NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 17.06.2019 16:47


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Dyreriket        Insekter        Nebbmunner        Plantesugere        Bladlus        Egentlige bladlus        Ferskenbladlus

Ferskenbladlus

Myzus persicae

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
ANETTE SUNDBYE
OPPDATERT:
FØR NOVEMBER 2013

Ferskenbladlus finnes over store deler av kloden der det vokser planter og er antakelig den bladlusarten som har størst økonomisk betydning. Vertplantene er tallrike. Den er kjent som vektor for over 100 virussykdommer på planter i mer enn 50 familier. Arten danner også ulike raser med spesielle egenskaper i levevis, vertplantevalg, virusoverføring og resistens overfor kjemiske bekjempelsesmidler. I Norge er ferskenbladlus et betydelig skadedyr på veksthusplanter, og på friland er den vår viktigste virusvektor i potet. Den kan også ha sterke angrep på unge frukttrær under oppaling.

  • Ferskenbladlus (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Voksne og unge ferskenbladlus (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Rød og grønn ferskenbladlus (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Grønn ferskenbladlus (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Ferskenbladlus (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Ferskenbladlus (Tegning: L. Hofsvang)
  • Ferskenbladlus (Tegning: L. Hofsvang)

Utseende

Uvingete hunner er 1,5-2,5 mm lange med grønn eller rødbrun kroppsfarge. Antennene er litt kortere enn kroppen. Pannetuberklene er nærmest rektangulære og danner en dypt gropformet panneprofil. Ryggrørene er lange og lyse, men mørkere og svakt svulmet på ytterste halvdel. Haletappen (cauda) er lys og under halvparten av ryggrørenes lengde og har 5-8 hår. Nymfene er grønne, gule eller lyserøde, avhengig av rase eller vertplante.

Utbredelse

Ferskenbladlus finnes trolig i de fleste veksthus i Norge. På friland er ferskenbladlus vanlig sør for Dovre, mest på Østlandet. I varme perioder på sommeren kan angrep på friland forekomme nord til Troms.

Vertplanter

Fersken (Prunus persica) er den viktigste primærverten, men i sørligere land overvintrer ferskenbladlus også på aprikos (P. armeniaca) og andre nærståande Prunus­-arter, men ikke på plomme og kirsebær.

Det forekommer både holosykliske, dvs. utvikling fra befruktete egg på primærverten, og anholosykliske raser hos ferskenbladlus. Holo­sykliske raser har Prunus persica (fersken), P. serotina (romhegg) og  P. tenella (dvergmandel) som primærverter og en rekke urteaktige planter som sekundærverter. Innen kulturplantene er potet, korsblomstete vekster og urteaktige prydplanter de viktigste sekundærverter. Holosykliske raser er vanligere på potet enn på korsblomstrete vekster.

I veksthus har ferskenbladlus størst økonomisk betydning på prydplanter. De sterkeste angrep forekommer på sommeren. Angrep er registrert på følgende prydplanter: Anemone, Aphelandra, Asparagus plumosus, Begonia, Calceolaria, Calla, Capsicum annum, Chrysanthemum, Dahlia, Dianthus, Freesia, Fuchsia, Gerbera, Gypsophila, Hedera helix, Hibiscus rosa-sinensis, Hydrangea opuloides, Kalanchoe blossfel­diana, Primula obconica, Rosa, Saintpaulia, Schefflera, Senecio cruentus, Solanum, Tagetes, Tropaeolum majus, Tulipa, Viola, Yucca, Zantedeschia aetiopia.  Chrysanthemum, Dianthus og Senecio er av de planter som blir sterkest angrepet. Men det kan være store forskjeller i mottakelighet innen Chrysanthemum-sortimentet. Begonia er derimot svært dårlig vertplante for ferskenbladlus, og angripes bare unntakelses­vis.

I veksthus kan det også oppstå angrep av ferskenbladlus på melon, tomat, paprika, hodesalat, kruspersille, kinakål og jordbær. Kinakål og paprika er gunstige vertplanter og angripes særlig sterkt.

På friland er potet er vanligste vertplanten. I varme sommere i Nord-Norge er det registrert sterke angrep av ferskenbladlus på potet i Nordland og Troms. Det er også påvist frilandsangrep på gulrot, kålrot, hodekål, kinakål og plomme, men angrep av økonomisk betydning kun på kinakål. I sistnevnte tilfelle har antakeligvis smitten fulgt med småplanter som er tiltrukket i veksthus.

Livssyklus

Verken holosyklisk eller anholosyklisk overvintring er kjent på friland i Norge. I veksthus foregår derimot partenogenetisk formering hele året. Enkelte år kan det være forholdsvis stor spredning av vingete ferskenbladlus på friland. Vingete ferskenbladlus registrert allerede i juni er sannsynlig emigranter fra sydligere land, mens vingete individer i august antakeligvis stammer fra norske frilandsbestander.

