Tranehals

Forveksling

Storkenebb-arter. Fægri (1970) sier: «Med det lange nebbet i blomsten er tranehals så lik storkenebb at enhver med litt botanisk trening vil ha mulighet for å gå feil. At den så allikevel ikke er storkenebb, ser man forholdsvis lett på bladene. De er finnete, har altså en lang midtstilk som småbladene går ut fra parvis. Storkenebb-bladene kan veksle en del, men de er alle mer eller mindre runde, og alle bladets deler går ut fra samme punkt».

Kjennetegn

Den voksne planten er 5-40 cm høy, lodden, med kraftig, greinet pålerot og en litt vond lukt. Stengelen er knebøyd og oppstigende, hårkledd, og øverst også med kjertelhår. Bladene er myke og finnet, småbladene er mer eller mindre sterkt lappet og håret. Blomstene er rødfiolette, og sitter 3-8 sammen i skjerm på lange skaft fra bladhjørnene.

Frukten er en spaltefrukt med 5 frø og en ca. 40 mm lang spiss som er snabelformet (se også under biologi). Ved modning sprekker frukten opp, griflene lager en knekk på midten og tvinner seg som en spiral nedenfor kneet. Frøet med fruktblad er omvendt kjegleformet og tett besatt med gulbrune hår som peker oppover. Fargen er brun. Frøet uten fruktblad er  klubbeformet, avrundet i toppen og jevnt avsmalnende mot basis med 1 mm lang tapp. Overflaten er hvitprikket, og fargen er brun.

Småplanten: Frøplanten har stilkete, trekoplete frøblad, som er kjertelhåret og ca. 9 mm lange og 9 mm brede.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer bare med frø. Når kapslene tørker, kan frøene slynges opptil 50 cm bort fra morplanten. Frukten har en ca. 40 mm lang snabelformet, knebøyd spiss, som nedenfor kneet er snodd som en korketrekker. Den kan henge seg fast i passerende dyr (Fægri 1970, Korsmo et al. 2001). Videre kan denne «korketrekkeren» effektivt  bore frøet ned i jorden (se detalj B12 midt på hovedplansjen til Korsmo)  ved at den reagerer på fuktighetsendringer mellom dag og natt, og frøet kan bore seg ned i jorden ved å rotere 5–10 ganger på rundt 15 minutter (Evangelista et al. 2011). Frøet har evne til å etablere seg i smale sprekker i jorda gjennom gjentatte sykluser av fuktighet og tørke.

Fægri (1970) om frøspredningen: «…når frøene skal spres, kommer forskjellene enda tydeligere frem (se også under forveksling og kjennetegn). Hos storkenebb hives frøene oftest ut av en del av de rom de sitter i, sjeldnere kan den nedre del av spaltefrukten kastes ut med frøet i. Tranehals har en lignende spaltefrukt, men her er frøene vokst godt inn i hver sin del av spaltefrukten, og de har ingen mulighet for å slippe ut. På samme måte som hos storkenebb løsner også tranehals nebbets ytterste lag; men her går det ikke så voldsomt for seg. Det ytre laget ruller seg pent korketrekkeraktig opp, og de enkelte delfruktene spriker til alle kanter. De har litt stive hår nederst, der hvor frøet sitter, og vil lett kunne feste seg til dyr som passerer.

Når delfruktene før eller siden faller til jorden med hele sitt korketrekkerutstyr, er ikke historien ferdig med det. Det lange, vridde nebbet reagerer nemlig på fuktigheten, og ruller seg opp og igjen ettersom det blir mer eller mindre fuktig i luften. Ved disse bevegelsene i nebbet kan frøet flyttes frem og tilbake, men det viktigste er allikevel at dersom det først kiler seg fast mellom noen jordklumper, vil det på grunn av nebbets bevegelser og på grunn av den spisse forenden og de stive hårene, stadig bore seg lenger ned. Delfruktenes reaksjon på fuktigheten er så regelmessig at man kan bruke dem som fuktighetsmålere; men da bruker man jo heller utenlandske arter med enda lengre nebb».

Frøspiringen er langsom og ujevn. Frøene spirer vanligvis ved temperaturer mellom 5 og 20 °C, med optimal spiring ved omtrent 15–20 °C.  

Blomstring skjer i mai-august.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 200-600.

Betydning

Vokseplasser
Tranehals forekommer i åker, grasmark, langs veier og på avfallsplasser/skrotemark. Den trives best på varm, tørr, sandholdig, kalk- og næringsrik jord (Korsmo et al. 2001, Sjursen et al. 2012).

Skade/ulempe
Tranehals opptrer som ugras i hager, alle slags åkerkulturer og i yngre eng.

