NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 18.01.2022 22:00


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Slireknefamilien        Småsyre

Småsyre

Rumex acetosella

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
Helge Sjursen
OPPDATERT:
18. februar 2021

Småsyre hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende med formeringsrøtter. Den voksne planten er 10-30 cm høy. Svært mangeformet og vanskelig å dele opp i raser. Det er fremmet forslag om fire underarter i Norge. Rotsystemet består av stekt greinete formeringsrøtter med mange trådformete siderøtter. Stengelen er oppstigende eller litt opprett, furete, glatt, ofte med rødlig farge. Bladene ved grunnen er breit ovale-lansettformet, de andre er lansettformet eller lineære-lansettformet, alle vanligvis med to utstående fliker ved grunnen av bladplaten. Nedre blad er langstilket, øvre blad er kortstilkete eller sittende. Blomstene sitter i kranser i en bladløs topp. Blomsterdekket har 6 blad, de 3 innerste er uten "korn" ved grunnen. Særbu. Forekommer på dyrket og udyrket mark, langs veikanter og jernbaner, på fjellknatter og torvtak, på næringsfattige steder. Opptrer som ugras først og fremst i naturlig eng og beite, men dels også i åker. Mottiltak: Kan motarbeides med ved kalking og sterk gjødsling, og ved å bruke reint såfrø og kunstgjødslel til gjenlegg.

  • Småsyre (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Småsyre (Foto: E. Fløistad, NIBIO)

Forveksling

Engsyre, som har nedre bladfliker som vender nedover eller litt utover.

Fægri (1970) om "matsyre" og småsyre: "Disse syrene kjenner vi lett fra høymol på at de er mindre og spinklere. Selv de største matsyrene blir ikke så grove som en høymol, selv om de kan bli like høye. Småsyrens blad er smalere enn matsyrens, og flikene nederst stritter utover (av og til mangler de); hos matsyren peker de nedover".

Kjennetegn

Den voksne planten er 10-30 cm høy (Korsmo et al. 2001). Svært mangeformet og vanskelig å dele opp i raser. Det er fremmet forslag om fire underarter i Norge (Lid og Lid 2005).

Rotsystemet består av stekt greinete formeringsrøtter med mange trådformete siderøtter.

Stengelen er oppstigende eller litt opprett, furete, glatt, ofte med rødlig farge.

Bladene ved grunnen er breit ovale-lansettformet, de andre er lansettformet eller lineære-lansettformet, alle vanligvis med to utstående fliker ved grunnen av bladplaten. Nedre blad er langstilket, øvre blad er kortstilkete eller sittende. Bladslirene er hvite, og oppflisete i kanten.

Planten har blomstene i kranser i en bladløs topp. Blomsterdekket har 6 blad, de 3 innerste er uten "korn" ved grunnen. Særbu. Hannblomstene har 6 støvbærere med gulbrune støvknapper. Hunnblomstene har 3 korte grifler og lyserøde, penselformete arr.

Frukten er en nøtt omgitt av blomsterdekkbladene. Nøtten (frøet) er breit eggformet i omkrets, og trekantet i tverrsnitt. Overflaten er glatt og skinnende, fargen er rødbrun.

Småplanten: Frøplanten har kortstilkete, ovale-lansettformete frøblad, avrundet i spissen, opptil 5-9 mm lange og 1,5-2,5 mm breie.

 

Biologi

Formeringen og spredningen skjer med frø og krypende formeringsrøtter. Formeringsrøttene vokser bølgeformet i jordlaget, og noen av dem kan vende rett nedover og nå temmelig dypt. Lysskuddene utvikles med ujevne mellomrom fra adventivknopper i formeringsrøttene.

Blomstring i mai-august.

Frøspiringen er vanligvis god. Maksimalt spiredyp er 5 cm.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 1000.

 

Betydning

Vokseplasser

Forekommer på dyrket og udyrket mark, langs veikanter og jernbaner, på fjellknatter og torvtak. Liker lett, relativt næringsfattig, sur jord, særlig sandjord, men også på tyngre jord og myrjord. Blir fortrengt av andre planter på kalkrikere jord, og på skyggefulle voksesteder.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras først og fremst i naturlig eng og beite, men dels også i åker. Frøet er svært seiglivet, og kan gå gjennom dyremagen uten å miste stort av spireevnen. Spireevnen øker etter luting. Frøet kan ligge i jorden i flere mannsaldre uten å miste spireevnen.

Småsyre er en dårlig fôrplante med lav næringsverdi. Den kan bl.a. være årsak til at melk surner fort, og til at smøret får vond smak. I større mengder er dessuten småsyre giftig og kan i alvolige tilfeller føre til døden.

Utbredelse i Norge

Vanlig småsyre (R. acetocella ssp. acetocella): Vanlig i det meste av landet, i nord mest bare som ugras.

Historikk

Det er gjort sikkert funn av makrofossiler av småsyre i Sør-Skandinavia allerede  fra Allerød-perioden, som varte fra ca. 10.000 til 9.000 f.Kr. Denne perioden var preget av en midlertidig klimaforbedring, med en antatt juli-temperatur på 13-14 oC (Jensen 1987, Sjursen 2009).

 

Bekjempelse

Forebyggende tiltak

Kan motarbeides med ved kalking og sterk gjødsling, og ved å bruke reint såfrø og kunstgjødslel til gjenlegg.

 

Kjemiske tiltak

Fluoksypyr og fenoksypropionsyrer virker godt mot småsyre. MCPA virker dårligere.

 

 

Litteratur

Fykse, H. 2003. Småsyre. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 66. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Matsyre og småsyre. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 134. Cappelens forlag. Oslo.

Jensen, H.A. 1987. Macrofossils and their contribution to history of spermatophyte flora of Southern Scandinavia from 13.000 BP to 1536 AD. Biologiske Skrifter, Det kongelige Danske Videnskapers Selskab, 29: 1-74.

Korsmo, E. 1954. Småsyre. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 415-418. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Småsyre. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 256-257, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Småsyre. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 204, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H. 2009. Ugrasarter i historisk perspektiv. Bioforsk Fokus, 4(2): 230-231.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                              

Bilder


Småsyre (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Småsyre (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".

NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.

Plantevernleksikonet © 2022 NIBIO