Dunkjempe

Forveksling

Groblad (Plantago major), som også har rosettblad med buenervatur, men bladet er glatt eller småhåret og den utvokste planta har svært kort rotstokk med mange birøtter. "Med sine glatte, langstilkete blad og uanselige, brungrønne blomster er groblad klart skilt fra dunkjempe med kortstilkete, dunhårete blad og først og fremst med vakre, hvite eller svakt rosa blomster" (Fægri 1970).

Smalkjempe (Plantago lanceolata), som også har rosettblad med buenervatur, men som er smalt elliptiske og oftest opprette, om lag snaue eller grissent langhåret. Smalkjempe har kort rotstokk med mange birøtter og aksskaftet er femkantet, mens dunkjempe har rundt skaft.

I motsetning til flere av slektningene i kjempeslekta har dunkjempe kun tokjønna blomster.

Kjennetegn

Frøplanten har sittende, smalt ovale frøblad som er ca. 7 mm lange og 2 mm brede.

Den voksne planten er 20-50 cm høy med greinet pålerot.

Bladene er grunnstilte i flate rosetter, med korte, breie skaft og 5-15 cm lange, elliptiske til eggforma, buenervatur som hos andre kjemper (noe som er uvanlig hos tofrøblada arter), vanligvis 3-9 tydelige nerver, svakt og ujevnt tannet i kanten, grågrønne til friskt grønne og tett dunhåret.

Blomster i nesten sylindriske aks som er ca. 2-5 cm lange. Aksskaftet er rundt, ugreinet, opptil 30 cm, og lengre enn bladene, og mye lengre enn det korte og breie akset. Blomster – tvekjønna - som dufter godt - sitter i 2-5 cm lange aks på høye blomsterskaft. Fire hvite kronbladfliker som er 1,5-2 mm lange, de fire pollentrådene er rosa, pollenknappene rosa eller hvite, rundt en rødlig griffel. 

Frukten er en kapsel med to rom og vanligvis 2-4 frø som er ovale (Korsmo m. fl. 2001). Frøets overflate er rynket og knudrete, fargen er brun til brunsvart (Svalheim m. fl. 2021). Ryggsiden er konveks og kanten avrundet mot den konkave buksiden med frøfestet i midten.

Bilder (og deler av Korsmo-plansje) av ulike utviklingstrinn finnes hos Norsk kompetansesenter for blomstereng og naturfrø hos NIBIO.

Utbredelse

Dunkjempe er mer utbredt i innlandsstrøk enn groblad (Plantago major) og smalkjempe (P. lanceolata) ifølge Høeg (1975). 

Ifølge Norsk flora (Elven m.fl., 2022) er dunkjempe vanlig på Østlandet og indre Vestlandet, mer spredt i Trøndelag. Sjelden på Sørlandet, ytre Vestlandet og i Nord-Norge til Sør-Troms. Videre nordover bofast i Nordreisa (Troms), Måsøy (Finnmark) og Sør-Varanger, her kommet inn med tysk eller russisk hestefôr på 1940-tallet. Tilfeldig i Tromsø og Storfjord (Troms) og Nesseby/Unjàrga (Finnmark). Den finnes opp til 1160 moh. i Dovre kommune (Innlandet). 

Biologi

Arten er en flerårig urt med noe klondannelse (Solstad m. fl. 2021). Formeringen og spredningen skjer hovedsakelig med frø. Nye planter kan også utvikles fra biter av påleroten etter oppdeling med jordarbeidingsredskaper (Korsmo m fl. 1981). Korsmo (1954) klassifiserte dunkjempe som et flerårig, stedbundet ugras med pålerot. 

Blomstring i mai-august. Blomstringa starter nederst i akset, enkeltblomstene er først hunnlige og så blir de hannlige med de rosa pollenbærerne godt synlig (Grindeland, 2025). 

Planten har hovedsakelig vindpollinering. Den besøkes likevel av flere insekter som samler pollen, men har ikke nektar (Svalheim m. fl. 2021). "Kjempe-artene er stort sett vindbestøvere, og har typiske blomster i så henseende: arret er langt og stikker langt ut av blomsten, støvtrådene er også lange, og eksponerer knappene fritt i vinden [...] dunkjempe med dens lysrøde, ganske oppsiktsvekkende aks og den fine duften representerer et mellomstadium, en plante som ikke er så redusert som de fleste av dens slektninger. Dunkjempe besøkes også av en god del insekter som samler blomsterstøv - honning finnes ikke der" (Fægri 1970). 

Frø spres når dyr streifer borti frøkapslene. Frøene spres også når blomsterskaftet råtner ved grunnen og hele akset faller ned på bakken (Svalheim m. fl. 2021). Ifølge kilde i Eriksson & Eriksson (2000) har frøene klebrig eksudat (planteslim) som, i kombinasjon med fuktig vær, fremmer spredning via vedheft. Ifølge Solstad m. fl. (2021) spres frøene nokså passivt, men kanskje ofte med transportmidler og dyr.

Ifølge kilder i Eriksson & Eriksson (2000) modnes frøene fra august til september og spirer om høsten uten kaldstratifisering. Andre mener at frøene spirer neste vår (Svalheim m. fl. 2021). Antall frø per plante er stor, opptil 900-1700 (Korsmo m. fl. 1981; Svalheim m. fl. 2021). Frøspiringen er god fra små dyp, 0-0,5 cm (Korsmo m. fl. 1981). Ifølge Eriksson & Eriksson (2000) spriker tidligere studier om hvorvidt dunkjempe har en kortlevd frøbank eller ikke.

