Jordrotte

Forveksling

Jordrotter, brunrotte og markmus er ganske like av utseende, men skilles enkelt på form og størrelse. Markmus har «musestørrelse» og er mye mindre enn jordrottene. Vanlige brunrotter har samme kroppsstørrelse, men lengre hårløs hale, større øyne og ører, spissere nese og mer langstrakt kropp enn jordrottene.

Utseende

Jordrottene har butt nese, små øyne og ører, korte ben og 5-11 cm lang hale med lett behåring. Voksne jordrotter kan bli opptil 20 cm i kroppslengde og veie opptil 400 gram. Pelsen varierer fra lys grå til brunrød og svart. Sommerpelsen er gjerne litt mørkere enn vinterpelsen.

Utbredelse

Jordrotte er opprinnelig fra Midt-Europa. Den har marginal forekomst i Nord-Spania, Italia og Hellas, og i øst opp til Uralfjellene. Arten forekommer ikke på Island, i Irland og England.

I Norge er arten vanlig i kulturlandskap opp til Finnmark. Den er utbredt i inn- og utmark langs kysten til og med på øyene, men finnes også i innlandet til høyfjellet, og ofte i tilknytning til vann.

Vertplanter

Jordrottene er i hovedsak planteetere, og næringen består av bl.a. planterøtter, rotknoller, blader, stengler, frø, grønnsaker, poteter og frukt. De liker best røttene til frukttrær, men de kan også angripe røtter på bærvekster, prydtrær og -busker, gras, urter og blomsterløker. Utover ettersommeren og høsten starter en omfattende hamstring av mat. Dette består av energirike røtter slik som løvetann, høymole, kveke, brennesle, kløver, osv.

Det finnes ingen fullstendig liste over vertsplanter for gnagere, men i løpet av en sesong med stor gnagerpopulasjon kan det først og fremst gå hardt ut over barken på løvtrær som osp, rogn, or, ask, hassel, lønn og selje. Dessuten liker gnagere nyperose, slåpe, bringebær o.a. urteaktige planter. Gnagere fortrekker ofte løvtrær og -busker framfor granplanter, men de spiser det meste ved mangel på føde. Syrin og hegg får imidlertid sjelden gnagskade. Gnagere avskyr også lukten av hundetunge (Cynoglossum officinale), hvitløk, keiserkroneløk (Fritillaria imperialis), mynteblader, solbær og grasløk.

Biologi

Jordrotter er nattaktive og lever i et underjordisk gangsystem som går 1-2 meter ned i bakken. Et gangsystem har flere åpninger og med dypereliggende oppholdsrom, mat- og ynglekamre. Inn- og utgangene til gangsystemet har vanligvis en diameter på 5-8 cm med ovalt tverrsnitt. På vinteren lever de i tunneler i snøen eller i jorda, mens i vekstsesongen finnes ofte jordhauger og «jordpølser» på jordoverflaten, som er rester av utgravd jord og gress fra gangene i snøen. De er dyktige svømmere og trives i fuktige områder, gjerne langs grøfter, bekker, myrer, elver og sjøer. Likevel etablerer de seg vanligvis på tørre steder, fordi de foretrekker jord som er lett å grave i som f.eks. sand og silt.

Jordrotter føder unger fra april til august. De er drektige i ca. 3 uker og kan ha 3-5 kull i året med 4-8 unger per kull. Hunnene parrer seg på nytt like etter fødselen, og ungene er kjønnsmodne allerede etter to måneder. Jordrottene er territorielle, og når ungene er avvendt fra moren vil de spre seg til naboområder. Jordrottenes store formeringsevne kompenseres av at de har relativt kort levetid, vanligvis maksimalt 15-20 måneder.

Kunnskapen om populasjonsdynamikken til jordrotter i Norge er mangelfull, men det antas at jordrotter opptrer med store populasjonssvingninger akkurat som andre smågnagere. Problemet vil derfor øke og nå en topp i et såkalt «våndår», før populasjonen avtar og kanskje bli helt borte. Disse svingningene skyldes ofte sult og sykdommer.

Symptomer/skade

Gnagskadene og gangsystemet til jordrottene reduserer tilveksten, avlinger, og bruks- og prydverdien til berørte kulturer. Jordrottene forårsaker skader gjennom å bite av røttene på plantene, slik at de får redusert vann- og næringsopptak. De kan også gnage av rothalsen og stengler på småplanter eller ringbarke stammen på trær. Jordrottene fører til at planter dør og evt. at hele trær faller overende.

