NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 17.06.2019 02:33


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Nellikfamilien        Engsmelle

Engsmelle

Silene vulgaris

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
HELGE SJURSEN
OPPDATERT:
FØR NOVEMBER 2013

Engsmelle hører til den biologske gruppen flerårig stedbundne ugras med pålerot. Den voksne planten er 20-60 cm høy. Påleroten er kraftig og greinet.

Stengelen er oppstigende eller opprett, blågrønn og glatt, og greinet i toppen. Oftest flere stengler fra samme rot. Bladene er motsatte, smalt lansettformet, tilspisset og blågrønne. De nedre bladene har kort stilk, de øvre er sittende.

De hvite blomstene er lutende i mangeblomstret kvast med hinneaktige høgblad. Begeret er oppblåst og innsnørt i toppen. Forekommer i grasmark og på veikanter og skrotemark. Opptrer som ugras i kunstig og naturlig eng og beitemark, men er ikke blant de mest brysomme ugras. Motarbeides ved forebyggende tiltak som god gjødsling og god jordkultur.

Forveksling

Fægri (1970) om smeller: "Engsmelle og strandsmelle har begge det store oppblåste begeret som har gitt slekten dens navn. Det er vel ikke et barn i dette land som ikke har lukket begeret fortil og fått det til å smelle som en papirpose, med det karakteristiske, tørre lille smellet. Begeret ligner for så vidt mer på begeret hos hvit jonsokblom og blindurt, enn på de øvrige smelle-artenes mye mindre beger. Fra jonsokblom skiller smellene seg ved å være glatte og fra blindurt ved størrelsen og blomsterstanden." Strandsmelle er mer nedliggende enn engsmelle, har færre og større blomster. Strandsmelle har på kronbladene skjell på overgangen mellom smal og bred del. Hos engsmelle er disse skjellene i beste fall ganske små.

Kjennetegn

Den voksne planten er 20-60 cm høy med en kraftig, greinet pålerot.

 

Stengelen er oppstigende eller opprett, blågrønn og glatt, og greinet i toppen. Oftest flere stengler fra samme rot.

 

Bladene er motsatte, smalt lansettformet, tilspisset og blågrønne. De nedre bladene har kort stilk, de øvre er sittende.

 

Blomstene er lutende i mangeblomstret kvast med hinneaktige høgblad. Begeret er oppblåst med 5 trekantete tenner i toppen, snaut eller dunhåret, hvitaktig med 20 mørkere nerver. Begeret er innsnørt i toppen, med begertennene innbøyd. Kronbladene (5 stk) er hvite, dypt kløvd i toppen. Blomstene er en- eller tvekjønnet, med 10 støvbærere og 1 støvvei med 3 grifler.

 

Frukten er en ufullstendig kapsel med 3 rom og 35-45 frø. Frøet er nesten nyreformet i omkrets med avrundete sidekanter. Overflaten er dekket av vorteformete utvekster som er tagget ved grunnen, fargen er grå til gråsvart.


Småplanten: Frøplanten har kortstilkete frøblad, som er elliptiske med spiss topp, ca. 12 millimeter lange og 5 millimeter breie.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer normalt bare ved frø, men også ved at nye planter utvikles fra rotbiter etter oppdeling av roten.

Frøspiringen er god fra dyp på 0,5-3 cm.

Blomstring i juni-august.

Gjennomsnittlig antall frø pr. plante: 8 000.

 

Betydning

Vokseplasser

I grasmark og på veikanter og skrotemark. Trives best på silurgrunn og andre lettere jordarter, men finnes også på tyngre jord.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i kunstig og naturlig eng og beitemark. Blir spredd med dårlig renset engfrø. Korsmo (1954): "Planten har liten fôrverdi, moden er den trenet, gir liten avling og skjemmer fôret".

Utbredelse i Norge

Vanlig nord til Troms og opp til skoggrensen, av og til høyere, sjelden i Finnmark. Til 1330 moh. i Oppdal i Sør-Trøndelag.

Historikk

Trolig innført, bufast (Lid & Lid 2005).

Bekjempelse

Forebyggende tiltak

Korsmo (1954): "Engsmellen er ikke av de mest brysomme, stedbundne ugras i kulturmarka. Ved god gjødsling og kulturmessig behandling av dyrket mark og beitemark, vil den kunne holdes nede i engene; ved omhyggelig å ta vare på høymo og annet låveavfall vil man kunne hindre - i hvert fall redusere - spredningen av frø".

Litteratur

Fægri, K. 1970. Engsmelle og strandsmelle. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 151. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Engsmelle. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 315-317. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Engsmelle. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 122-123, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Engsmelle. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 270, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                  Oppdatert 28. mai 2010


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet.

Plantevernleksikonet © 2019 NIBIO