NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 23.09.2019 13:01


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Slireknefamilien        Parkslirekne

Parkslirekne

Reynoutria japonica

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
INGER SUNDHEIM FLØISTAD & ANNE-KARI HOLM
OPPDATERT:
13. september 2019
Parkslirekne kommer opprinnelig fra Øst-Asia. Arten ble innført som prydplante til Norge på midten av 1800-tallet, men har de senere år endret status og er nå en av våre mest brysomme hageflyktninger.

Parkslirekne er oppført på Norsk svarteliste 2012 og er vurdert å utgjøre en svært høy økologisk risiko for stedegne arter og naturtyper. Parkslirekne er også oppført på ISSG (Invasive Species Specialist Group) sin liste over verdens 100 verste invaderende fremmede arter.
  • Nyetablert parkslirekne (Foto: I. S. Fløistad, NIBIO)
  • Blomstring på parkslirekne (Foto: I. S. Fløistad Planteforsk)
  • Parkslirekne spres ofte ved veianlegg (Foto: E. Fløistad, Planteforsk)
  • Parkslirekne bladformer (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Blomsterstand, parkslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Parkslirekne typeblad (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Årets nyvekst på gamle jordstengler (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Nye og gamle jordstengler av parkslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Bryting fra små biter av jordstengler av parkslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Blomst av parkslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)
  • Parkslirekne spredd ved anlegging av gang og sykkelvei ved Grimstad (Foto: Erling Fløistad)

Forveksling

Kjempeslirekne, Reynoutria sachalinensis, og hybridslirekne, Reynoutria  x bohemica, er to andre storvokste slireknearter som er i rask spredning her i landet. Disse artene kan skilles fra parkslirekne på bladform, bladstørrelse og behåring. For artsidentifikasjon brukes de store bladene fra midtre til nedre del av hovedstengelen. Bladene fra greiner og øvre del av stengelen er mer like hos de tre artene. Kjempeslirekne har store, avlange blader som kan bli opptil 45 cm lange, med dypt hjerteforma bladgrunn, kort bladspiss, og lange, tynne, flercellede hår på nervene på bladundersiden. Bladene hos hybridslirekne kan bli opptil 35 cm lange. Bladgrunnen hos hybridslirekne er generelt mer hjerteforma enn hos parkslirekne, men formen på bladgrunnen varierer og kan også være ganske rett. På nervene på bladundersiden har hybridslirekne hår som er korte (1-4 celler), tilspissede og ofte med en bredere basis.

Utseende

Parkslirekne er en storvokst flerårig staude som kan bli over 3 meter høy, med utoverhengende topp og greiner. Stengelen er grønn med rødbrune flekker og er hul mellom nodiene. Greinene vokser i sikk-sakk-mønster og bladene er nokså stive, litt læraktige, med en jevn overflate og hel kant. Bladlengden er vanligvis mindre enn 20 cm. Forholdet mellom bladlengde og bladbredde er 1 - 1,5. Bladgrunnen er rett eller nesten rett, men den kan være noe hjerteforma hos noen blader. Bladspissen er skarpt avsmalnende og utdratt. Nervene på bladundersiden har ikke hår, men encellede papiller som kan være små og avrundede til mer avlange, oppreiste og butt tilspissede. Parkslirekne er gynodioik, og kan være enten hunn-planter (hann-steril) eller hermafroditt (hann-fertil). I Europa finnes bare hunn-planter.

Blomsterstandene er greina, opprette i starten av blomstringen og etterhvert mer hengende, med hvite blomster. Blomstringstid er august-oktober. Etablerte bestand av parkslirekne har et omfattende underjordisk nettverk av jordstengler. Ved graving og flytting av masser infisert med parkslirekne er det viktig å kunne identifisere jordstenglene, da disse kan produsere overjordiske skudd og gi opphav til nye planter. Gamle jordstengler er treaktige og kan bli 8-10 cm i diameter. De er mørkt brune til rødbrune på utsiden og har en oransje farge innvendig. Nye jordstengler er hvite, med tydelige ledd.