Jordrottene lager dessuten store gangsystemer som ofte vises på markoverflaten som jordhauger, «jordpølser» og hull. Dette er snublefeller for folk og dyr, og jordhaugene kan også forurense grovfôret. Ekskrementene, som er et symptom på tilstedeværelse av jordrotter, er opptil 10 mm lange og 4 mm tykke. Ekskrementer, jordinnblanding og evt. døde dyr i fôr er et utbredt problem ved jordrotteangrep i grasmark. Her kan det økonomiske tapet bli svært omfattende, hvis fôr må destrueres eller det oppstår sykdommer som f.eks. listeria og botulisme hos husdyra pga. forurensinger i fôret. 

Jordrottene kan, som rotter og mus, også gnage på ulike materialer, f.eks. rør og kabler i bakken, men de går ikke inn i bygninger og hus.

Tiltak

Det er behov for tiltak og midler mot jordrotter i landbruksområder, spesielt i grasmark som eng og beite. I enkelte grøntanlegg og skogfrø-/plantefelt er det også ønskelig med effektiv bekjempelse av jordrotter. Skader etter jordrotter gir ikke rett til erstatning etter forskrift Om klimabetingende skader eller etter Statens naturskadeordning. Det er derfor viktig å iverksette tiltak før jordrottene blir tallrike.

Kjemiske midler

Midler mot jordrotter betegnes som enten plantevernmiddel eller biocid. Hvis et produkt skal markedsføres som plantevernmiddel må det godkjennes etter bestemmelsene i plantevernmiddelregelverket (av Mattilsynet). Hvis et produkt skal markedsføres som «skadedyrbekjemper» skal det godkjennes etter bestemmelsene i biocidregelverket (av Miljødirektoratet). I Norge finnes det per i dag ingen godkjente plantevernmidler eller biocidpreparater mot jordrotter. I EU er det godkjent plantevernmidler med bl.a. sinkfosfid og biocider med aluminiumfosfid. Tidligere erfaringer og forsøk i Norge viser at bruk av kjemiske midler sjelden er tilstrekkelig effektive mot jordrotter, blant annet pga. jordrottenes biologi med forholdsvis skjult levevis.

Alternative tiltak

Det er flere alternative tiltak som kan redusere jordrottepopulasjonen:

• La ikke jorda ligge brakk over lang tid.
• «Hardpakk» snøen/jorda over jordrottegangene.
• Sørg for god jordbearbeiding med jordfres, plog, el. og evt. tilførsel av leirjord.
• Slipp ut beitedyr som tråkker i stykker gangene, der det er mulig.
• Klipp graset kort og fjern avklipt gras fra plener, veikanter og grøfter.
• Hold rent for ugras som er favorittmat for jordrottene, f.eks. løvetann og kveke.
• Beskytt rotklumpen på busker og trær med nedbrytbart trådnett ved planting.
• Beskytt rothalser og stammer med hønsenetting.
• La hunder, katter, rovfugler, måker, hegre, røyskatt og rev jakte på jordrottene.
• Sett ut feller med åte, f.eks. eple eller gulrot.

God agronomi er grunnleggende for å få god bekjempelse av jordrotter. Forsøksresultater i Norge i 2009-2012 viser at dyrking av ettårig raigras og bygg gir mindre jordrotteskader enn dyrking av flerårige engvekster. Dette skyldes antakelig at det er mindre ugras og fordi kveka er sterkt redusert med kjemisk sprøyting før pløying. Raigras og bygg har også lite rotsystem, noe som gir lite mat til jordrottene sammenlignet med for eksempel kløver og kveke.

Feller er arbeidskrevende men svært effektivt mot jordrotter hvis de settes ut straks angrep påvises. Hvis det brukes rottefeller (klappfeller) eller netting/kassefeller, så må disse plasseres ved åpningene til gangsystemet, dvs. ved utgangshull som brukes aktivt av jordrottene. Fellene, unntatt åpningen, bør kamufleres med f.eks. halm eller gras. I tillegg må slike feller dekkes med en kasse, bøtte, e.l. slik at fugler eller andre mindre dyr ikke kommer inn. Små rottefeller/klappfeller kan også plasseres inne i gangsystemet. I fellene legges åte f.eks. eple, jordbær, paprika, mais, gulrot, poteter eller solsikkefrø. Netting/kassefeller må inneholde drikkevann og skjulested for jordrottene. Slike feller må kontrolleres daglig, og evt. flyttes til nye åpninger på jordrottegangene. Etter fangst må jordrottene slippes fri et annet sted eller avlives på en forsvarlig måte i henhold til dyrevelferdsloven.