De vingete ferskenbladlus tar av for flukt når temperaturen er over 16 °C. Med luftstrømmer kan de drive opptil 1500 km før de lander og etableres på nye vertplanter. I løpet av sommeren dannes flere generasjoner av uvingete eller vingete vivipare hunner på sekundærvertene. Ved kort dag og lav temperatur om høsten flyr vingete eksemplarer i de holosykliske raser tilbake til primærverten, der det dannes eggleggende hunner som blir befruktet av hanner.

Anholosykliske raser blir stadig utviklet fra holosykliske raser. Disse lever utelukkende på sekundærvertene og har mistet evnen til å reagere på stimuli for produksjon av seksualformer. De anholosykliske raser er hele tiden avhengig av planter i vekst for å overleve. For øvrig er anholosyklisk overvintring vanlig i veksthus og på lager med løk, potet og fórbete. Nedre grense for partenogenetisk formering er under 5°C og øvre grense er mellom 25°C og 30°C. Ved temperaturer mellom 15 og 20°C produserer en hunn mellom 70 og 80 avkom, og utviklingen til voksent stadium tar under en uke ved de samme temperaturer. Optimal temperatur for bestandens vekst er 25°C.

Ferskenbladlus er ingen typisk kolonidanner. Nyfødte nymfer etablerer seg i god avstand fra mødrene. Blir ferskenbladlus tvunget til å leve tett innpå hverandre reduseres formeringsevnen. Berøring mellom individer fører også lett til dannelse av vingete eksemplarer som søker nye planter. Disse egenskaper fører til at arten blir forholdsvis hurtig og jevnt spredd i en plantebestand.

Skadevirkninger

Bladlus suger næring fra plantenes silvev, fortrinnsvis fra unge plantedeler i god vekst. I plantenes generative fase angripes også eldre blad, blomsterknopper og blomster. Samtidig med næringsopptaket injiserer bladlusene stoffer som endrer plantenes vekst og metabolisme. De injiserte stoffer er giftige og har ofte større betydning for plantene enn det bladlusene fjerner ved næringsopptaket. Angrepsstedene kan derfor få lokale misdannelser, bladkrølling, galledannelse o.l. eller fargeforandringer.

Ferskenbladlus gir ingen spesifikke skadesymptomer på plantene, men sugingen forstyrrer plantenes vekst. Ferskenbladlus endrer plantenes innhold av veksthormon. Innhold av vekst­stimulerende hormon reduseres mens veksthemmende hormon øker. Det antas at dette skyldes både stoffer som fjernes og injiseres av ferskenbladlus. Dessuten danner ekskrementene (honningdugg) grobunn for svertesopper. Indirekte gjør ferskenbladlus skade som vektorer av plantevirus. Den er kjent som vektor for over 100 virussykdommer på planter i mer enn 50 familier.

I Norge har vi av og til registrert sterke angrep på unge frukttrær som blir alt fram i veksthus. Hos eple kan slike angrep føre til dårlig vekst og utvikling, uten at angrepet fører til vesentlig bladkrølling. En skal være oppmerksom på at ferskenbladlus kan overføre 'Sharka'-virus i plomme, men denne fruktarten er normalt lite utsatt for angrep av denne bladlusa.

Bekjempelse

Ferskenbladlus kan lett bli resistent mot forskjellige insektmidler. Resistensen berører en rekke midler, ettersomda det er påvist kryssresistens mellom fosforforbindelser, karbamater og pyretroider, samt nedsatt følsomhet mot imidakloprid.

Ferskenbladlusa kan derfor også være vanskelig å bekjempe med vanlige systemiske bladlusmidler.

Det beste tiltaket mot ferskenbladlus er å forebygge angrep med bruk av friske planter, insektsnett i lufteluker og god overvåking av kulturen. Ved evt. angrep i veksthuskulturen bør det brukes biologisk bekjempelse med tidlig utslipp av bladlussnylteveps Aphidius colemani) og bladlusgallmyggen (Aphidoletes aphidimyza).

.

Litteratur

Edland, T. 2004. Sugande skadedyr- og nyttedyr i frukthagar. Grønn kunnskap 8 (4): 1-176.

Stenseth, C. 1994. Skadedyr på veksthusplanter. Midder og insekter. Statens plantevern. Undervisningen ved NLH. Kompendium. Landbruksbokhandelen. 59pp.

                  Oppdatert 10. juni 2011

Bilder


Ferskenbladlus (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Voksne og unge ferskenbladlus (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Rød og grønn ferskenbladlus (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Grønn ferskenbladlus (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Ferskenbladlus (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Ferskenbladlus (Tegning: L. Hofsvang)


Ferskenbladlus (Tegning: L. Hofsvang)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet.

Plantevernleksikonet © 2019 NIBIO