

Forveksling

Andre kveinarter, men som er en annen slekt (Agrostis). Apera-slekten skilles bl.a. ut på lange snerper (4 mm eller lengre), festet øverst på inneragnene, øvre ytteragn 3-nervet, og forblad ca. jamnlangt med inneragnene. Agrostis-slekten: Snerper 3 mm eller kortere, festet omkring midten av inneragnene, øvre ytteragn oftest 1-nervet og forblad mye kortere enn inneragnene (Lid og Lid 2005a).  

Kjennetegn

Den voksne planten er 30-90 cm høy med trevlerot.

Strået er knebøyd ved grunnen eller opprett, glatt og ofte tynt.

Bladene er 3-10 mm breie, matte og oftest uten hår på oversiden, svakt skinnende og snaue på undersiden. Slirehinnen er avlang, opp til 7 mm, og frynsete i kanten. Bladører mangler. Bladsliren er snau eller ru, grønn eller rødfiolett.

Planten har blomstene i topp, 10-25 cm lang, sterkt greinet, åpen, grønn eller rødfiolett, med mange ørsmå småaks ytterst på greiene. Midtaksen i småkset stikker som en brodd over blomsten. Småaksene er smalt avlange, 2,5-3 mm, og enblomstret. Ytteragnene er lansettformet, utdratt i spissen, med sagtannet kjøl og hinneaktige kanter. Nedre ytteragn har 1 nerve og er ¾ så lang som den øvre med 3 nerver. Inneragnene er avrundet på ryggen, lansettformet-avlang, fint ru ovenfor midten, hinneaktig, 5-nervet og med 5-10 mm lang snerp, festet litt nedenfor toppen. Forbladet er om lag like langt som inneragnene, men med 2 nerver. Blomstene er tvekjønnet, har 3 støvbærere, og 1 støvvei med 2 fjærformete arr.  

Frukten er en nøtt omgitt av inneragn og forblad, langstrakt, tilspisset mot toppen og avsmalnende mot basis med avrundet frøfeste og hårdusker omkring. Fargen er gulbrun til brun. Selve nøtten er elliptisk i omkrets med en fure langs buksiden fra basis og nesten til topps. Fargen er gul til gulbrun.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø.

Frøspiring bare fra små dyp, og ofte dårlig.

Blomstring i juni-august.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 600.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i dyrket mark, og langs veikanter. Liker sandholdig, sur jord.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer, særlig korn, og da først og fremst i høstkorn. Blir favorisert av ensidig korndyrking, men er ikke særlig vanlig i Norge. Tidligere et bufast ugras i kornåker og ved møller, nå bare sjelden og tilfeldig på skrotemark og som forurensing i grasfrø og på vegkanter, men blir funnet ganske ofte (Lid og Lid 2005b).  

Utbredelse i Norge

Er utbredt på Østlandet nord til Elverum i Hedmark, Sel, Skjåk og Vang i Oppland, Gol og Tinn i Buskerud, Valle i Aust-Agder, kyst- og fjordstrøk til Stryn i Sogn og Fjordane, Skaun og Trondheim i Sør-Trøndelag, Levanger og Verdal i Nord-Trøndelag, Vefsn og Bodø i Nordland, Lenvik i Troms, Alta, Nordkapp, Vardø og Sør-Varanger i Finnmark.

Historikk

En innført plante (Lid og Lid 2005b).

Bekjempelse

Et vekstskifte som balanserer høst- med vårsådde kulturer med redusert jordarbeiding, kombinert med bruk av ugrasmidlet jodsulfuron/Hussar OD, godkjent i bygg, høst- og vårhvete, rug og rughvete, er anbefalt i danske forsøk (Melander et al. 2008). En dypere harving (til 8-10 cm) istedenfor en grunn harving (3-4 cm), vil inkorporere en større andel nylig produserte frø fra åkerkvein til større jorddyp, og derved øke overlevelsen av frøene i frøbanken. Korsmo (1954) anbefalte også drenering av vannsyk jord, samt kalking.

Litteratur

Korsmo, E. 1954. Åkerkvein. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 208-210. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Åkerkvein. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 218-219, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005a. Poaceae (Gramineae) - grasfamilien, delnøkkel B. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 1026-1027, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005b. Åkerkvein. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 1055, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Melander, B., N. Holst, P.K. Jensen, E.M. Hansen og J.E. Olsen 2008. Apera spica-venti population dynamics and impact on crop yield as affected by tillage, crop rotation, location and herbicide programmes. Weed research 48(1): 48-57.  

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                        Oppdatert 8. november 2010


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".

NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.

Plantevernleksikonet © 2021 NIBIO