Utskrift 17.05.2025 20:15
Strandlauk: Ett kort støtteblad under blomsterstanden. Eggformete yngleknopper.
Vill-lauk: To lange støtteblad under blomsterstanden. Spisse yngleknopper.
Ramslauk: Har ikke yngleknopper i blomsterstanden.
Den voksne planten er 30-60 cm høy.
Den underjordiske delen av planten består av en eggformet jordløk, oftest med sideløk, og lange, tynne birøtter.
Stengelen er opprett, rund, med bladslirene omkring den nedre halvdelen.
Bladene er trådsmale, halvrunde, stripete, hule, i alle fall nederst, og visner tidlig.
Blomstene sitter i skjerm med 2 støtteblad av ulik lengde, men begge er lengre enn skjermen. Skjermstrålene er ujamne. Blomsterdekket er klokkeformet, 5-7 millimeter langt, lyserødt eller brunlig. Blomstene er tvekjønnet, med 6 støvbærere med samme lengde som blomsterdekket, 1 støvvei med avrundet arr. I bunnen av skjermen dannes mange løkknopper.
Frukten er en kapsel med 3 rom og 6 frø, men ofte bare 1 eller 2. Frøet er langstrakt og ujamnt, breiest nær den skeivt avrundete toppen, og sterkt flatklemt fra sidene. Overflaten er rynket med vorteformete utvekster, og fargen er blåsvart.
Løkknoppene er eggformet, med et lite nebb i hver ende. Overflaten er matt glinsende, fargen er grågul, og mørkerød i spissen. Størrelsen er opp til ca. 9 millimeter i diameter.
Småplanten: Frøbladet er lineært og ca. 25 millimeter langt.
Hele planten har sterk løksmak.
Formerer og sprer seg med frø, løkknopper og jordløk.
Spiringen fra frø er vanligvis god.
Planter som utvikles fra løkknopper, blir lik planter som stammer fra frø. Setter sjelden eller aldri frukt (Lid & Lid 2005). En del av blomstene er erstattet med løkknopper (Fægri 1970), eller yngleknopper (Lid & Lid 2005). Ofte kan nesten hele blomsterstanden bestå av slike, og det er få eller ingen blomster igjen. Fruktsettingen er da ofte dårlig, men løkknoppene bidrar til å spre planten (Fægri 1970).
Blomstring i juni-august.
Antall frø pr. plante: 30-80.
Vokseplasser
I grasmark og langs veikanter. Liker best tørr mineraljord. Lid og Lid (2005): Grunt jorddekket berg og tørrbakke, oftest på noe baserik grunn.
Skade/ulempe
Blir regnet som ugras i eng og beite først og fremst på grunn av løksmaken som lett blir overført til melk og melkeprodukter dersom kyr eter planten.
Utbredelse i Norge
Nokså vanlig på Østlandet nord til Lom og Vang i Oppland, Hemsedal i Buskerud, Tinn i Telemark, og i lavlandet og dalførene nord til Karlsøy og Kvænangen i Troms. Til 880 moh. i Vang.
Historikk
Har tidligere blitt brukt i husholdningen (Fægri 1970, Høeg 1975).
Mekaniske tiltak
Som foreslåtte tiltak mot strandløk: "Dyrking av grøder som kan radrenskes under veksttiden, gjennomført brakking samt tettdekkende grønfôrgrøder i gjenlegg til eng høstet tidlig - helst et par ganger, hindrer utvikling av løkknopper og frø, svekker og til dels også ødelegger de underjordiske organene til planten. Harving, eller skumpløying, av stubbåkeren kan fremme høstgroing av frø og løkknopper, og ved en, senere på høsten, foretatt dyppløying av åkeren med skumskjært plog, vil de framgrodde plantene ødelegges og jordløken også komme dypt ned i ploglaget (jordlaget). Dette vil tjene til å hemme utviklingen av lysskuddene" (Korsmo 1954).
Kjemiske tiltak
Er trolig resistent mot de fleste ugrasmidler.
Fægri, K. 1970. Skogløk, villøk og strandløk. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 33-34. Cappelens forlag. Oslo.
Høeg, O.A. 1975. Allium oleraceum L. Vill-lauk. I Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 183, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.
Korsmo, E. 1954. Vill-lauk. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 465-466. AS Norsk landbruks forlag. Oslo. Om strandløk: s. 470-473.
Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Vill-lauk. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 188-189, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.
Lid, J. og D.T. Lid 2005. Vill-lauk. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 893, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.
Sjursen, H. 2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.
Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.
Vill-lauk. Fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: K. Quelprud /E. Korsmo)
Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelse. Plantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".
NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.
Plantevernleksikonet © 2025 NIBIO