NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 18.01.2022 22:29


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Slireknefamilien        Kjempeslirekne

Kjempeslirekne

Reynoutria sachaliensis

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
Inger Sundheim Fløistad Og Anne-Kari Holm
OPPDATERT:
28. februar 2021
Kjempeslirekne kommer opprinnelig fra sørlige Sakhalin og nordre Japan. Arten ble innført som fôrplante til Europa i 1860-årene, og ble siden verdsatt som prydplante. Den er oppført på Norsk fremmedartsliste 2018 og er vurdert til å utgjøre svært høy risiko for stedegent biologisk mangfold. Kjempeslirekne spres vegetativt med krypende jordstengler og gjennom spredning av plantebiter som kan bli til nye planter. Bekjempelse er svært krevende uansett metode. Det er derfor viktig å forebygge spredning og bekjempe nye etableringer på et tidlig tidspunkt.
  • Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)

Forveksling

Parkslirekne, Reynoutria japonica, og hybridslirekne, Reynoutria x bohemica, er to andre storvokste slireknearter som er i rask spredning her i landet. Hybridslirekne er en krysning mellom kjempeslirekne og parkslirekne. De tre artene omtales gjerne samlet som de store slirekneartene. Parkslirekne og hybridslirekne kan skilles fra kjempeslirekne på bladform, bladstørrelse og behåring på bladundersiden. Parkslirekne har blader som blir opptil 20 cm lange, har rett eller nesten rett bladgrunn og en skarpt avsmalnende, utdratt bladspiss. Noen blader hos parkslirekne kan være mer hjerteforma. På nervene på bladundersiden har parkslirekne encellede papiller som kan være små og avrundede til mer avlange og butt tilspissede. Hybridslirekne har blader som kan bli opptil 35 cm lange, med hjerteforma til rett bladgrunn. På nervene på bladundersiden har hybridslirekne hår som er korte (1-4 celler), tilspissede og ofte med en bredere basis. Alle tre artene har en nektar-kjertel lokalisert under festepunktet til bladstilken. Kjempeslirekne har i tillegg 1-4 nektar-kjertler på hver side av stengelen ved nodiene. Hybridslirekne kan også ha dette karaktertrekket, men dette er ikke observert på norske planter av hybridslirekne. Stengelen hos parkslirekne og hybridslirekne har rødbrune flekker, mens stengelen hos kjempeslirekne uten flekker. Stengelen hos kjempeslirekne er også mindre greina enn hos de to andre artene.

Utseende

Kjempeslirekne er en storvokst, flerårig plante. Stenglene kan bli 4-5 meter høye og er hule mellom nodiene. Bladene er store, avlange, og blir opptil 45 cm lange. Forholdet mellom bladlengde og bladbredde er ca. 1,5. Bladgrunnen er dypt hjerteforma (“lyre-forma”) og bladspissen er kort. Bladoverflaten kan være noe ujevn og buklete. Bladene er grønne på oversiden og noe lysere på undersiden. På nervene på bladundersiden finnes hår som er lange, flercellede og jevnt smale. Kjempeslirekne finnes som hunn-planter og hermafroditte planter. Hunn-planter av kjempeslirekne har blomsterstander med korte, utoverhengende, slakke, tettblomstra greiner og små, grønlig hvite blomster. Hermafroditt kjempeslirekne har opprette blomsterstander med små, hvite blomster. De fleste forekomstene av kjempeslirekne i Norge er hunn-planter.

Den overjordiske delen av planten dør når frosten kommer om høsten, men de karakteristiske bambuslignende, hule stenglene er tydelige kjennetegn gjennom vinteren. Om våren skyter plantene raskt frem nye skudd fra basis.

Utbredelse

Utbredelsen av kjempeslirekne i Norge har to tyngdepunkter, i nedre deler av Østlandet og i fjordstrøk i Trøndelag, men arten er også spredd i andre områder. Nordligste registrerte forekomst er i Tromsø. I likhet med parkslirekne og hybridslirekne, finnes kjempeslirekne gjerne på skrotemark, langs transportårer, i parker og hager og langs vann og elver. I forhold til parkslirekne er kjempeslirekne forbundet med noe tyngre, fuktigere og næringsrikere jord med noe høyere pH. Kjempeslirekne regnes også som mer skyggetolerant enn parkslirekne. Kjempeslirekne er mindre utbredt enn parkslirekne og hybridslirekne, både i Norge og i Europa generelt. Kjempeslirekne er mindre invaderende enn de to andre artene, men kan utgjøre en trussel mot biologisk mangfold lokalt der den er etablert.

