NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 17.06.2019 03:28


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Korgplantefamilien        Åkertistel

Åkertistel

Cirsium arvense

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
HELGE SJURSEN
OPPDATERT:
FØR NOVEMBER 2013

Åkertistel hører til den biologiske gruppen flerårige vandrende med formeringsrøtter. Den voksne planten er 50-130 cm høy. Røttene vokser sjiktvis på 15-30 cm dyp. Fra adventivknopper utvikles lysskudd og vertikale røtter. Røttene brytes lett i stykker ved jordarbeiding, og rotbiter på 5 cm lengde kan sette lysskudd fra 15 cm dyp. Nye røtter og lysskudd kan også utvikles fra underjordiske deler av stengelen. Planten mangler melkesaft, i motsetning til dyllearter som har slik melkesaft. Stengelen er opprett, greinet i toppen, grov og svakt kantet uten vingekanter eller torner. Bladene er spredte, lansettformet, buktfinnet, tornete eller tannet. Undersiden er glatt eller filthåret. Øvre blad er sittende. Blomsterkorgene, 1,5-2,5 cm i diameter, sitter i halvskjerm. Korgdekkbladene er mørkt rødfiolette med kort torn i spissen. Forekommer på dyrket og udyrket jord. Kan vokse på all slags jord, unntatt tørr sandjord og sur myrjord. Opptrer som ugras i eng, beite, hager og alle typer åkerkulturer. Mottiltak: Ugrasfri såvare, jordarbeiding/dyp pløying, slått eller beiting, ugrasmidler, som inneholder MCPA, samt klopyralid (Matrigon), og/eller såing/planting av konkurransesterke kulturplanter.

Se også VIPS-ugras og Korsmos ugrashage.

  • Åkertistel (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Åkertistel sprer seg inn fra kanten i åkeren (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Åkertistel i havreåker (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Åkertistel (E. Fløistad, NIBIO)

Forveksling

Åkerdylle, som har melkesaft, tynnere og mykere blad og mykere torner enn åkertistel.

Kjennetegn

Den voksne planten er 50-130 cm høy. Røttene vokser sjiktvis på 15-30 cm dyp. Fra adventivknopper utvikles lysskudd og vertikale røtter. Røttene brytes lett i stykker ved jordarbeiding, og rotbiter på 5 cm lengde kan sette lysskudd fra 15 cm dyp. Nye røtter og lysskudd kan også utvikles fra underjordiske deler av stengelen.

Planten mangler melkesaft, i motsetning til dyllearter som har slik melkesaft.

Stengelen er opprett, greinet i toppen, grov og svakt kantet uten vingekanter eller torner.

Bladene er spredte, lansettformet, buktfinnet, tornete eller tannet. Undersiden er glatt eller filthåret. Øvre blad er sittende.

Planten har blomsterkorgene, 1,5-2,5 cm i diameter, i halvskjerm. Korgdekkbladene er mørkt rødfiolette med kort torn i spissen. Særbu. Korgene hos hannplantene er nærmest kuleformet med utstående, purpurrøde kroner, hos hunnplantene mer sylindriske og med korte, lyserøde eller lilla kroner. Alle kronene er rørformet.

Frukten er en nøtt med lang, fjærformet fnokk, breiest ovenfor midten, noe tilspisset mot basis som er avstumpet, og avsmalnende mot toppen som har en skeiv krage. Ryggsiden er konveks. Overflaten er svakt ripet på langs, fargen er grågul.

Småplanten: Frøplanten har sittende, helrandete, ovale frøblad, ca. 10 mm lange og 7 mm breie.

 

Biologi

Formeringen og spredningen skjer med frø og med krypende formeringsrøtter.

Blomstring i juli-september.

Frøspiringen er god fra små dyp. Optimalt spiredyp er ca. 1 cm. Siden frøet har fnokk, sprer det seg lett med vinden, men nymodnet frø ser ikke ut til å gro særlig lett. Frøet som har overvintret, spirer derimot godt, særlig når det har overvintret i jorden. Agner og høymo kan være rike på tistelfrø som har lett for å komme over i gjødselen. Dessuten finner vi ofte "tistelknopper", dvs. blomsterhoder, med eller uten frø, i dårlig renset såkorn (Fykse 2003).

Tistelkolonier som har utviklet seg vegetativt, kan inneholde planter av bare ett kjønn. Når begge kjønn er tilstede, produseres det 20-200 frø pr. hunnlig korg.

Åkertistel representerer et typisk eksempel på en planteart som vokser flekkvis, med et nett av formeringsrøtter i ulike sjikt i jorden. Dette sikrer lokal overlevelse. Men den kan hurtig kolonisere nye vokseplasser ved hjelp av frø etter kjønnet formering. I litteraturen blir frøformering av åkertistel ofte oppfattet som ineffektiv på grunn av den tilfeldige framveksten av frøplanter, i forhold til den kraftige vegetative spredningen. Trolig er betydningen av frøformering undervurdert. Planten har egne hann- og hunnplanter (særbu). De førstnevnte har lyst purpurrøde kroner/korger, de sistnevnte fiolette. Blomstene blir insektspollinert/bestøvet. Bare omtrent halvparten av slike frø, som blir dannet, er fylt med opplagsnæring, med mulighet for spiring. I tillegg blir mange frø spist av insekter eller nedbrutt av sopp, eller at fnokken på frøet faller lett av. Resultatet blir at bare en liten andel av frøene virkelig danner nye planter eller blir lagret i frøbanken.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer på dyrket og udyrket jord. Kan vokse på all slags jord, unntatt tørr sandjord og sur myrjord. Åkertistel vokser også på veikanter og skrotemark, der naturlig vegetasjon er sterkt forstyrret eller ødelagt ved inngrep, som for eksempel på tomter, fyllinger og avfallsplasser.