Det finnes også gjerder som effektivt kan holde jordrottene ute fra områder hvor de kan gjøre stor skade, som for eksempel i botaniske hager. Disse gjerdene stikker opptil 50 cm ned i bakken og 50 cm over bakken.

I områder med mye jordrotter bør ledninger, kabler osv. i og på bakken sikres slik at disse ikke kan gnages på.

Tiltak som ikke fungerer

Det finnes mange råd mot jordrotter, men det er sjelden tiltakene er vitenskapelig basert eller har tilstrekkelig effekt, og flere av tiltakene kan være vanskelige å gjennomføre eller de er direkte miljø- og helsefarlige.

Rottegift fungerer ikke mot jordrotter fordi de har vitamin K som fungerer som motgift mot det aktive stoffet (warfarin) i rottegiften. Jordrottene får i seg mye vitamin K gjennom den naturlige føden (fra røtter).

Det har også vært anbefalt å spyle vann i gangsystemet, men det er sjelden mulig å drukne jordrottene ettersom de er dyktige svømmere. Kalsiumkarbid som utvikles til acetylen (eksplosiv gass) i kontakt med vann er heller ikke effektivt eller godkjent til å bekjempe jordrotter.

Eksos i gangene fra slange som er koblet til bil, moped, gressklipper el. har vært brukt tidligere, men eksos er ikke godkjent som biocid eller plantevernmiddel mot jordrotter og er derfor ikke tillatt å bruke. Eksos og andre illeluktende kjemikalier f.eks. møllkuler, spekesild eller plantedeler som jordrottene avskyr er heller ikke effektivt, fordi jordrottene plugger igjen hullet/gangen når de kjenner den fremmede lukta.

Apparater som sender ut lavfrekvente lyder, ultralyd eller vibrasjoner er testet, men har ikke vist seg å være avskrekkende på jordrottene.

Konklusjon

Det er behov for mer kunnskap om biologien og populasjonsdynamikken til jordrotter, og om aktuelle bekjempelsestiltak mot jordrotter i Norge. Det bør utføres litteraturstudier, kartlegginger og forsøk for å få svar på aktuelle spørsmål.

Per i dag er bekjempelse av jordrotter vanskelig og langvarig fordi det alltid vil være enkelte individer som overlever. Det kan også komme ny invasjon av jordrotter fra naboområder. Det gjelder derfor å være oppfinnsom og tålmodig. Iverksett gjerne kollektive tiltak over flere naboområder for å avgrense skadene der jordrotter er et problem. Velg helst en økologisk løsning for å unngå at andre organismer skades. Stikkord er god agronomi og ettårige vekster, med bruk av feller tidlig i angrepsfasen. Det er avgjørende at bekjempelsen starter tidlig på våren før populasjonen oppformerer seg. Etter en vellykket jordrottebekjempelse er det viktig å ødelegge gangsystemene slik at de ikke er innflyttingsklare for nye jordrotter. Det viktigste er at man ikke gir opp, men plager jordrottene så mye som mulig. Tilslutt blir de forhåpentligvis "lei av maset" og flykter til et annet sted.

Litteratur

Christensen E. & N.S. Johansen, 1995. Vånd og våndskader. Småskrift 4/95. Infosenteret, Forskningsparken i Ås AS.

Folkehelseinstituttet 2017. Vånd - Skadedyrveilederen.

Norsk Landbruksrådgiving 2012. Sluttrapport våndprosjekt 2009-2012.

Mattilsynet 2017. Hva kan jeg bruke til å bekjempe vånd/jordrotte i plen og eng?

Rønnaug M. (red.) 2013. Vånd og våndskader - problem og forslag til tiltak. Norsk Landbruksrådgiving.

Aarhus universitet 2012. Mosegris. Institutt for Agroøkologi, Danmark.

                   Publisert 8. januar 2019