Spredning

Kjempeslirekne sprer seg med krypende jordstengler som kan produsere nye overjordiske skudd og kan danne tette bestand som øker i omfang dersom den får vokse fritt. Etablerte bestand kan ha et dypt og utbredt nettverk av jordstengler, og dets utstrekning varierer med jordforhold og bestandets størrelse. For den nærstående arten parkslirekne har veiledende dokumenter ofte tatt utgangspunkt i en horisontal utstrekning på opptil 7 meter ut fra overjordiske skudd. En nyere engelsk studie konkluderte imidlertid med at jordstenglene sjelden strekker seg lenger enn 4 meter. Studien, som var basert på oppgraving av 81 bestand av parkslirekne, fant at i 75 % av tilfellene vokste jordstenglene innenfor 2 meter hos små bestand og innenfor 2,5 m hos store bestand (bestand med overjordisk areal > 4 m2). Jordstenglenes maksimale dybde var 2 meter hos små bestand og 3,2 meter hos store bestand. Ved bekjempelse og graving nær bestand bør man gå ut fra at dette også gjelder for kjempeslirekne, selv om det er rapportert at kjempeslirekne har en noe annerledes underjordisk struktur med kortere jordstengler enn parkslirekne.


Biter av stengler og jordstengler kan bli til nye planter, og flytting av jordmasser, hageavfall og veikantslått er trolig de viktigste årsakene til spredning til nye steder. Maskiner og utstyr kan også lett bidra til spredning av planten. Langs vann og elver kan plantedeler spres med vannstrømmer. Små biter av jordstengler kan gi opphav til nye planter. Forholdsregler må derfor tas ved graving nær voksesteder til kjempeslirekne, ved veikantslått og ved transport av beskjæringsavfall. Det er også viktig med god reingjøring av maskiner og utstyr etter arbeid i slike områder. Kartlegging av eksisterende og nye bestand, målretta tiltak og oppfølging på disse lokalitetene over flere år, vil være den beste måten å få kontroll med kjempeslirekne.

Frøproduksjon er observert hos kjempeslirekne i Norge, men har trolig liten betydning for spredning her i landet. Plantene blomstrer seint i sesongen (august-oktober), og frøproduksjon vil ofte være begrenset av kaldt høstklima og tidlig frost. Frøproduksjon kan også være begrenset av tilgang på pollen.

Bekjempelse

Forsøk fra utlandet tyder på at det er forskjeller i biologien hos kjempeslirekne, parkslirekne og hybridslirekne som kan ha betydning for bekjempelse. Forskjellene er enda ikke godt studert, og bekjempelse utføres i praksis likt for alle tre artene.

Bekjempelse av etablerte forekomster av kjempeslirekne er både dyrt og tidkrevende. Forebygging for å hindre videre spredning av arten er derfor et viktig tiltak. Bekjempelsestiltak må følges opp konsekvent over flere år hvis de skal ha effekt. Planteavfall må behandles med forsiktighet. Brenning eller tørking av planteavfall på stedet kan være et godt alternativ dersom forekomsten er liten. Avkapp kan tørkes på stedet dersom det ikke er fare for at avfallet spres med vind, vann, trafikk e.l. Avfallet må sjekkes jevnlig for regenerering inntil det er dødt. Dersom tørking på stedet ikke kan gjennomføres på en tilfredsstillende måte, må avfallet brennes eller leveres som spesialavfall på avfallsmottak.

Vokseplass, verneverdier, tidsperspektiv, ressurstilgang og bestandets størrelse er avgjørende for valg av metode. Kombinasjonsmetoder kan være nødvending og mest effektivt.
Arealer hvor kjempeslirekne er blitt bekjempet må følges opp i minst tre år etter at skuddproduksjonen stopper opp.

Mekanisk bekjempelse

Nedkapping
Nedkapping som eneste tiltak kan vanskelig utrydde kjempeslirekne. Mest effektivt vil nedkapping være som et tiltak for å svekke plantenes vekstkraft i forkant av annen behandling. Nedkapping kan føre til at bestandet øker i omfang og innebærer også risiko for spredning av fragmenter. På grunn av dette bør nedkapping kun brukes som del av en langsiktig og godt planlagt bekjempelsesstrategi.

