NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 11.08.2022 02:13


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Grasfamilien        Storkvein

Storkvein

Agrostis gigantea

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
Helge Sjursen
OPPDATERT:
Før november 2013

Storkvein hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende med jordstengler. Den voksne planten er 30-120 cm høy. Jordstenglene er seige, ofte tynne, sterkt greinet og vokser horisontalt, hovedsakelig i de øverste 10 cm av jorden.

Strået (stengelen) er oppstigende, stivt og snautt. Leddknutene er snaue, av og til rødlige, de nederste slår av og til røtter. Bladene er ca. 6 millimeter breie med dype furer, ru, men uten hår. Slirehinnen er 3-5(-8) millimeter lang og spiss. Bladører mangler. Bladsliren er snau. Blomstene sitter i topp, inntil 25 cm lang, fiolett, med hårdusker ved grunnen av de nederste greinene, utstående under blomstring. Forekommer i grasmark, åker, veikanter og skrotemark. Liker lett, noe fuktig fastmarksjord og myrjord. Opptrer som ugras i grasmark og alle slags åkerkulturer, særlig korn, men kan også være et verdifullt beitegras på fuktig mark. Mottiltak som for kveke.

Forveksling

Storkvein skiller seg fra kveke ved at den ved basis av bladplatene mangler bladører, men har 2-3 millimeter slirehinne. Bladene hos storkvein er dessuten ru, men aldri håret. Den likner i blomsterløs tilstand sterkt på kveke, og på de lokalitetene der storkvein trives, finner vi ofte begge artene side om side (Fykse 2003).

Krypkvein, som har matter med greinete, overjordiske, rotslående stengler. Jordstengler mangler (Lid og Lid 2005).

Kjennetegn

Den voksne planten er 30-120 cm høy. Jordstenglene er seige, ofte tynne, sterkt greinet og vokser horisontalt, hovedsakelig i de øverste 10 cm av jorden (se også under biologi).

Strået (stengelen) er oppstigende, stivt og snautt. Leddknutene er snaue, av og til rødlige, de nederste slår av og til røtter.

Bladene er ca. 6 millimeter breie med dype furer, ru, men uten hår. Slirehinnen er 3-5(-8) millimeter lang og spiss (Lid og Lid 2005). Bladører mangler. Bladsliren er snau.

Blomstene sitter i topp, inntil 25 cm lang, fiolett, med hårdusker ved grunnen av de nederste greinene, utstående under blomstring. Småaksene er 2-3 millimeter, og med ett frø. Ytteragnene er lansettformet og spisse i enden. Inneragnene er 2/3 så lang som ytteragnene, avstumpet i spissen, med 3-5 nerver og av og til en kort snerp. Forbladet er ½-2/3 så langt som inneragnene, og todelt i toppen. Blomstene er tvekjønnet med 3 støvbærere, 1 støvvei med 2 fjærformete arr.

Greinene i toppen er sterkt rue helt ut til småaksene. Nedre greinkranser har noen få lange og mange korte greiner innved strået (Lid og Lid 2005).  

Frukten er en nøtt omgitt av inneragn og forblad, og er langstrakt. Fargen er grågul til gulbrun. Selve nøtten har omtrent samme form som frukten med agner, men med en fure langs midten av buksiden og en ring av hår i toppen. Fargen er gulbrun.

Se også Korsmos ugrasplansjer

Biologi

Formeringen og spredningen skjer ved frø og krypende jordstengler. Planten danner tette bestander. Jordstengelbiter som er 4 cm lange, kan sette lysskudd fra minst 15 cm dyp. Tørrvekten av jordstenglene passerer et minimum når lysskuddene har 3-5 blad. 

Frøspiringen er oftest god. Maksimalt spiredyp er 5 cm.

Blomstring i juni-august.

Antall frø pr. topp: gjennomsnittlig 50. Frøproduksjonen er rikere enn hos kveke, og frøspredning spiller også større rolle for storkvein.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i grasmark, åker, veikanter og skrotemark. Liker lett, noe fuktig fastmarksjord og myrjord. Trolig hjemlig på sjø- og elvestrand, i nord også på havstrand (Korsmo et al. 2001, Lid og Lid 2005).


Skade/ulempe

Opptrer som ugras i grasmark og alle slags åkerkulturer, særlig korn, men kan også være et verdifullt beitegras på fuktig mark (Korsmo et al. 2001, Fykse 2003). Storkvein gjennomvever matjordlaget med sine jordstengler, på samme måte som kveke, og der vokseforholdene er lagelige, kan den bli svært brysom (Fykse 2003).

Utbredelse i Norge

Finnes på Østlandet, og er nokså vanlig langsmed kysten og spredd i dalførene til Sør-Varanger i Finnmark (Fykse 2003, Lid og Lid 2005).

Historikk

Har spredd seg raskt som ugras, mest etter 1930. Arten har trolig kommet opp som hybrid(er) mellom A. capillaris (engkvein) og A. stolonifera. Den er formrik, og villformene og ugrasformene skiller seg mye fra hverandre, bl.a. ved at ugrasformene er mye grovere, mer breibladet og med større topp, men variasjonen er lite utgreid (Lid og Lid 2005).

Bekjempelse

Forebyggende og mekaniske tiltak

Se under kveke.

Kjemiske tiltak

Flere bladherbicider (ugrasmidler som brukes på blad) kan brukes til ulik tid: glyfosat/Roundup, sykloksydim/Focus Ultra og propakvizafop/Agil 100 EC.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Storkvein. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 59. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Kjempekvein. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 65. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. "Krypkvein". I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 385-389. AS Norsk landbruks forlag. Oslo. Den beskrevne arten som feilaktig er betegnet "krypkvein", er storkvein, men se også under histotikk.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Storkvein. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 216-217, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Storkvein. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 1047, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                                Oppdatert 22. september 2010


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".

NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.

Plantevernleksikonet © 2022 NIBIO