NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 17.06.2019 17:12


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Korgplantefamilien        Peruskjellfrø

Peruskjellfrø

Galinsoga parviflora

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
HELGE SJURSEN
OPPDATERT:
FØR NOVEMBER 2013

Peruskjellfrø tilhører den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Planten har en greinet pålerot, og kan bli 20-80 cm høy. Stengelen er opprett, greinet, av og til med tre greiner fra samme bladfeste, og korthåret i toppen. Bladene er motsatte og rundtagget. De nederste er kortstilket, eggformet og tilspisset, de øvre er omtrent sittende, avlange og lansettformet. Planten har mange små prestekrageliknende korger. Frukten er en nøtt med fnokk, her representert som frynsete eller helt oppflisete skjell, og som i tørrvær brer seg ut som en fallskjerm, slik at fruktene fyker av gårde med vinden. Forekommer i åpen åker, på avfallsplasser og veikanter. Liker best leirjord, synes å tilpasse seg mange typer jordarter og fuktighetsforhold. Er varmekjær og ømfintlig for frost. Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer, og spesielt i byer, hage og gartnerier. Mindre brysom i Skandinavia. Stammer opprinnelig fra Peru i Sør-Amerika, og ble introdusert til botanisk hage i Madrid i 1790-årene. Kom til Norge i 1830. Kan bekjempes som andre sommerettårige ugrasarter.

  • Peruskjellfrø (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Peruskjellfrø (Foto: E. Fløistad, NIBIO)

Forveksling

Nesleskjellfrø (Galinsoga quadiradiata), som har korgskaft med sprikende hår, og er tett og langt kjertelhåret. Peruskjellfrø har korgskaft med korte, liggende hår, og bare med noen få kjertelhår.

Kjennetegn

Den voksne planten er 20-80 cm høy, med greinet pålerot.

Stengelen er opprett, greinet, av og til med tre greiner fra samme bladfeste, og korthåret i toppen.

Bladene er motsatte og rundtagget. De nederste er kortstilket, eggformet og tilspisset, de øvre er omtrent sittende, avlange og lansettformet.

Planten har mange små prestekrageliknende korger (mindre enn 1 cm i diameter) med 4-5 kvite kantblomster, på lange, kjertelformete skaft i trekløvde halvskjermer. Har ca. 40 gule midtblomster.

Frukten er en nøtt med fnokk. Planten har to slags frø: langstrakte, noe krumbøyde kantfrø, og rettere midtfrø. Den sistnevnte frøtypen er noe mindre. Begge typer frø har hår som vender mot toppen, langsgående, ujamne og tannete striper.

Småplanten: Frøplanten har stilkete, butte og omvendt eggformete frøblad.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer utelukkende ved frø. Blomstring ut over hele ettersommeren og høsten.

Spiringen er god fra små dyp ned til ca. 2 cm. "For å få rask utvikling trenger planten mye varme; den tåler lite frost og fryser ned så snart nattekulde setter inn. Frøets vårspiring er oftest sen, men når været blir varmt, vokser planten meget hurtig og trenger ofte ikke mer enn 6 uker til frødannelse." "Frøet kan ettermodnes på stengelen når planten rykkes opp under blomstring (jfr. løvetann). Det kan spire like etter modning og spredning ute på marka, der den blir liggende helt ovenpå eller svakt jorddekket" (Korsmo 1954).

"Fruktene er forresten underlige, for fnokken er her representert av en del frynsete eller helt oppflisete skjell, som i fuktig vær slutter seg sammen, men i tørrvær brer de seg ut som en fallskjerm, slik at fruktene fyker av gårde med vinden; de flyter også ganske utmerket" (Fægri 1970).

Antall frø pr. plante er 5 000-30 000. Den kan til og med produsere opptil 300 000 frø på ett individ!

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i åpen åker, på avfallsplasser og veikanter. Liker best leirjord, synes å tilpasse seg mange typer jordarter og fuktighetsforhold. Ømfintlig for frost.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer, og spesielt i byer, hage og gartnerier. Mindre brysom i Skandinavia.

Utbredelse i Norge

Spredt fra Fredrikstad og Råde i Østfold, Oslo, og til Haugesund. Registrert i Ringsaker i Hedmark i 2003.

Historikk

"I 1794 ble i den botaniske hagen i Madrid dyrket en ukjent plante fra Perus høyland. En spansk botaniker beskrev den og ga den navn etter hagens direktør, Mariano M. Galinsoga. Han hadde kanskje betakket seg for æren, om han hadde visst hvordan det skulle gå. Materiale var da avgitt til den botaniske hagen i Paris, og de følgende år ble den nye, eksotiske planten, som trivdes så godt, ved bytte spredt fra den ene botaniske hagen til den neste. Og det skal være visst at den trivdes, allerede 10 år etter var situasjonen betenkelig; 20 år senere var saken klar: Europas flora var blitt beriket ned et nytt, aggressivt ugress, som fra de offentlige og private botaniske hager spredte seg som skogbrann. Norge nådde den i 1830, men da var Mellom-Europa allerede dekket, og tyskerne laget Polizeiverordnung om den. Så aggressiv er den at den faktisk kommer som ugress i blomsterpotter! Det er noe som ellers bruker å være forbeholdt vassarve og tunrapp og liknende. Så det er litt av et kors Europas landbruk har fått i denne arten - og alt stammer visstnok utelukkende fra den ene importen til den botaniske hagen i Madrid på 1790-tallet. Siden har ingen tatt levende skjellfrø med seg til Europa - det var ganske overflødig. Skjellfrø har den typiske ugressplantens evne til å reagere raskt å endrede levevilkår" (Fægri 1970).

Bekjempelse

Forebyggende tiltak

Forhindre frøkasting. Bruk av rene såvarer.

Mekaniske tiltak

Som andre sommerettårige ugras: ugrasharving og radrensing.

Kjemiske tiltak

Peruskjellfrø er ikke noe problematisk ugras i Norge så langt. Derfor er det heller ikke gjort norske sprøyteforsøk. Men det kan evt. anbefales å prøve et preparat som virker rimelig bra mot andre korgplanter: fluroksypyr+klopyralid+MCPA (Ariane S) er for eksempel godkjent i kornåker.

Litteratur

Fægri, K. 1970. Skjellfrø. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 279-280. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Skjellfrø. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 145-147. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Peruskjelfrø. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 54, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Peruskjelfrø. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 774, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                  Oppdatert 11. mai 2011

Bilder


Peruskjellfrø (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Peruskjellfrø (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet.

Plantevernleksikonet © 2019 NIBIO