Nedkapping må gjentas minst fire ganger i vekstsesongen (midten av mai til begynnelsen avseptember). Gjenveksten etter kutting er sterkest i første del av vekstsesongen og avtar utover i sesongen. Frekvensen av kutting bør derfor være høyere i starten av sesongen (mai-juni) og reduseres seinere i sesongen. Behandlingen må gjentas i flere år så lenge bestandet fortsetter å produsere nye skudd. Forekomstene slås så langt ned mot bakken som mulig, og en må unngå spredning av avkappet plantemateriale.

Dersom gressklipper brukes for å kontrollere spredning på gressarealer, må klipperen være utstyrt med en oppsamlingsboks. Avfallet må ikke spres eller kastes på kompost.
Nedkapping kan brukes i kombinasjon med kjemisk bekjempelse for å redusere skuddhøyden før sprøyting (se kombinasjonsbehandlinger).

Luking
Luking kan være et effektivt tiltak på nyetablerte forekomster. Manuell luking kan brukes på små, lett tilgjengelige bestand, men er ikke egna for bekjempelse av større bestand. Der kjempeslirekne vokser i løs jord eller sand kan det være mulig å dra opp deler av jordstengler og røtter sammen med skuddene.

Jordarbeiding/harving
Jordarbeiding og harving vil innebære en risiko for videre spredning og tiltaket bør derfor bare benyttes for bekjempelse etter grundig planlegging. Jordarbeiding deler opp jordstengler og røtter, og fører til økt skuddtetthet. Dette kan være effektivt som en del av en kombinert bekjempelsesstrategi. Plantenes livskraft vil også svekkes hver gang skuddene og de øverste delene av jordstenglene blir ødelagt.  

Dekking
Dekking er best egnet som del av en integrert bekjempelsesstrategi på små, isolerte bestand. Dekking kan også være aktuelt i situasjoner der bruk av plantevernmidler er uønsket. Ved tildekking av kjempeslirekne må det brukes et robust materiale (1,5 mm tykk duk), og duken må sikres godt til underlaget. Duken bør ikke legges for stramt, da det øker risikoen for at skudd trenger gjennom duken. For å unngå skuddskyting langs kanten av duken, bør duken rekke minst tre meter utover omkretsen av bestandet. Skuddskyting utenfor duken kan kontrolleres med andre metoder som luking eller sprøyting. Det er viktig å gjennomføre regelmessige kontroller for å fjerne skudd og tilse at duken er intakt. Kontroller bør utføres månedlig eller oftere, og særlig ofte i løpet av det første året med dekking.

Erfaringer fra USA har vist at små bestand (<100 m2) av den beslekta arten hybridslirekne kan bekjempes ved 5-6 år med dekking, men bekjempelse av større bestand kan kreve dekking i mer enn 8 år. Lignende forsøk med kjempeslirekne er ikke kjent. Pågående forsøk i Norge med tildekking av parkslirekne og hybidslirekne har vist at dekking av små bestand (<10 m2) med tykk, vevd, svart plastduk i tre år resulterte i ingen nye skudd samme vekstsesong. Forsøket vil følges opp i flere år for å se om planten gjenopptar skuddproduksjonen.

Utgifter til dekkemateriale, installasjon og oppfølging gjør tildekking av store eller mange bestand kostbart. Tildekking kan brukes i kombinasjon med andre metoder, for eksempel for å kontrollere gjenvekst etter kjemisk bekjempelse.

Oppgraving og flytting av masser
Graving og flytting av masser som er infisert med plantemateriale fra kjempeslirekne bør unngås og bare gjennomføres dersom direkte bekjempelse på vokseplassen er umulig. Sprøyting med glyfosat et par uker før oppstart av eventuell graving vil bidra til å svekke plantene.
Dersom det skal graves eller fjernes masser der det er kjempeslirekne skal disse massene:

  • håndteres lokalt med dyp nedgraving eller tildekking eller
  • deponeres i varig deponi.

I Storbritannia anbefales nedgraving på 5 meter dyp dersom en ikke kapsler inn plantematerialet i en ugjennomtrengelig duk. Jordstengler av kjempeslirekne kan trolig ligge i dvale i mange år og fremdeles ha evne til å skyte skudd. Deponi med kjempeslirekne må derfor avmerkes på kart slik at senere graving på lokaliteten kan unngås.

