NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 03.10.2022 15:07


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Korsblomstfamilien        Vinterkarse

Vinterkarse

Barbarea vulgaris

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
Helge Sjursen
OPPDATERT:
28. februar 2021

Vinterkarse hører til den biologiske gruppen flerårig stedbundet med pålerot. Den voksne planten er 30-80 cm høy. Stengelen er opprett, greinet fra grunnen og opp, stiv og glatt. Bladene ved grunnen og de nedre stengelbladene er finnete eller buktfinnete med rund, ofte hjerteformet endefinne og 2-5 par avlange sidefinner. Øvre stengelblad er korte og grovtaggete. Alle blad er glatte, glinsende. Stengelbladene er sittende med ører ved grunnen, basisbladene er stilkete, tykke og overvintrende. Blomstene sitter i snaue klaser i enden av stengel og greiner. De fire begerbladene er snaue. De fire kronbladene er sterkt gullgule, og dobbelt så lange som begerbladene. Formeringen og spredningen skjer hovedsak med frø, men rotstumper kan danne nye planter fra adventivknopper. Forekommer i grasmark, langs hekker, på vei- og grøftekanter, jernbaneskråninger og skrotemark. Vokser på all slags jord og opptrer som ugras i eng og beite. Husdyrene vraker planten, både i frisk og tørr tilstand. Planten er litt giftig, og kan sette vond lukt og smak på melk.

Vinterkarse er oppført på Fremmedartslista 2018 og er vurdert å utgjøre en svært høy økologisk risiko.

  • Vinterkarse, bestand 12. mai (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Vinterkarse (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Vinterkarse, blomst (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Vinterkarse, rosett (Foto: E. Fløistad, NIBIO)

Forveksling

Åkergull, som også har gule blomster, men 2-5 cm lange skulper, blad med stjernehår (lupe!) og er sommerettårig.

Planten kan også forveksles med andre gule korsblomster, som f. eks. åkersennep, men vinterkarse har glatte blad og overvintrende bladrosett ved grunnen.

Kjennetegn

Den voksne planten er 30-80 cm høy med dyp og sterkt greinet pålerot.

Stengelen er opprett, greinet fra grunnen og opp, stiv og glatt.

Bladene ved grunnen og de nedre stengelbladene er finnete eller buktfinnete med rund, ofte hjerteformet endefinne og 2-5 par avlange sidefinner. Øvre stengelblad er korte og grovtaggete. Alle blad er glatte, glinsende. Stengelbladene er sittende med ører ved grunnen, basisbladene er stilkete, tykke og overvintrende.

Planten har blomstene i snaue klaser i enden av stengel og greiner. De fire begerbladene er snaue. De fire kronbladene er sterkt gullgule, og dobbelt så lange som begerbladene. Blomstene er tvekjønnet, med 6 støvbærere og 1 støvvei.

Frukten er en skulpe, ca. 3 cm lang med 3 mm langt nebb, nesten kvadratisk i tverrsnitt, men noe kjølformet med tydelig midtnerve på skulpesidene. Det er ca. 20 frø i hver skulpe. Frøet er skeivt firkantet til ovalt i omkrets og skrått avstumpet ved basis. Ryggsiden er jevnt hvelvet utover, buksiden nesten takformet. Overflaten er fingropet og matt, fargen gråbruk.

Småplanten: Frøplanten har stilkete og eliptiske frøblad, ca. 6 mm lange og 3 mm breie.

Det finnes to varieteter (se under utbredelse), som også kan hybridisere, dersom begge varieteter vokser på samme sted. 

Biologi

Formeringen og spredningen skjer hovedsak med frø, men rotstumper kan danne nye planter fra adventivknopper, dvs. knopper som vokser fram andre steder på planten enn i bladhjørnet eller i stengel-/rotspissen. Slik vegetativ spredning spiller liten rolle.

Frøspiringen er god fra små dyp, 0-1 cm.

Blomstring i mai-juli.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 1000-10 000.

