NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 17.06.2021 03:12


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Dyreriket        Edderkoppdyr        Edderkopper

Edderkopper

Araneae

NYTTEORGANISME
SKREVET AV:
ANETTE SUNDBYE & NINA SVAE JOHANSEN
OPPDATERT:
11. september 2020
Edderkoppfamilier som er viktige i landbruksarealer og grøntanlegg er hjulspinnere (Araneidae), mattevevere (Linyphiidae), ulveedderkopper (Lycosidae), hoppeedderkopper (Salticidae) og krabbeedderkopper (Thomisidae). Hjulspinnere spinner hjulformede, vanligvis vertikale nett. Mattevevere, også kalt dvergedderkopper, har arter som spinner nett som henger horisontalt i vegetasjonene eller mellom steiner og groper på bar jord. Ulveedderkopper jakter på bakken. Hoppeedderkopper kan jakte på bakken eller andre steder som bergvegger og husvegger. Krabbeedderkopper jakter ved å «sitte på post» i blomstene og vente på byttet sitt. De fleste edderkoppartene er landlevende, men det er også noen arter som lever i vann. De aller fleste artene er rovdyr.

Utseende

Edderkoppene har en todelt kropp med tydelig «midje» og har åtte bein på forkroppen. Foran på forkroppen (hode-delen) har edderkoppene åtte (noen arter har seks eller færre) punktøyne som er ordnet i to rader. Munndelene består av to par gripekjever, underkjeve med tyggeplate og palper (palper = vedheng til munndelene som har sanseceller for lukt og smak). Gripekjevene har en kraftig klo ytterst. Kloa er hul, og er forbundet med en giftkjertel. Gripeklørne og giften bruker edderkoppene til å angripe, holde fast og bedøve byttedyr, og til å forsvare seg selv. Giften hos edderkoppartene som finnes i Norge er ikke farlig for mennesker og større dyr, men det finnes enkelte dødelig giftige arter i varmere land.

Bakkroppen er kuleformet eller avlangt rund. Der befinner det seg to-tre par med spinnevorter som har ulike spinnekjertler som spinner forskjellig typer silketråd (kalles edderkoppspinn, spindelvev). Denne tråden består av mange, svært tynne tråder, er svært sterk. Den kan være tørr eller klebrig, og kan ha ulike funksjoner. Edderkoppen bruker noen kamformede klør og spesielle hår på beina til å dra silketråden frem og spinne den type tråd de har bruk for.
Edderkoppene bruker spinntråden på forskjellig måte, etter art og gjøremål. Noen spinner ulike typer fangstnett (bl.a. volumspinn, limsnørespinn, teppespinn, traktspinn og hjulspinn). Andre kaster et klebrig spinn over byttet sitt. Spinntråden kan også bli brukt som hjelp når edderkoppene klatrer, som ankerfeste eller som sikringstråd når de beveger seg.

Noen arter pakker byttet sitt inn i silkespinn for å overmanne og lagre byttet før de fortærer det. Små edderkopparter sprer seg ved at de spinner en flygetråd som svever i luften. Når tråden er så lang at den tas av oppdriften følger edderkoppen med og lar seg sveve gjennom lufta til nye steder. Andre arter oppsøker et høyt sted, og kaster ut en tråd og venter til den har festet seg til et sted lengre borte før de kryper over «broen» de har laget. Mange edderkopparter lager spinn til beskyttelse under hvile, hudskifte eller overvintring. Hannen er som regel mye mindre enn hunnen, og har smalere bakkropp.

Størrelse, farge og mønster varierer etter art. Lengden på kroppen hos de minste edderkoppene er bare noen få millimeter, de største edderkoppene vi har i Norge kan bli opptil ca. to cm (beina kommer i tillegg). Fargene er ofte ulike varianter og mønstre av hvitt, gult, grått, brunt og svart, men det finnes mer fargerike arter, særlig gjelder det dem som jakter i blomster.

Utbredelse

Edderkoppene er en gammel og artsrik gruppe ledd-dyr. De har levd på jorda i nesten 400 millioner år, og er i dag omtrent allestedsnærværende. Det finnes edderkopper i omtrent alle økosystem i naturen, i kulturlandskap og i urbane områder. Per i dag er det beskrevet ca. 50 000 arter i verden. I Norge er det registrert over 600 arter, men det oppdages stadig flere edderkopparter (Artsdatabanken). Det finnes edderkopper nær sagt overalt i Norge, men utbredelsesområdet til de ulike artene varierer.

Livssyklus

Livssyklusen til edderkoppene varierer hos de ulike artene. Hunnene legger vanligvis egg i en pose spunnet av silketråd, kalt en eggsekk eller en eggkokong. Hos artene som bygger nett, henges gjerne eggsekkene opp i vegetasjonen og på husvegger eller andre flater, eller de blir festet i hulrom. Edderkopper som jakter fritt, slik som ulveedderkoppene, bærer med seg eggene i en eggsekk på undersiden av bakkroppen. De små edderkoppungene rir ofte på morens rygg noen dager etter at de har klekket fra eggene.