Dersom massene skal kjøres bort er det viktig å:

  • dekke massene godt under transport
  • fjerne jord og plantedeler fra bil og maskiner før de tas i bruk andre steder
  • levere til godkjent varig deponi/mottak med egne rutiner for håndtering av denne typen spesialavfall

Massene skal under ingen omstendigheter benyttes i annen jordproduksjon eller der det skal plantes flerårige vekster.

Overjordisk plantemateriale må ikke bli liggende i kontakt med jord eller i kontakt med rennende vann slik at det på nytt kan slå rot. Det kan enten tørkes på en presenning eller lignende før transport, eller brennes på stedet.

Dersom det er nok plass på området, kan massene flyttes til et areal hvor bekjempelse kan fortsette. Denne metoden reduserer behovet for kostbar deponering av infiserte masser, og man unngår lang flytting av infiserte masser til nye områder. Massene kan enten legges oppå jordoverflaten eller i en åpen sjakt/grøft. Dybde på de infiserte massene bør være ca. 0,5 m (maksimalt 1 m). Større dybder kan hemme skuddproduksjon. Dersom massene legges på jord uten slireknearter, må det brukes en rot-membran i bunnen av massene. De infiserte massene legges lagvis slik at de dypeste jordlagene blir liggende nederst og toppjorda blir liggende øverst. Toppjorda inneholder mest jordstengler, og ved å legge denne øverst stimuleres skuddproduksjon. Forstyrring av massene gjennom graving og raking av jordstengler til overflaten kan stimulere dormante knopper til å produsere skudd. Massene må kunne bli liggende på dette arealet i minst 18 mnd – 2 år, inntil bekjempelse er fullført og jordstenglene er døde. Metoden er nærmere beskrevet i «Managing Japanese knotweed on development sites the knotweed code of practice” (Environment Agency 2013).

Område og transportruter må planlegges nøye og merkes godt før arbeidet starter. Tilgang til området bør begrenses til maskiner som brukes til graving og flytting av de infiserte massene. Transport av infiserte masser bør ikke skje over transportruter brukt av andre maskiner eller over arealer med verneverdier. Uinfiserte områder og transportruter kan beskyttes med rotmembran.

Forholdsregler etter mekanisk bekjempelse
Utstyr og redskaper må alltid rengjøres etter bruk. Rengjøringen må gjøres over en presenning eller et hardt underlag som gjør oppsamling av avfallet mulig. Personer som vet hvordan jordstengler av kjempeslirekne ser ut bør utføre rengjøringen. Avfallet fra rengjøringen, og presenninger eller annet materiale brukt i arbeidet, må håndteres som infisert avfall.  

Kjemisk bekjempelse

Bladsprøyting
Sprøyting bør brukes i minst mulig utstrekning av hensyn til miljøet, spesielt langs vassdrag, men kan være påkrevet for å utrydde kjempeslirekne fra en lokalitet. Ved sprøyting langs bekker og på elvebredder må dispensasjon fra Mattilsynet innhentes hvis plantene står så tett på vannkanten at det er fare for sprøyting over vann.

 

  • Det mest effektive tidspunktet for sprøyting er trolig august. Aktuelt plantevernmiddel er et preparat med glyfosat som virksomt stoff.
  • Det bør brukes høyeste tillatte dose, se etiketten for det valgte preparatet.
  • Plantevernmiddelet skal påføres plantenes blader mest mulig direkte slik at spredningen i naturen 
begrenses.
  • Forekomstene må oppsøkes igjen også året etter behandling for å sjekke utviklingen av plantene 
og om nødvendig må punktbehandling gjennomføres på nytt.
  • Alle som bruker 
plantevernmidler skal ha sprøytesertifikat.
  • Arealet som skal behandles, skal merkes med plakat som er godkjent av Mattilsynet når området er 
åpent for allmenn ferdsel

Kombinasjonsbehandlinger
Sprøyting av høye planter kan være vanskelig og øker risikoen for avdrift. For å redusere plantehøyden på sprøytetidspunktet kan det utføres en behandling tidligere i sesongen, enten i form av nedkapping eller sprøyting. Gjenveksten sprøytes når skuddene er 0,75 – 1,5 m høye og har utviklet nok bladareal for effektivt opptak av plantevernmiddelet. Evnen til å produsere nye skudd avtar utover i sesongen (trolig fra midten av juni - juli). Det er derfor viktig at den første behandlingen ikke utføres for seint, da dette kan gi lite gjenvekst å sprøyte på.
Jordarbeiding kan fremkalle skyting fra flere skudd og kan være et alternativ i kombinasjon med sprøyting.