I en NIBIO (tidligere Bioforsk)-undersøkelse av grønngjødsling og harving på ugras og avling i økologisk korn ved Apelsvoll vest for Mjøsa, og Kise på østsiden, ble det funnet mer tranehals på Kise enn på Apelsvoll. Dette kan forklares ved de tørrere og varmere værforholdene på Kise. Planten har også økt i forekomst fra 1961 til 2004 i et område i nærheten av Kise (Often et al. 2008). Den hyppige forekomsten av tranehals ved økologisk dyrking på Kise er trolig et resultat av plantens forhistorie på stedet, snarere enn at det ble praktisert økologisk dyrking. Ifølge finske undersøkelser ble tranehals funnet bare noen få steder med økologisk drift.

Utbredelse i Norge
Vanlig i lavlandet til fjordstrøk i Trøndelag, men sjelden i ytre kyststrøk på Vestlandet og i Trøndelag og i fjelldalene. Det er spredte funn videre til Porsanger. Forekommer opp til 1170 m.o.h. i Sel.

Historikk
Tranehals kommer trolig fra Middelhavsområdet.

Bekjempelse

Forebyggende tiltak og mekanisk bekjempelse
Forebygging kan være den beste metoden for å kontrollere tranehals, men det kan være vanskelig å forhindre eller utrydde arten når den først er etablert (Global Invasive Species Database, 2025). De viktigste tiltakene er rene såvarer, ugrasharving og radrensing.

Kjemiske tiltak
Det flere grunner som gjør kjemisk bekjempelse av tranehals vanskelig:

• Tett hårlag: Tranehals har et tett hårlag på bladene, noe som gjør det vanskelig for kjemiske ugrasmidler å trenge gjennom og virke effektivt.
• Biologiske egenskaper: Tranehals har et kraftig rotsystem og kan vokse i ulike miljøer, noe som gjør det utfordrende å bekjempe med bare kjemiske midler. 
• Begrenset utvalg av midler: Det er få herbicider som er spesifikt virker på tranehals, og de som finnes, som tribenuron-metyl, virker best når ugraset er i tidlig vekststadium. Blanding av midler kan bedre effekten som f.eks. blanding med tribenuron + fluroksypyr. Vær oppmerksom på at ensidig bruk av kjemiske midler kan fremme utvikling av herbicidresistens.

Disse faktorene gjør det nødvendig med en integrert bekjempelse ved å kombinere kjemiske metoder med mekaniske og forebyggende tiltak for å oppnå effektiv bekjempelse av tranehals.

Hvilke plantevernmidler som er godkjent i Norge endres over tid. Informasjon om godkjente plantevernmidler inkludert etiketter med bruksveiledning finnes her: Mattilsynets lister over godkjente midler.

Litteratur

Elven R., Bjorå, C. S., Fremstad, E., Hegre, H. & Solstad, H. 2022. Norsk flora, 8. utgåve. Det norske samlaget, Oslo. ISBN 978-82-521-9862-1. Tranehals, s. 699.

Evangelista, D., Hotton, S. og Dumais, J. 2011. The mechanics of explosive dispersal and self-burial in the seeds of the filaree, Erodium cicutarium (Geraniaceae). The Journal of Experimental Biology 214, 521-529. doi:10.1242/jeb.050567

Fykse, H. 2003. Tranehals. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 39. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Tranehals. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 333-334. Cappelens forlag. Oslo.

Global Invasive Species Database 2025. Species profile Erodium cicutarium. https://www.iucngisd.org/gisd/species.php?sc=518

Korsmo, E. 1934. Erodium cicutarium (L.) L’Hérit. (tranehals). I Forklaring til E. Korsmos ugressplansjer (red. E. Korsmo), serie 1, Norsk Hydro-Elektrisk kvælstoffaktieselskab. Oslo. Plansje V, plante nr. 1-10, 73 sider.

Korsmo, E. 1954. Vanlig tranehals. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 185-186. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Tranehals. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 162-163, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

NIBIO 2017. Fysiske bekjempelsesmetoder. https://www.nibio.no/tema/plantehelse/integrert-plantevern/metoder/fysiske-bekjempelsesmetoder?locationfilter=true

Often, A., Bruserud, A. & Stabbetorp, O. 2008. Floraen på Nes og Helgøya. Ugras. Nes og Helgøya Lokalhistorisk skrift 2008: 38-68.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantevern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H., Brandsæter, L.O. & Netland, J. 2012. Effect of repeated clover undersowing, green manure ley and harrowing on weeds and yields in organic cereals. Acta Agriculturae Section B – Soil and Plant Science, 62: 138-150.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                                    Publisert 2. versjon: 30. desember 2025