Den overjordiske delen av planten dør når frosten kommer om høsten, men de karakteristiske bambuslignende, hule stenglene er tydelige kjennetegn gjennom vinteren. Om våren skyter plantene raskt frem nye skudd fra basis. Parkslirekne danner tette bestand som raskt øker i omfang hvis planten får vokse fritt.

 

Utbredelse

Utbredelsen er foreløpig hovedsakelig i kyst og fjordområder  i Sør-Norge, men arten fins spredd nord til Tromsø. Parkslirekne er i rask spredning langs transportårer og på skrotemark.

Spredning

Parkslirekne sprer seg med krypende jordstengler som kan produsere nye overjordiske skudd. Biter av overjordiske stengler og jordstengler kan gi opphav til nye planter og flytting av jordmasser, hageavfall og veikantslått er trolig de viktigste årsakene til spredning til nye steder. Maskiner og utstyr kan også lett bidra til spredning av planten. Langs vann og elver kan plantedeler spres med vannstrømmene. Jordstengelbiter på størrelse med en fingernegl kan gi opphav til nye planter. Forholdsregler må derfor tas ved graving nær voksesteder til parkslirekne, ved veikantslått og ved transport av beskjæringsavfall. Det er også viktig med god reingjøring av maskiner og utstyr etter arbeid i slike områder. Kartlegging av eksisterende og nye bestand, målretta tiltak og oppfølging på disse lokalitetene over flere år, vil være den beste måten å få kontroll med parkslirekne.

<

Bekjempelse

Bekjempelse av etablerte forekomster av parkslirekne er både dyrt og tidkrevende. Forebygging for å hindre videre spredning av arten er derfor et viktig tiltak. Bekjempelsestiltak må følges opp konsekvent over flere år hvis de skal ha effekt. Planteavfall må behandles med forsiktighet. Brenning eller tørking av planteavfall på stedet kan være et godt alternativ dersom forekomsten er liten. Avkapp kan tørkes på stedet dersom det ikke er fare for at avfallet spres med vind, vann, trafikk e.l. Avfallet må sjekkes jevnlig for regenerering inntil det er dødt. Dersom tørking på stedet ikke kan gjennomføres på en tilfredsstillende måte, må avfallet brennes eller leveres som spesialavfall på avfallsmottak.

Vokseplass, verneverdier, tidsperspektiv, ressurstilgang og bestandets størrelse er avgjørende for valg av metode. Kombinasjonsmetoder kan være nødvending og mest effektivt.
Arealer hvor parkslirekne er blitt bekjempet må følges opp i minst tre år etter at skuddproduksjon stopper opp, ettersom tilsynelatende døde bestand kan gjenoppta skuddproduksjon etter en tid og jordstenglene har vist seg å kunne overleve lenge i jord. Dette er observert etter kjemisk bekjempelse, og kan trolig også forekomme etter mekanisk bekjempelse.

Tiltak langs transportårer og på andre udyrka arealer

Mekanisk bekjempelse

Nedkapping

Nedkapping som eneste tiltak kan vanskelig utrydde parkslirekne. Mest effektivt vil nedkapping være som et tiltak for å svekke plantenes vekstkraft i forkant av annen behandling. Nedkapping kan føre til at bestandet kan øke i omfang og innebærer også risiko for spredning av fragmenter. På grunn av dette bør nedkapping kun brukes som del av en langsiktig og godt planlagt bekjempelsesstrategi.
Nedkapping må gjentas minst fire ganger i sesongen (midten av mai til begynnelsen av september). Gjenveksten etter kutting er sterkest i første del av vekstsesongen og avtar utover i sesongen. Frekvensen av kutting bør derfor være høyere i starten av sesongen (mai-juni) og reduseres seinere i sesongen. Behandlingen må gjentas i flere år så lenge bestandet fortsetter å produsere nye skudd. Forsøk fra USA har vist at bekjempelse av små bestand (25 skudd) er mulig gjennom månedlige nedkuttinger over tre vekstsesonger. Forekomstene slås så langt ned mot bakken som mulig, og en må unngå spredning av avkappet plantemateriale.
Dersom gressklippere brukes for å kontrollere spredning på gressarealer, må klipperen være utstyrt med en oppsamlingsboks. Avfallet må ikke spres eller kastes på kompost.
Nedkapping kan brukes i kombinasjon med kjemisk bekjempelse for å redusere skuddhøyden før sprøyting.