For mer informasjon, se: https://fms.nibio.no/fmi/webd/Blomsterengarter  

Betydning

Dunkjempe regnes som en tyngdepunktart i baserike, gamle og ugjødslede kulturmarker i sitt utbredelsesområde, det vil si i semi-naturlige naturtyper i kulturlandskapet (Bele m.fl. 2014, Svalheim m.fl. 2021, Austad m.fl. 2023). 

Slåttemarker og naturbeitemarker, hvor dunkjempe ofte forekommer, er naturtyper som er kritisk truet på Norsk rødliste for naturtyper (2025). Den kritiske trusselen for naturtypene skyldes hovedsakelig arealendringer, inkludert opphør av tradisjonell ekstensiv drift uten moderne gjødsling og jordarbeiding, intensivert landbruksdrift, samt nedbygging av arealer. Planta går sterkt tilbake 15-20 år etter opphørt tradisjonell drift (Ekstam & Forshed 1992, Bele m.fl. 2014). 
Arten inngår i frøblandinger til blomstereng fra NIBIO.

Vokseplasser

Forekommer i åpen, tørr skog, ofte furuskog spredt med beitedyr, i tørr slåtteng og beitemark, veikanter og stier. Oftest på steder med noe baserik grunn. Dunkjempe er ikke så utpreget gårdsplassplante som groblad (Fægri 1970).

Forekommer i åpen tørr slåtte- og naturbeitemark, veikanter, stier og tørr åpen skog og spredt ved skogsbeiter (Svalheim m.fl. 2021, Austad m.fl. 2023).

Ifølge Norsk rødliste for arter (Solstad m. fl. 2021) er gjeldende kategori livskraftig for dunkjempe: "Arten har opplagt gått en del tilbake i tradisjonelt drevet slåtte- og beitemark (semi-naturlig eng), men i nyere tid er den blitt særlig vanlig på kantslåtte veikanter og liknende habitater".

Historikk

Dunkjempeblad kunne i innlandet bli brukt på samme måte som groblad som sårmiddel (Høeg 1975).

Dunkjempe er en av kjempeartene som har blitt brukt i barneleken «å slå kjempe». I denne leken bruker man stenglene og den ene kjemper om å slå «hodet» av stengelen hos den andre (Sjursen m. fl. 2014).

Bekjempelse

Dunkjempe regnes ikke som ugras i dag. Ifølge Korsmo m. fl. (1981) har arten tidligere opptrådt som ugras i plener, hager, av og til også i beite. Tiltakene foreslått under er dermed ikke lenger aktuelle, men illustrerer fortiden.

Forebyggende tiltak (som for groblad):
Bruk av ugrasreint plenfrø og engfrø. 

Mekaniske tiltak (som for groblad):
Enkeltplanter kan lukes med løvetannklo.

Litteratur

Artsdatabanken (2021, 24. november). Norsk rødliste for arter 2021. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021. 

Artsdatabanken (2025, 26. november). Norsk rødliste for naturtyper 2025. https://lister.artsdatabanken.no/naturtyper/2025. 

Austad, I., Hauge, L., Svalheim, E. J. Bjureke, K., Rosef, L., & Aamlid, T. S. 2023. Norske blomsterenger: Forbilder, frøblandinger, etablering og skjøtsel. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-4162-0.

Bele, B., Norderhaug, A. Alm, Vange, V. 2014. Bondens kulturmarksflora for Nord- Norge. Bioforsk FOKUS 9 (4).

Ekstam, U. & Forshed, N. 1992. Om Hävden upphör. Kärlväxter som indikatorarter i ängs- och hagmarker. Naturvårdsverket.

Elven, R., Bjorå, C. S., Fremstad, E., Hegre, H. & Solstad, H. 2022. Norsk flora. 8. utgave. 1255 s. Det Norske Samlaget. Oslo. 

Eriksson, Å. & Eriksson, O. 2000. Population dynamics of the perennial Plantago media in semi-natural grasslands. Journal of Vegetation Science 11: 245-252.

Fægri, K. 1970. Groblad og dunkjempe. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 237-239. Cappelens forlag. Oslo.

Grindeland, J. M. 2025. Dunkjempe. I  store norske leksikon på snl.no. Hentet 24. oktober 2025 fra https://snl.no/dunkjempe

Høeg, O.A. 1975. Plantago media L. Dunkjempe. I Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 510-511, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.

Korsmo, E. 1954. Dunkjempe. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme & F. Grindland), s. 298-299. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme & H. Fykse 2001. Dunkjempe. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 214-215, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

Sjursen, H., Fløistad, E. og Dybdal, S. E. 2014. Korsmo 150 år: «Ukas ugras 2013». Bioforsk FOKUS rapport Volum 9, nr. 13.

Solstad, H., Elven, R., Arnesen, G., Eidesen, P.B., Gaarder, G., Hegre, H., Høitomt, T., Mjelde, M. & Pedersen, O. 2021. Karplanter: Vurdering av dunkjempe Plantago media for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/16112.

Svalheim, E., Aamlid T., Bär, A., Bele, B., Draugstad, K., Hatteland, B.A., Henriksen, M.V., Hetland, O. & Sundsdal, K.R. 2021. Frøboka - Handbok for innsamling av lokale frø til insektsvennlig blomstereng. Fagbokforlaget.