NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 17.10.2018 17:03


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Klokkefamilien        Blåmunke

Blåmunke

Jasione montana

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
HELGE SJURSEN
OPPDATERT:
FØR NOVEMBER 2013
Blåmunke hører til den biologiske gruppen toårige. Den voksne planten er 10-50 cm høy med tynn, greinet pålerot. Stengelen er oppstigende eller opprett. Den øvre delen er bladløs og glatt, nedre del er håret og greinet. Bladene er spredte, smale, og mer eller mindre håret. Rosettbladene er kortstilkete, stengelbladene er sittende. De lyseblå blomstene sitter i små endestilte, halvkuleformete hoder, omgitt av mange dekkblad. Forekommer på tørrbakke på sand og grus og på sanddyner, av og til på veikanter og annen skrotemark. Opptrer som ugras i åker og eng. Spres delvis med engfrø, men er ikke særlig vanlig. Mottiltak som for andre toårige ugrasarter, f.eks. krusetistel: Avhogging eller oppstikking av 2. årsplantene før frøsetting, eventuell bruk av ugrasmidler som inneholder MCPA.

Forveksling

Kan minne om en korgplante, men av dem er det ikke mange som er blå. Kan også minne om rødknapp og blåknapp i kardeborrefamilien. Fægri (1970): "Det mest karakteristiske trekk i blomstene (hos blåmunke) er støvknapprøret, som svarer til det hos (blå)klokke, bortsett fra at her er støvknappene faktisk vokst sammen nedtil. Dette er en interessant tilnærmelse til kurvblomstene, hvor støvknappene er sammenvokst i sin helhet".

Kjennetegn

Den voksne planten er 10-50 cm høy med tynn, greinet pålerot.

Stengelen er oppstigende eller opprett. Den øvre delen er bladløs og glatt, nedre del er håret og greinet.

Bladene er spredte, smale, og mer eller mindre håret. Rosettbladene er kortstilkete, stengelbladene er sittende. Lid og Lid (2005): Grunnbladene er tallrike, smale og stivhårete.

Planten har blomstene i små endestilte, halvkuleformete hoder, omgitt av mange dekkblad. Begeret har 5 spisse tenner. Kronen er lyseblå, og dypt kløvd i 5 smale, nesten lineære fliker. Blomstene er tvekjønnet, med 5 støvbærere som har sammenvokste støvknapper, og 1 støvvei. Lid og Lid (2005): Blomsterkorgen har spredt tannete støtteblad. Griffelen stikker ut.

Frukten er en kuleformet kapsel med 2 rom og mange frø. Frøet er elliptisk i omkrets og sammentrykt fra sidene. Sideflatene er konvekse, tverrsnittet tilspisset mot den ene kanten. Overflaten er fint ripet og skinnende, fargen mørk gulbrun til rødbrun.

Småplanten: Frøplanten har kortstilkete, smalt omvendt eggformete frøblad, som er ca. 3 mm lange og 2 mm breie.

 

Biologi

Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø.

Blomstring i juni-august.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig pr. kapsel 120, og pr. plante 40 000.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer på dyrket og udyrket mark. Liker best tørr, kalkfattig sandjord og andre lettere jordarter. Lid og Lid (2005): Tørrbakke på sand og grus og på sanddyner, av og til på veikanter og annen skrotemark. Fægri (1970): "Blåmunke er ganske fordringsløs hva jordsmonn angår. Den finnes fortrinnsvis på tørr, skrinn sandjord; i de bakre, vegetasjonsfattige flygesanddynene eller i solstekte grustak kan dens blå blomster live opp i et ellers trøstesløst miljø" (se også under "Utbredelse i Norge").


Skade/ulempe

Opptrer som ugras i åker og eng. Spres delvis med engfrø, men er ikke særlig vanlig.

Utbredelse i Norge

Spredt på Østlandet nord til Søndre Land i Oppland og Nes i Buskerud. Mer vanlig i kyststrøk til Kvinnherad i Hordaland, ellers i Seljord og Drangedal i Telemark. Til 650 m i Drangedal. Fægri (1970): "Når det gjelder klima, er blåmunke derimot mere fordringsfull. Den er sydlig, men vokser både et stykke oppover østlandsdalene og langs kysten til Hardanger. Mest er det av den i det sydvestlige".

Bekjempelse

Mottiltak

Kan bekjempes som andre toårige ugrasarter, f.eks. krusetistel: Avhogging eller oppstikking av 2. årsplantene før frøsetting, eventuell bruk av ugrasmidler som inneholder MCPA.

Litteratur

Fægri, K. 1970. Blåmunke. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 267-268. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Blåmunke. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 117-118, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Blåmunke. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 741, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                             Oppdatert 6. mars 2012

Nært beslektet

Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet.

Plantevernleksikonet © 2018 NIBIO