Luking

Luking kan være et effektivt tiltak på nyetablerte forekomster. Manuell luking kan brukes på små, lett tilgjengelige bestand, men er ikke egna for bekjempelse av større bestand. Det er vist at bekjempelse av selv svært små bestand (ca. 2 m2) kan kreve kontinuerlig luking gjennom tre vekstsesonger. Der parkslirekne vokser i løs jord eller sand kan det være mulig å dra opp deler av jordstengler og røtter sammen med skuddene.

Jordarbeiding/harving
Jordarbeiding og harving vil innebære en risiko for videre spredning og tiltaket bør derfor bare benyttes for bekjempelse etter grundig planlegging. Jordarbeiding deler opp jordstengler og røtter, og fører til økt skuddtetthet. Dette kan være effektivt som en del av en kombinert bekjempelsesstrategi. Plantenes livskraft vil også svekkes hver gang skuddene og de øverste delene av jordstenglene blir ødelagt. Danske erfaringer tyder på at harving 8-10 ganger i løpet av et par år kan utrydde plantene.  

Dekking

Dekking er best egnet som del av en integrert bekjempelsesstrategi på små, isolerte bestand. Dekking kan også være aktuelt i situasjoner der bruk av plantevernmidler er uønsket.
Ved dekking av parkslirekne må det brukes et robust materiale (1,5 mm tykk duk), og duken må sikres godt til underlaget. Duken bør ikke legges for stramt, da det øker risikoen for at skudd trenger gjennom duken. For å unngå skuddskyting langs kanten av duken, bør duken rekke minst tre meter utover omkretsen av bestandet. Skuddskyting utenfor duken kan kontrolleres med andre metoder som luking eller sprøyting. Det er viktig å gjennomføre regelmessige kontroller for å fjerne skudd og tilse at duken er intakt. Kontroller bør utføres månedlig eller oftere, og særlig ofte i løpet av det første året med dekking.
Erfaringer fra USA har vist at små bestand (<100 m2), kan bekjempes ved 5-6 år med dekking, men bekjempelse av større bestand kan kreve dekking i mer enn 8 år. Pågående forsøk har vist at tildekking av små bestand (<10 m2) med tykk, vevd, svart plastduk i tre år resulterte i ingen nye skudd samme vekstsesong. Forsøket vil følges opp i flere år for å se om planten gjenopptar skuddproduksjonen.
Utgifter til dekkemateriale, installasjon og oppfølging gjør tildekking av store eller mange bestand kostbart. Dekking kan brukes i kombinasjon med andre metoder, for eksempel for å kontrollere gjenvekst etter kjemisk bekjempelse.

Oppgraving og flytting av masser
Graving og flytting av masser som er infisert med plantemateriale fra parkslirekne bør unngås og bare gjennomføres dersom direkte bekjempelse på vokseplassen er umulig. Sprøyting med glyfosat et par uker før oppstart av eventuell graving vil bidra til å svekke plantene.


Dersom det skal graves eller fjernes masser der det er parkslirekne skal disse massene:

  • håndteres lokalt med dyp nedgraving eller tildekking eller
  • deponeres i varig deponi

I Storbritannia anbefales nedgraving på 5 meter dyp dersom en ikke kapsler inn plantematerialet i en ugjennomtrengelig duk. Jordstengler av parkslirekne kan trolig ligge i dvale i mange år og fremdeles ha evne til å skyte skudd. Deponi med parkslirekne må derfor avmerkes på kart slik at senere graving på lokaliteten kan unngås.

Dersom massene skal kjøres bort er det viktig å:

  • dekke massene godt under transport

  • fjerne jord og plantedeler fra bil og maskiner før de taes i bruk andre steder

  • levere til godkjent varig deponi/mottak med egne rutiner for håndtering av denne typen spesialavfall

Massene skal under ingen omstendigheter benyttes i annen jordproduksjon eller der det skal plantes flerårige vekster.

