Grønn grangallelus

Utseende

Grønn og gul grangallelus er svært like og vanskelig å skille morfologisk (se gul grangallelus).

Utbredelse

Utbredelsen er ikke kjent, men den er vanlig i Europa og den er påvist i Sør-Norge.

Vertplanter

Grønn grangallelus angriper vanlig gran og andre Picea-arter. De har også vertsveksling med lerk.

Livssyklus

Livssyklusen til grønn grangallelus tar 2 år, består av 4 ukjønnete og 1 kjønnet generasjon og har vertsskifte mellom gran og lerk. Den kjønnede generasjonen (generasjon 1) lever på gran (primærvert), der hver hunn legger egg nær en knopp. Larven som klekker fra egget overvintrer (generasjon 2), og begynner å suge på knoppen like før knoppsprett neste vår, før den utvikler seg til en voksen hunn som legger mange egg. Suget på knoppen fører til at noen nåler svulmer opp ved basis, og når eggene klekker kryper larvene (generasjon 3) inn mellom de oppsvulmende nålene og suger på plantevevet. Det utvikles en ananasformet galle med mange lukkede hulrom der lusene lever hele sommeren.

De vingete lusene, som alle er hunner, forlater gallene og flyr over til lerk (sekundærverten), der de legger egg. Larvene som utvikles (generasjon 4) overvintrer på lerk, utvikler seg til voksne hunner om våren, som legger egg. Fra disse eggene utvikles både vingete og vingeløse hunner (generasjon 5). De vingeløse hunnene forblir på lerk, der de kan produsere flere ukjønnete generasjoner i løpet av sommeren. De vingete hunnene flyr over til gran og legger egg som klekker til både hanner og hunner (ny generasjon 1).

Skadevirkninger

Grønn grangallelus etterlater seg spor som gjør den lett å oppdage både på gran og lerk. På gran fører larvenes sug på knopper og nåler til dannelse av ananasformete galler. Gallene sitter gjerne på kraftige skudd på trær i god vekst, og kan være på størrelse med en liten hasselnøtt eller valnøtt. De er gulhvite eller grønnaktige når de er lukket, men blir brune før de åpner seg på ettersommeren. På lerk fører larvenes sug på nåler, skudd eller stamme til missfarging og glissent bar. I verste fall kan trærne dø.

Bekjempelse

Se gul grangallelus.

Litteratur

Blackman, R.L. and Eastop, V.F.  1994. Aphids on the world's trees: an identification and information guide. Cab international. 1024 pp.
Carter C.I. 1971. Conifer wolly aphids (Adelgidae) in Britain. Forestry Commision Bulletin, no. 42, 51 pp.
Paal Krokene 2014. Skogskader på Internett. Insekter og andre dyr. Norsk institutt for skog og landskap. http://skogskade.skogoglandskap.no/index.cfm?obj=menu&act=display&men=30
Perny, B., Chech, Th., Donaubauer, E. & Tomiczek, Ch. 2002. Krankenheit und Schädlinge in Christbaumkulturen. Bundesamt und Forschungszentrum für Wald. 194 s.