NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 17.06.2019 03:37


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Korgplantefamilien        Stivdylle

Stivdylle

Sonchus asper

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
HELGE SJURSEN
OPPDATERT:
13. januar 2014
Stivdylle hører til den biologiske gruppen sommerettårige. Den voksne planten er 30-80 cm høy med tynn pålerot. Planten har hvit melkesaft. Stengelen er opprett, stiv, greinet, grov og hul, og spredt håret øverst. Bladene er som oftest hele, stive, mørkgrønne og glinsende med broddtagget kant. Nedre blad har kort stilk, midtre og øvre blad er sittende med avrundete og tilbakebøyde bladører. De gullgule blomsterkorgene, knapt 2 cm i diameter, sitter samlet i halvskjermer. Forekommer i åpen jord, på grøftekanter og avfallsplasser, men også på tangvoller og berg. Opptrer som ugras i jord- og hagebrukskulturer, særlig radkulturer, dessuten i gartnerier, planteskoler og hager. Mottiltak: Hindre frøspredning, luking, ugrasharving og/eller radrensing. Ugrasmidler: Stivdylle er sterk mot fenoksysyrer, men bentazon (Basagran SG), og blandingspreparater som inneholder midlet, f. eks. Basagran+MCPA, og dessuten sulfonylurea-preparater, ofte kalt ’lavdosemidler’, er effektive.
  • Stivdylle (Foto: E. Fløistad, Planteforsk)
  • Stivdylle (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Stivdylle (Foto: E. Fløistad, Planteforsk)

Sammendrag

Se VIPS-ugras og Korsmos ugrashage

Forveksling

Haredylle, åkerdylle og haremat

Frøplante hos haredylle: første varige blad er spadeformet med en liten ’knekk’, mens tilsvarende blad hos stivdylle har kileformet basis.

Haredylle har små, bleikgule (stivdylle gullgule) blomsterkorger. Åkerdylle: Har breie, mørkgule blomsterkorger og flerårige formeringsrøtter. Småplante av haredylle kan minne om haremat, som er sterkt håret.

Fægri (1970a) skriver slik: ”Stivdylle har tykke, stive blad, som kan være – men ikke alltid er – tistelaktig stikkende. Haredylle har bløte, mørkt grønne blad”.

Fægri (1970b) har publisert en praktisk tabell for å skille mellom ulike ‘løvetannliknende’ arter, med sidetallet i Lid og Lid (2005) i parentes:

•    Blad smale, planten er stor, greinet og grasliknende: Geitskjegg (s. 817)
•    Blad smale, planten er liten, ugreinet med lysegule blomster: Griseblad (s. 815)
•    Mer eller mindre flikete blad i rosett ved grunnen, korger enkeltvis på tykke, hule, bladløse skaft: Løvetann (s. 822)
•    Blad i rosett ved grunnen, stengler bladløse eller med små, skjell-liknende blad, greinet eller ugreinet: Følblom, griseøre, svæve, haukeskjegg (hhv. s.  814, 813, 833, 830)
•    Stengler med blad, mange små korger i rik blomsterstand: Skogsalat, haremat (hhv. s. 822, 830)
•    Stengler med blad, korger større, færre: Beiskeblom, haukeskjegg, dylle, svæve (hhv. s. 815, 830, 817, 833)

Utbredelse

Nokså vanlig til spredt i lavlandet og dalførene nord til Frosta, Levanger og Verdal i Nord-Trøndelag, sjelden og tilfeldig videre til Finnmark.

Kjennetegn

Den voksne planten er 30-80 cm høy med tynn pålerot. Planten har hvit melkesaft.

Stengelen er opprett, stiv, greinet, grov og hul, og spredt håret øverst.

Bladene er som oftest hele, stive, mørkgrønne og glinsende med broddtagget kant. Nedre blad har kort stilk, midtre og øvre blad er sittende med avrundete og tilbakebøyde bladører.

Planten har blomsterkorgene, knapt 2 cm i diameter, samlet i halvskjermer. Korgdekket er snaut, krukkeformet etter blomstring. Blomstene er tvekjønnet, og kronene tungeformet og gullgule med rødaktig underside.

Frukten er en nøtt med fnokk, nærmest oval i omkrets, men noe uttrukket mot basis, som er tvert avstumpet, og med en utvidet krage i toppen. Den er sammentrykt fra sidene, som hver har 3 langsgående ribber, den midtre rett, den ytre buet. Overflaten er finriflet, ru og matt, og fargen er brun.

Småplanten: Frøplanten har kortstilkete, ovale frøblad, av og til med et skar i spissen, 5-8 mm lange og 3-5 mm breie.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer bare ved frø.

Blomstring i juli-september.

Frøspiringen er best på jordoverflaten og fra små dyp, 0-1 cm.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 4700.

Betydning

Vokseplasser
Forekommer i åpen jord, på grøftekanter og avfallsplasser, men også på tangvoller og berg. Liker best leirholdig, varm jord – gjerne sterkt gjødslet.

Skade/ulempe
Opptrer som ugras i jord- og hagebrukskulturer, særlig radkulturer, dessuten i gartnerier, planteskoler og hager (som haredylle). I den seinere tid har særlig stivdylle (men også haredylle) økt på, ikke minst i kornåker. Redusert jordarbeiding som i stadig større grad blir tatt i bruk, ser ut til å fremme utviklingen av denne arten.

Bekjempelse

Forebyggende og mekaniske tiltak
Det er viktig å hindre frøspredning. Ellers er luking, ugrasharving og radrensing gode mottiltak. Men vær obs på at lukete, større planter som blir liggende fuktig, lett kan begynne å spire igjen, og danne nye blomster.

Kjemiske tiltak  
Stivdylle (og haredylle) er sterk mot fenoksysyrer, men kan bekjempes med bentazon (Basagran SG) og blandingspreparater som inneholder midlet, f. eks. Basagran+MCPA, dessuten med sulfonylurea-preparater, ofte kalt ’lavdosemidler’.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Stivdylle. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 35. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970a. Dylle. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 310-311. Cappelens forlag. Oslo.

Fægri, K. 1970b. Haremat. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 303-304, med egen tabell for løvetannaktige planter, s. 304. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Stivdylle. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 133-135. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Stivdylle. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 70-71, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Stivdylle. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 819, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

Bilder


Stivdylle (Foto: E. Fløistad, Planteforsk)


Stivdylle (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Stivdylle (Foto: E. Fløistad, Planteforsk)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet.

Plantevernleksikonet © 2019 NIBIO