Overjordisk plantematerialet må ikke bli liggende i kontakt med jord eller i kontakt med rennende vann slik at det på nytt kan slå rot. Det kan enten tørkes på en presenning eller lignende før transport, eller brennes på stedet.
Dersom det er nok plass på området, kan massene flyttes til et areal hvor bekjempelse kan fortsette. Denne metoden reduserer behovet for kostbar deponering av infiserte masser, og man unngår lang flytting av infiserte masser til nye områder. Massene kan enten legges oppå jordoverflaten eller i en åpen sjakt/grøft. Dybde på de infiserte massene bør være ca. 0,5 m (maksimalt 1 m). Større dybder kan hemme skuddproduksjon. Dersom massene legges på jord uten slireknearter, må det brukes en rot-membran i bunnen av massene. De infiserte massene legges lagvis slik at de dypeste jordlagene blir liggende nederst og toppjorda blir liggende øverst. Toppjorda inneholder mest jordstengler, og ved å legge denne øverst stimuleres skuddproduksjon. Forstyrring av massene gjennom graving og raking av jordstengler til overflaten kan stimulere dormante knopper til å produsere skudd. Massene må kunne bli liggende på dette arealet i minst 18 mnd – 2 år, inntil bekjempelse er fullført og jordstenglene er døde. Metoden er nærmere beskrevet i «Managing Japanese knotweed on development sites the knotweed code of practice” (Environment Agency 2013).


Område og transportruter må planlegges nøye og merkes godt før arbeidet starter. Tilgang til området bør begrenses til maskiner som brukes til graving og flytting av de infiserte massene. Transport av infiserte masser bør ikke skje over transportruter brukt av andre maskiner eller over arealer med verneverdier. Uinfiserte områder og transportruter kan beskyttes med rotmembran.

Forholdsregler etter mekanisk bekjempelse
Utstyr og redskaper må alltid rengjøres etter bruk. Rengjøringen må gjøres over en presenning eller et hardt underlag som gjør oppsamling av avfallet mulig. Personer som vet hvordan jordstengler av parkslirekne ser ut bør utføre rengjøringen. Avfallet fra rengjøringen, og presenninger eller annet materiale brukt i arbeidet, må håndteres som infisert avfall.  

Kjemisk bekjempelse

Bladsprøyting
Sprøyting bør brukes i minst mulig utstrekning av hensyn til miljøet, spesielt langs vassdrag, men kan være påkrevet for å utrydde parkslirekne fra en lokalitet. Ved sprøyting langs bekker og på elvebredder må dispensasjon fra Mattilsynet innhentes hvis plantene står så tett på vannkanten at det er fare for sprøyting over vann.

  • Det mest effektive tidspunktet for sprøyting er trolig august. Aktuelt plantevernmiddel er et preparat med glyfosat som virksomt stoff.
  • Det bør brukes høyeste tillatte dose, se etiketten for det valgte preparatet.
  • Plantevernmiddelet skal påføres plantenes blader mest mulig direkte slik at spredningen i naturen 
begrenses.
  • Forekomstene må oppsøkes igjen også året etter behandling for å sjekke utviklingen av plantene 
og om nødvendig må punktbehandling gjennomføres på nytt.
  • Alle som bruker 
plantevernmidler skal ha sprøytesertifikat.
  • Arealet som skal behandles, skal merkes med plakat som er godkjent av Mattilsynet når området er 
åpent for allmenn ferdsel 


Kombinasjonsbehandlinger
Sprøyting av høye planter kan være vanskelig og øker risikoen for avdrift. For å redusere plantehøyden på sprøytetidspunktet kan det utføres en behandling tidligere i sesongen, enten i form av nedkapping eller sprøyting. Gjenveksten sprøytes når skuddene er 0,75 – 1,5 m høye og har utviklet nok bladareal for effektivt opptak av plantevernmiddelet. Evnen til å produsere nye skudd avtar utover i sesongen (trolig fra midten av juni - juli). Det er derfor viktig at den første behandlingen ikke utføres for seint, da dette kan gi lite gjenvekst å sprøyte på.
Jordarbeiding kan fremkalle skyting fra flere skudd og kan være et alternativ i kombinasjon med sprøyting.
Etter hvert som andre planter begynner å etablere seg på området, kan mer direkte påføringsmetoder enn bladsprøyting vurderes for videre behandling av gjenvekst av parkslirekne.

