Rome

Utbredelse

Noe vestlig. Spredt på Østlandet nord til Nannestad i Akershus, Lunner i Oppland, Sigdal og Flesberg i Buskerud, og Vinje i Telemark. Vanlig i kyst- og dalstrøk nord til Tromsø i Troms, i Midt-Norge inn til Oppdal, Holtålen og Tydal i Sør-Trøndelag, og over til Tynset i Hedmark, og Meråker og Lierne i Nord-Trøndelag. Til 1200 m.o.h. i Rauma i Møre og Romsdal.

Kjennetegn

Den voksne planten er 10 – 40 cm høy, og danner tette matter.

Stengelen har flere blad, de øverste er størst.

De gulgrønne bladene er opprette, sverdformete, spisse, 3 – 4 mm brede, skruestilte, men sitter som en vifte.

Planten har gullgule blomster i klase som lukter godt. Ytre og indre blomsterblad er like, spisse, gule innvendig, og grønne utvendig. I blomsten er det to kranser med støvbærere. Støvknappene er knallrøde. Pollentråden er gult ullhåret. En griffel som deler seg i tre arr-fliker.

Kapselen (frukten) er oftest trerommet, og smalt avlang og orange.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer ved frø som spres utover høsten, men også ved nye skudd fra jordstengelen.

Fægri (1970): «De store myrviddene kan nok ha sin egen ødslige skjønnhet, men egentlig så mange opplivende trekk viser den ikke. Derfor virker romen kanskje dobbelt sterkt med sine fargeglade blomster inniblant alt det brune som er fremherskende på myren. I løpet av høsten skifter planten stadig farge; især senhøstes har romen en merkelig grønn-rød farge som helt kan prege myren. Og ennå neste vår står de avblekede, grågule fjorårsstenglene der inntil årets vekst begynner å bryte».

Betydning

Vokseplasser
Rome setter små krav til både jorden og temperaturen. Forekommer på myrer og våte lyngheier på næringsfattig grunn, særlig gras- og sigevannsmyrer. Den klarer seg ikke i stillestående myrer (Kjøllesdal 1994). Rome kan av og til også finnes i rikere myr (Lid & Lid 2005).

Skade/ulempe/Historikk
’Narthecium’ kommer av ordet ’narthex’ som betyr stav. Det er trolig den stive stengelen som har inspirert slektsnavnet. Ordet ’ossifragum’ betyr som brekker bein. Fra gammel tid har folk trodd at husdyr fikk beinskjørhet av å ete rome. Sammenhengen kan være at siden planten vokser på næringsfattig grunn, fikk dyrene i seg for lite kalk og fosfor til å bygge opp beinstrukturen (Kjøllesdal 1994). På den annen side døde minst 230 storfe på beite tørkesommeren 1992, fra Grimstad i sør til Bindal i nord (Fykse 2003). Ved Veterinærinstituttet i Oslo identifiserte de giftstoffet furanon, som forårsaket nyreskader i dyrene som hadde fått i seg romeplanter. På grunn av den lange tørkeperioden, begynte dyrene å beite på myrlendte områder de tidligere hadde unngått.

Fra tidligere er det også kjent at rome kan forårsake sykdommen alveld hos lam. I gamle dager trodde folk at sykdommen skyldtes alver som kom opp om natten og kastet ild over dyrene. Den egentlige årsaken, som også Norges veterinærhøgskole og Veterinærinstituttet har forsket på, er svikt i leverfunksjonen (Flåøyen 1993). Under nedbrytning av klorofyllet i tarmen dannes restproduktet, fylloerytrin, som leveren til lammene ikke klarer å bryte ned. Stoffet vil derfor sirkulere i kroppen og forårsake hudskader på hud som er mest utsatt for sollys, som hode og ører. Det er spesielt hvite lam (spællam), med lite hudpigmenter, som blir rammet, ikke svarte. Disse vil gjerne gjemme seg på skyggefulle steder. Behandling, dersom de blir funnet i tide, er å få lammene på en mørk plass, smøre tørr hud med feit salve, eventuelt behandle med antibiotika for å hindre sekundærinfeksjoner (Grønstøl 1994).

Bekjempelse

Det er nærmest umulig å tenke seg noen form for mekanisk og kjemisk bekjemping i utmarksbeite. Kalking og gjødsling med råfosfat har vært prøvd, for å få mer fart på grasveksten. En annen mulighet er inngjering av de verste romeområdene, slik at dyrene ikke slipper til.

Ellers bør vi huske at bufe har beitet i områder med rome ‘i alle år’, uten å bli syke. Det er først i år med ekstreme forhold at rome kan bli farlig.

Litteratur

Anon. 1993. Doktorgrad på årsaker til alveld hos sau. Bondebladet 9/6-‘93, s. 31.

Flåøyen, A. 1993. Studies on the Aetiology and Pathology of Alveld with some comparisons to sporidesmin intoxication. Thesis for the degree of Doctor medicinae Veterinariae.

Fykse, H. 2003. Rome. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 50-51 og 76. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Rome. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 29-31. Cappelens forlag. Oslo.

Grønstøl, H. 1995. Alveld. Samvirke nr. 10/95, s. 12. Veterinærens spalte.

Kjøllesdal, M. 1994. Gifteplanta rome spreier seg. Bondebladet 2/3-‘94.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Rome. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 884-885, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.