Skade/ulempe

Opptrer som ugras i eng, beite, hager og alle typer åkerkulturer.

Utbredelse i Norge

Vanlig i lavlandet og dalførene nord til Alta, Hasvik og Sør-Varanger i Finnmark, men sjelden på ytre Vestlandet og i Finnmark.

Historikk

Åkertistel var før introduksjon av fenoksysyrene (for eksempel MCPA) i 1950-årene, trolig det verste ugraset i norsk landbruk. Etter at vi fikk fenoksysyrene til bl.a. bruk i korn, gikk åkertistel sterkt tilbake, men da fikk vi kveke som verste ugras i stedenfor, som jo grupperes i grasfamilien, akkurat som kornet. Ved større mengder av åkertistel, blir kornavlingen sterkt nedsatt. Åkertistel har økt i omfang i de senere årene på grunn av tidligere sprøyting mot frøugras i kornområdene enn tidligere. Forekomst av åkertistel øker også ved redusert jordarbeiding. 

Bekjempelse

Mekaniske tiltak

De fleste ikke-kjemiske bekjempingsmetodene som brukes i dag, er faktisk blitt brukt i minst 150 år, bortsett fra biologisk kontroll og ugrasfri såvare. Noen av metodene lansert allerede rundt 1850, kjenner vi igjen: 1) dyp pløying, 2) gjentatt slått, 3) samplanting  med konkurransekraftige kløver- og grasarter, 4) planting av konkurransesterke radkulturer og 5) kombinasjon av metodene. Gamle metoder som helbrakk, brenning og påføring av salt, er selvsagt forlatt. På gårdsnivå var det viktigst å forhindre frøproduksjon med påfølgende frøplanteetablering, og fjerning/ødelegging av røtter.

Ut i fra dagens kjennskap til åkertistelens livssyklus, kan det nevnes 5 hovedmetoder for regulering/bekjemping: 1) ugrasfri såvare, 2) jordarbeiding/dyp pløying, 3) slått eller beite, 4) herbicidbruk (ugrasmidler), og 5) såing/planting av konkurransesterke kulturplanter. En sjette blir kombinasjon av de 5 punktene. Tiltakene må gjentas over minst to sesonger/generasjoner. Tiltak over bare en sesong blir aldri helt effektive. Et integrert reguleringsprogram bør strekke seg over 5-10 år, med velberegnete tiltak.

Når tistelplanten har 8-10 varige blad, har den et minimum av tørrvekt i underjordiske formeringsorganer. Dette stadiet er det mest ideelle for både mekanisk og kjemisk bekjempelse. En konkurrerende kultur på dette tidspunktet forsterker effekten av tiltakene.

I en nyere norsk undersøkelse gav vårpløying av åkertistel (og åkerdylle) bedre bekjempende effekt enn høstpløying (Brandsæter 2012). Vårharving + vårpløying gav ikke bedre bekjempende effekt for åkertistel.

Tistelfrøet blir ødelagt i AIV-silo. Hvordan nyere fôrkonserveringsmidler virker, er ukjent. Derimot vet vi at frøene ikke blir drept ved luting av halm. Spireprosenten øker etter lutingen (Fykse 2003).

Kjemiske tiltak

Midler som inneholder fenoksysyrer, for eksempel MCPA, er effektive. Vi bør vente med sprøytingen til de fleste skuddene er kommet opp, og har laget store bladrosetter. De eldste skuddene har da gjerne 15-20 cm høye blomsterstengler. På gårder der det er sprøytet årlig med slike midler i de seinere årene, har åkertistelen på det nærmeste kommet bort.

I tofrøbladete kulturer er tilgangen på kjemiske midler som er effektiv mot åkertistel, mindre, men klopyralid (Matrigon) kan brukes i f.eks. raps og ryps. Samme middel kan også brukes i mais (Fykse 2003).

Litteratur

Brandsæter, L.O. 2012. Jordarbeiding høst eller vår? Foredrag under temadag på Thon Hotel, Ski, 15. februar i forbindelse med avslutning av NFR-prosjektet «Plantevernmidler i korn og potetproduksjon - er det mulig å redusere bruk og miljørisiko? ("Reduce")».

Fykse, H. 2003. Åkertistel. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 63-64. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Egentlige tistler. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 297-300, åkertistel s. 298. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Åkertistel. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 403-408. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Åkertistel. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 46-47, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Åkertistel. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 805, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.             

                       Oppdatert 2. mars 2012

Bilder


Åkertistel (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Åkertistel sprer seg inn fra kanten i åkeren (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Åkertistel i havreåker (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Åkertistel (E. Fløistad, NIBIO)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet.

Plantevernleksikonet © 2019 NIBIO