Litteratur

Alberternst, B. og H.J. Böhmer. 2006. NOBANIS – InvasiveAlien Species Fact Sheet - Fallopia japonica. From: Online Database of the North European and Baltic Network on Invasive Alien Species - NOBANIS http://www.nobanis.org/ . 22/08/2007 .

Artsdatabanken 2012. Parkslirekne Reynoutria japonica (tidl. Fallopia japonica) http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark246.pdf

Bailey, J. 2013. The Japanese knotweed invasion viewed as a vast unintentional hybridisation experiment. Heredity, 110, 105-110. http://www.nature.com/hdy/journal/v110/n2/pdf/hdy201298a.pdf

Bailey, J., Bímová, K. & Mandák, B. 2009. Asexual spread versus sexual reproduction and evolution in Japanese Knotweed s.l. sets the stage for the “Battle of the Clones”. Biological Invasions, 11, 1189-1203.

Bailey, J. & Wisskirchen, R. 2004. The distribution and origins of Fallopia × bohemica (Polygonaceae) in Europe. Nordic Journal of Botany, 24, 173-199.

Child, L. & Wade, P. M. 2000. Japanese Knotweed Manual: The Management and Control of an Invasive Alien Weed (Fallopia japonica), Chichester, Packard Publishing.

Gover, A. E., Johnson, J. & Kuhns, L. 2005. Managing Japanese Knotweed and Giant Knotweed on Roadsides. Penn State University http://plantscience.psu.edu/research/projects/vegetative- management/publications/roadside-vegetative-mangement-factsheets/5managing- knotweed-on-roadsides

Fennel, M., Wade, M. & Bacon, K.L. 2018. Japanese knotweed (Fallopia japonica): an analysis of capacity to cause structural damage (compared to other plants) and typical rhizome extension. PeerJ, 6, e5246.

Fremstad, E. & Elven, R. 1997. Fremmede planter i Norge. De store Fallopia-artene. Blyttia, 55, 3-14. http://nhm2.uio.no/botanisk/nbf/blyttia/DR-2010C/Blyttia_55-1.pdf

Handeland, S. 1991. Nokre store artar av slirekne, Polygonum L. s.l., i Noreg. Blyttia, 49, 183-190.

Inasive Species Specialist Group: http://www.issg.org
«Managing Japanese knotweed on development sites the knotweed code of practice” (Environment Agency 2013) https://www.gov.uk/government/uploads/system/uploads/attachment_data/file/296930 /LIT_2695_df1209.pdf

McHugh, J. M. 2006. A review of literature and field practices focused on 
the management and control of invasive knotweed (Polygonum cuspidatum, P. sachalinense, P. polystachyum and hybrids). The Nature Conservancy. http://www.invasive.org/gist/moredocs/polspp02.pdf

Nickelson, S. 2013. Knotweed Treatment through 2012 Cedar River Municipal Watershed Annual Report. Seattle. http://www.seattle.gov/util/groups/public/@spu/@ssw/documents/webcontent/01_029445.pdf

Pyšek, P. 2006. Fallopia japonica. Delivering Alien Invasive Species Inventories for Europe (DAISIE). http://www.europe-aliens.org/pdf/Fallopia_japonica.pdf 


Invasive Species Specialist Group: http://www.issg.org

Bilder


Nyetablert parkslirekne (Foto: I. S. Fløistad, NIBIO)


Blomstring på parkslirekne (Foto: I. S. Fløistad Planteforsk)


Parkslirekne spres ofte ved veianlegg (Foto: E. Fløistad, Planteforsk)


Parkslirekne bladformer (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Blomsterstand, parkslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Parkslirekne typeblad (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Årets nyvekst på gamle jordstengler (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Nye og gamle jordstengler av parkslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Bryting fra små biter av jordstengler av parkslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Blomst av parkslirekne (Foto: A.K. Holm/NIBIO)


Parkslirekne spredd ved anlegging av gang og sykkelvei ved Grimstad (Foto: Erling Fløistad)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet.

Plantevernleksikonet © 2019 NIBIO