NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 18.01.2022 21:53


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Slireknefamilien        Tungras

Tungras

Polygonum aviculare

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
Helge Sjursen
OPPDATERT:
13. januar 2014

Tungras hører til den biologiske gruppen  sommerettårige ugras. Den voksne planten er 5-60 cm høy, med en seig, greinet, dyptgående pålerot. Svært formrik. Seks underarter er utskilt i norsk materiale. Stengelen er nedliggende eller oppstigende, sterkt greinet. Danner ofte sammenfiltrete tuer eller tepper. Bladene er kortstilkete, spredte, elliptiske til lansettformete, spisse i toppen. Bladslirene er lengre enn stilkete, og sprekker opp ved blomstring. Blomstene sitter i aksliknende knipper i bladhjørnene. Blomsterdekkbladene, 5 i tallet, er sammenvokst bare nederst, er lyserøde eller hvite.

Forekommer i dyrket mark, på gårdsplasser, langs veikanter, på avfallsplasser og strandkanter. Er lite kravfull.  Opptrer som ugras i plener, på fotballbaner, der det ofte er stor tråkkbelastning, og i alle slags åkerkulturer, særlig korn og jordbær. Mottiltak: Sterk gjødsling, og tette kulturer som skygger godt. I åpen åker kan vi bekjempe tungras ved tidlig harving, radrensing, hakking og luking. Eldre planter er vanskelig å luke. Tungras er sterk mot mange kjemiske midler.

Se også VIPS-ugras og Korsmos ugrashage.
  • Blomsten til tungras (Foto: Erling Fløistad)
  • Tungras (Foto: Erling Fløistad)

Forveksling


Hønsegrasarter, som har bredere frøblad.

Fægri (1970) om slirekne og syre: “Slekten Polygonum, slirekne, står nær syre, men skiller seg ved at blomsterdekkbladene er sammenvokst nedtil. De er også farget i den øvre delen, og blomstene er iallfall vakrere enn syreblomstene”.

Kjennetegn

Den voksne planten er 5-60 cm høy, med en seig, greinet, dyptgående pålerot. Svært formrik. Seks underarter er utskilt i norsk materiale (Lid og Lid 2005).

Stengelen er nedliggende eller oppstigende, sterkt greinet. Danner ofte sammenfiltrete tuer eller tepper. Bladene er kortstilkete, spredte, elliptiske til lansettformete, spisse i toppen. Bladslirene er lengre enn stilkete, og sprekker opp ved blomstring.

Planten har blomstene i aksliknende knipper i bladhjørnene. Blomsterdekkbladene, 5 i tallet, er sammenvokst bare nederst, er lyserøde eller hvite. Blomstene er tvekjønnet, har 8 støvbærere, 1 støvvei med 2 grifler.

Frukten er en nøtt omgitt av blomsterdekket. Nøtten (frøet) er nesten eggformet i omkrets med tilspisset topp og noe uttrukket basis, og trekantet i tverrsnitt med litt konkave sider. Overflaten er ru og matt, fargen mørkt rødbrun.

Småplanten: Frøplanten har sittende, lineære frøblad, som er snaue eller svært spredt håret.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer bare med frø.

Blomstring i juni-oktober.

Frøspiringen er god om våren etter overvintring ute i jorden. Spiredypet er som regel lite, men planter kan spire opp helt fra 9 cm jorddybde.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 125-200.

Betydning

Vokseplasser
Forekommer i dyrket mark, på gårdsplasser, langs veikanter, på avfallsplasser og strandkanter. Liker best lettere leirjord med høyt innhold av organisk materiale og rikelig med nitrogen. Er ellers svært lite kravfull, og vokser på de mest næringsfattige steder.

Vanlig tungras (P. aviculare ssp. aviculare): Lid og Lid (2005): “Kanskje heimleg på havstrand i sør, men mykje innført som ugras i åker, langsmed vegar og på all slags skrotemark”.

Skade/ulempe
Tungras er et meget vanskelig ugras å luke. Opptrer som ugras i plener, på fotballbaner, der det ofte er stor tråkkbelastning, og i alle slags åkerkulturer, særlig korn og jordbær.

Utbredelse i Norge
Vanlig tungras (P. aviculare ssp. aviculare): Nokså vanlig i hele landet til over skoggrensen.

Historikk

Kulturhistorie: Ble i folkemedisinen brukt som urindrivende middel. Nordpå (Tromøy) ble planten kokt til te og brukt mot ”stensmerter eller kanskje mavesår” (Høeg 1975).

Vegetasjonshistorie: Det er gjort sikkert funn av makrofossiler av tungras i Sør-Skandinavia fra Atlantisk periode, som varte fra ca. 6000 til 3000 f.Kr. Denne perioden regnes som den mest optimale etter istiden, og var preget av varmt og fuktig klima, med gjennomsnittlig julitemperatur på ca. 20 °C. Gjennomsnittlig januartemperatur kom ikke under – 1 °C. Arkeologisk periode var Eldre steinalder.


Bekjempelse

Forebyggende og mekaniske tiltak
I kulturjord kan tungras holdes i sjakk ved sterk gjødsling og ved tette kulturer som skygger for ugraset. I åpen åker kan vi bekjempe tungras ved tidlig harving, radrensing, hakking og luking. Unge planter er lette å bekjempe, mens eldre planter er svært vanskelig å bukt med på grunn av det sterke rotsystemet.

Kjemiske tiltak
Tungras er sterk mot de fleste kjemiske midler, men aklonifen (Fenix) og metribuzin (Sencor) virker rimelig bra. På plasser som skal holdes fri for plantevekst, er alle anbefalte midler for totalbekjempelse effektive også mot tungras.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Tungras. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 32. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Tungress. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 136. Cappelens forlag. Oslo.

Høeg, O.A. 1975. Polygonum aviculare L. - Tungras. I Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 513, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.

Jensen, H.A. 1987. Macrofossils and their contribution to history of spermatophyte flora of Southern Scandinavia from 13.000 BP to 1536 AD. Biologiske Skrifter, Det kongelige Danske Videnskapers Selskab, 29: 1-74.

Korsmo, E. 1954. Tungras. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 80-82. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Tungras. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 242-243, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Tungras. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 213-214, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. 2009. Ugrasarter i historisk perspektiv. Bioforsk Fokus, 4(2): 230-231.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

Bilder


Blomsten til tungras (Foto: Erling Fløistad)


Tungras (Foto: Erling Fløistad)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".

NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.

Plantevernleksikonet © 2022 NIBIO