Etter hvert som andre planter begynner å etablere seg på området, kan mer direkte påføringsmetoder enn bladsprøyting vurderes for videre behandling av gjenvekst av kjempeslirekne.

Litteratur

Alberternst, B. og H.J. Böhmer. 2006. NOBANIS – InvasiveAlien Species Fact Sheet - Fallopia japonica. From: Online Database of the North European and Baltic Network on Invasive Alien Species - NOBANIS http://www.nobanis.org/ (22/08/2007).

Artsdatabanken, n. d. Reynoutria sachalinensis kjempeslirekne http://www.artsdatabanken.no/FremmedArt2012/N86679

Artsdatabanken 2012. Parkslirekne Reynoutria japonica (tidl. Fallopia japonica) [[http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark246.pdf

Bailey, J. 2013. The Japanese knotweed invasion viewed as a vast unintentional hybridisation experiment. Heredity, 110, 105-110. http://www.nature.com/hdy/journal/v110/n2/pdf/hdy201298a.pdf

Bailey, J., Bímová, K. & Mandák, B. 2009. Asexual spread versus sexual reproduction and evolution in Japanese Knotweed s.l. sets the stage for the “Battle of the Clones”. Biological Invasions, 11, 1189-1203.

Bailey, J. & Wisskirchen, R. 2004. The distribution and origins of Fallopia × bohemica (Polygonaceae) in Europe. Nordic Journal of Botany, 24, 173-199.

Bímová, K., Mandák, B. & Pyšek, P. 2001. Experimental control of Reynoutria congeners: A comparative study of a hybrid and its parents. I: Brundu, G., Brock, J., Camarda, I., Child, L. &Wade, M. (eds.) Plant Invasions: Species Ecology and Ecosystem Management. Leiden, Backhuys Publishers, 283-290.

CONOLLY, A. P. 1977. The distribution and history in the British Isles of some alien species of Polygonum and Reynoutria. Watsonia, 11, 291-311. http://archive.bsbi.org.uk/Wats11p291.pdf

Child, L. & Wade, P. M. 2000. Japanese Knotweed Manual: The Management and Control of an Invasive Alien Weed (Fallopia japonica), Chichester, Packard Publishing.

Environment Agency 2013. Managing Japanese knotweed on development sites the knotweed code of practice. https://www.gov.uk/government/uploads/system/uploads/attachment_data/file/296930 /LIT_2695_df1209.pdf

Fennell, M., Wade, M. & Bacon, K.L. 2018. Japanese knotweed (Fallopia japonica): an analysis of capacity to cause structural damage (compared to other plants) and typical rhizome extension. PeerJ, 6, e5246.

Fremstad, E. & Elven, R. 1997. Fremmede planter i Norge. De store Fallopia-artene. Blyttia, 55, 3-14. http://nhm2.uio.no/botanisk/nbf/blyttia/DR-2010C/Blyttia_55-1.pdf

Gover, A. E., Johnson, J. & Kuhns, L. 2005. Managing Japanese Knotweed and Giant Knotweed on Roadsides. Penn State University http://plantscience.psu.edu/research/projects/vegetative- management/publications/roadside-vegetative-mangement-factsheets/5managing- knotweed-on-roadsides

Handeland, S. 1991. Nokre store artar av slirekne, Polygonum L. s.l., i Noreg. Blyttia, 49, 183-190.

Inasive Species Specialist Group: http://www.issg.org

McHugh, J. M. 2006. A review of literature and field practices focused on 
the management and control of invasive knotweed (Polygonum cuspidatum, P. sachalinense, P. polystachyum and hybrids). The Nature Conservancy. http://www.invasive.org/gist/moredocs/polspp02.pdf

Nickelson, S. 2013. Knotweed Treatment through 2012 Cedar River Municipal Watershed Annual Report. Seattle. http://www.seattle.gov/util/groups/public/@spu/@ssw/documents/webcontent/01_029445.pdf

Pyšek, P. 2006. Fallopia japonica. Delivering Alien Invasive Species Inventories for Europe (DAISIE). http://www.europe-aliens.org/pdf/Fallopia_japonica.pdf 


Bilder


Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Kjempeslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".

NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.

Plantevernleksikonet © 2022 NIBIO