Vertsspekter

Edderkopper er raske rovdyr. De ulike edderkoppartene har forskjellige jaktmetoder og fanger ulike typer byttedyr. De kan f.eks. spenne opp ulike typer fangstnett, bruke fangliner og snubletråder, de kan spore opp og løpe etter byttedyret, eller de kan kamuflere seg og sitte stille og vente på at et byttedyr skal dukke opp for så å gå til plutselig angrep.

Da bruker de klørne på gripekjevene til å fange og holde fast byttet, og lammer dem med gift. Noen arter pakker byttet sitt inn i silketråd. Edderkoppene har ikke skikkelige tyggekjever, og kan bare ta til seg flytende føde. De må derfor løse opp fastere deler av byttedyret før de kan spise dem. Det gjør de ved å sprøyte en fordøyelsesvæske over eller inn i byttedyret slik at innmaten brytes ned til en suppe som de suger i seg med muskler i magen.

Edderkopper som spinner nett (f.eks. hjulspinnere og mattevevere) fanger og spiser insekter som flyr inn i eller faller ned i nettet, edderkoppene som jakter fritt på bakken, i blomster eller andre steder (f.eks. ulveedderkopper, krabbeedderkopper og hoppeedderkopper) fanger insekter o.a. småkryp som befinner seg der edderkoppene oppholder seg.

Edderkoppene kan fange og spise bl.a. spretthaler, bladlus, sugere, sikader, teger, gresshopper, mygg, fluer, veps, maur og små sommerfugler. De kan også være kannibaler og spise andre edderkopper. I Sveits har man estimert at edderkopper kan spise 3,8 millioner smådyr per dekar per år, som tilsvarer ca. 15 kg smådyr.

Bruk i biologisk kontroll

Det finnes ingen biologiske preparater med edderkopper, men de naturlig forekommende edderkoppartene kan bidra til å holde populasjoner av diverse skadedyr nede, og bør derfor tas vare på. La edderkoppnett henge i fred i kulturplantene, de vil fange mange små, flygende skadedyr og skadedyr som faller ned fra plantene. Edderkopper som lever på bakken, har behov for skjulesteder og liker å kunne trekke seg tilbake til et fuktig sted når de ikke er på jakt. Sørg derfor for gode skjulesteder:

  • Et stykke urørt, permanent, vegetasjon i eller rundt pryd- og nyttehagen, f.eks. bed med flerårig og tett vegetasjon (gras, stauder, bunndekkeplanter), en bit naturtomt eller ei blomstereng. I engelske frukthager som har striper med blomstrende vegetasjon er det f.eks. funnet færre bladlus når det er mange edderkopper til stede.
  • I grønnsakhagen og under bærbusker og frukttrær kan det legges et jorddekke av bark, kompost, kvist, halm, grasklipp o.a. organisk materiale som fungerer som skjulested for edderkoppene.
  • Samplanting av ulike nyttevekster eller en kombinasjon av nytte- og prydvekster slik at jorda blir mest mulig dekket, gir også et godt miljø for edderkoppene.
  • Legg gjerne også ut steiner eller trerøtter mellom plantene, som f.eks. ulveedderkopper kan bruke som gjemmesteder.
Mange edderkopparter tåler kjemiske plantevernmidler dårlig. Sprøyting er derfor ikke å anbefale dersom det er ønskelig med en god edderkoppfauna i plantekulturen. Forsøk i jordbæråkre har f.eks. vist at det er flere arter og høyere tetthet av bakkelevende edderkopper i økologiske, usprøytede felt enn i felt som ble sprøytet.

Litteratur

Dybdal S.E. 2014. KORT OM HAGEKRYP: Lille Petter edderkopp hjelper deg i hagen.  https://forskning.no/bioforsk-biologi-dyreverden/kort-om-hagekryp-lille-petter-edderkopp-hjelper-deg-i-hagen/544648

Glenn Halvor Morka. Edderkoppkroken. Norske edderkopper. http://www.edderkopper.net/index.html

Helyer N, Brown K og Cattlin N D (2004). A colour handbook of biological control in plant protection.

The Royal Horticultural Society, Manson Publishing.

Naturhistorisk museum. Om edderkopper. http://www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/andre-dyr/edderkopp/om-edderkopper.html

Helyer N, Cattlin ND & Brown KC, 2014. Biological Control in Plant Protection. CRC Press. 276 p.
Pommereshce R (2004). Mangfold av edderkopper i jordbæfelt. Økologisk Landbruk 2/04, 28-30.

Pommereshce R (u.å.). Edderkopper og andre nyttedyr i åker og eng. Agropub. http://www.agropub.no/id/7450.0

Semb-Johansson A (2014). Edderkoppdyr. Store Norske Leksikon: http://snl.no/edderkopper


                                 Publisert 23. mars 2020

Nært beslektet

Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".

NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.

Plantevernleksikonet © 2021 NIBIO