Betydning

Vokseplasser
Forekommer i grasmark, langs hekker, på vei- og grøftekanter, jernbaneskråninger og skrotemark. Vokser på all slags jord, lett og tung, sur, nøytral og sterkt alkalisk.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i eng og beite. Husdyrene vraker planten, både i frisk og tørr tilstand. Planten er litt giftig, og kan sette vond lukt og smak på melk. Frøene kan lett komme over i husdyrgjødselen, sammen med fôrrester, og spres på den måten. Frøet har omtrent samme form som alsikekløver, og er derfor vanskelig å rense fra dette frøslaget. Det samme gjelder timotei.

Utbredelse i Norge

Ifølge Lid og Lid (2005) finnes det to underarter eller varieteter, sørlig vinterkarse (B. var. vulgaris) og bogevinterkarse (B. var. arcuata). Den førstnevnte er spredt i lavlandet på Østlandet fra søre Østfold og Kragerø i Telemark til Rendalen i Hedmark og Lillehammer i Oppland; sjelden i kyst- og dalstrøk videre til Åfjord i Sør-Trøndelag og Meråker i Nord-Trøndelag; Vevelstad i Nordland (tilfeldig). Den sistnevnte er vanlig i hele landet opp i fjellskogen og nord til Vardø og Sør-Varanger i Finnmark. Til 1220 m i Ulvik i Hordaland. Bogevinterkarse er også blitt et ugras på Svalbard, og er årviss i alle fall i Barentsburg.

Historikk

Kom til Norge ca. 1790, og er fremdeles i rask spredning (Lid & Lid 2005).

Fægri (1970): «Vinterkarse er igjen et av de moderne ugress, selv om den er litt eldre enn russekålen. Den har iallfall vokst her i landet siden 1700-tallet. Med sin store topp av duftende, gull-gule blomster er vinterkarse egentlig en vakker plante, men av større praktisk betydning er det at de vakre blomstene dessverre gir opphav til en enorm frøproduksjon. Som om det ikke var nok, kan vinterkarsen lett spres ved at rotsystemet blir revet i stykker når åkeren bearbeides. Bladene skiller vinterkarse fra de øvrige gule ugress-korsblomster, åkersennep, åkerkål, åkerreddik og russekål. På Østlandet er den mange steder den vanligste av dem, men vestpå er den ikke så vanlig, kanskje fordi klimaet ikke passer den. Selv om vinterkarse er funnet like til Finnmark, er det vel tvilsomt om den kan holde seg så langt mot nord. – Vinterkarse-gruppen er temmelig vrien, og botanikerne er ikke enige om hvor mange arter vi skal regne med her i landet».

Se også under ‘Utbredelse i Norge’ vedrørende de to varietetene.

Bekjempelse

Forebyggende, manuelle og mekaniske tiltak
Bekjempelsen er som for høymole, som er i samme biologiske gruppe. Det viktigste kontrolltiltaket er å hindre frøspredning. En bør unngå at fôrrester som kan inneholde vinterkarsefrø kommer over i gjødselen. Tidlig slått og nedlegging i silo er et effektivt tiltak mot frøspredning. Oppsliting eller luking av vinterkarseplanter før blomstring, kan være aktuell, særlig i frøeng. Ved luking er det viktig å få med i alle fall de øvre 5 cm av rota. Eng der vinterkarse har tatt overhånd, er best å pløye opp og bruke til åker noen år.

Kjemiske tiltak

Vinterkarse kan bekjempes med fenoksysyrer eller mekoprop før blomstring, f.eks. mekoprop-P / Duplosan Meko, som er godkjent bl.a. i eng og beite.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Vinterkarse. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 51-52. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Vinterkarse. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 210. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Vanlig vinterkarse. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 303-305. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Vinterkarse. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 82-83, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Vinterkarse. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 335, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantevern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                   Publisert 20. september 2013
 

Bilder


Vinterkarse, bestand 12. mai (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Vinterkarse (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Vinterkarse, blomst (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Vinterkarse, rosett (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".

NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.

Plantevernleksikonet © 2022 NIBIO