NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 18.01.2022 22:07


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Slireknefamilien        Raudt kjertelhønsegras

Raudt kjertelhønsegras

Persicaria lapathifolia

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
Helge Sjursen
OPPDATERT:
18. desember 2017

Rødt hønsegras hører til den biologiske gruppen sommerettårige. Den voksne planten er 30-100 cm med pålerot. Stengelen er opprett, ofte sterkt greinet, oppsvulmet ved leddknutene, grønn med rødlig fargetone og mørkere flekker. Bladene er kortstilkete, lansettformete, hele i kanten, nesten snaue, ofte med en mørk flekk i midten. Bladslirene er tvert avstumpet, som regel snaue. Blomstene sitter i tette, bladløse aks. Aksskaftet har få, gule kjertelhår. Forekommer på dyrket mark, på avfallsplasser, i driftvoll ved ferskvann og havet, på veikanter og skrotemark. Opptrer som ugras i hager og alle slags åkerkulturer, særlig på fuktig mark. Mottiltak (som for vanleg hønsegras): Hindre frøspredning, grøfting av vassjuk jord, ugrasharving og/eller radrensing. Det finnes flere godkjente ugrasmidler i ulike kulturer, som er effektiv mot rødt hønsegras, sjekk www.plantevernguiden.no.

  • Raudt kjertelhønsegras (Foto: E. Fløistad, NIBIO)
  • Raudt kjertelhønsegras (Foto: E. Fløistad, NIBIO)

Forveksling

Hønsegras-artene er svært like, i hvert fall på småplantestadiet.

I Lids flora (Lid & Lid 2005) skilles det mellom to ulike arter, når en ser bort fra vasspepper og ulike slireknearter, som også hører til denne slekten: Hønsegras (Persicaria maculosa) og kjertelhønsegras (P. lapathifolia). Vanlig hønsegras er nå en underart av hønsegras (P. maculosa ssp.maculosa), mens kjertelhønsegras har to underarter: rødt kjertelhønsegras (P. lapathifolia ssp. lapathifolia) og grønt kjertelhønsegras (P. lapathifolia ssp. pallida).    

Vanlig hønsegras har bl.a. aksskaft uten eller med noen få vorteformete kjertler (bruk lupe). Rødt kjertelhønsegras har få kjertler på aksskaftet, grønt kjertelhønsegras har mange. Vanlig hønsegras har slirekanter med ca. 1 mm lange hår, mens de to andre artene har slirekanter med maksimum 0,8 mm lange hår. Grønt kjertelhønsegras har oftest lodne stengler og blad, mens rødt kjertelhønsegras har snaue blad.

Kjennetegn

Den voksne planten er 30-100 cm med pålerot.  

Stengelen er opprett, ofte sterkt greinet, oppsvulmet ved leddknutene, grønn med rødlig fargetone og mørkere flekker.

Bladene er kortstilkete, lansettformete, hele i kanten, nesten snaue, ofte med en mørk flekk i midten. Bladslirene er tvert avstumpet, som regel snaue. Se også under Forveksling.

Planten har blomstene i tette, bladløse aks. Aksskaftet har få, gule kjertelhår.

Blomsterdekkbladene, 5 i tallet, med kjertelhår, er grønnhvite, sjelden lyserøde. Blomstene er tvekjønnet, med 7 støvbærere, og 1 støvvei med 2 grifler.

Frukten er en nøtt omgitt av blomsterdekket. Nøtten (frøet) er breit oval i omkrets, flattrykt fra sidene, og toppen er uttrukket i en spiss. Overflaten er glatt og skinnende, og fargen er brun. Madsen og Jakobsen (2004) om frø: Nærmest hjerteformet og flattrykt fra sidene (gjelder også grønt kjertelhønsegras). Overflaten glatt, ofte med rester av arret. Tusenkornvekt ca. 3,6 g.

Småplanten: Frøplanten har avlange til skeivt ovale frøblad med hele bladrander. Overflaten spredt behåret, lengde 7-10 mm, bredde 3-5 mm.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer bare ved frø.

Blomstring i juni-september.

Frøspiringen er god, særlig når frøet har overvintret ute i jorden. Frøet spirer vanligvis ikke i modningsåret, men frø som har overvintret tørt eller i jorden, spirer raskt om våren når det ikke ligger dypere enn 4-5 cm. Frø som ligger dypere, beholder spireevnen i årevis (Fykse 2003).

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 800-850.

Betydning

Vokseplasser
Forekommer på dyrket mark, på avfallsplasser, i driftvoll ved ferskvann og havet, på veikanter og skrotemark. Liker noe sur, næringsrik myrjord og lett minraljord, rik på organisk materiale.

Skade/ulempe
Opptrer som ugras i hager og alle slags åkerkulturer, særlig på fuktig mark.

Utbredelse i Norge
Spredt i lavlandet på Østlandet nord til Åmot i Hedmark og Lillehammer og Nordre Land i Oppland, og langs med kysten til Karmøy i Rogaland. Utbredelsen er dårlig kjent.

Historikk
Se under vanleg hønsegras.

Bekjempelse

Forebyggende, mekaniske og termiske tiltak (som vanleg hønsegras)
Det er viktig å hindre frøspredning. Kan motarbeides ved grøfting av vassjuk jord. Halmluting dreper ikke frø av hønsegras. Spireprosenten blir heller høyere. Forsøk har vist at hønsegras-frø blir ødelagt i silo, selv uten konserveringsmiddel.

Ellers kan plantene ugrasharves eller radrenses.

Termisk kontroll ved flamming på små planter reduserer veksten, men gir trolig ikke fullgod virkning. Det samme gjelder termisk kontroll ved jorddamping (stripedamping er nå Debio-godkjent). I et grunndampingsforsøk med brede dampeskjold i isbergsalat ble dekningsgraden av hønsegras redusert fra 17,5% (ubehandlet) til ca. 1% etter 3 minutters damping.

Kjemiske tiltak
Kornåker: Tribenuron-metyl (Harmony 75 DF) virker bra.
Det tresidige midlet fluroksypyr+klopyralid+MCPA (Ariane S) virker rimelig bra.

Gulrot og potet: Aklonifen (Fenix) virker bra ved sprøyting på frøplantestadiet. I potet har metribuzin (Sencor WG) bra effekt.

Hønsegras er resistent mot fenmedifam (Betanal SC), og sterk mot pyridat (Lentagran WP).

Litteratur

Fykse, H. 2003. Raud hønseugras. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 33. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Hønsegress. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 137-138. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Hønsegras. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 78-80. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Raudt hønsegras. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 250-251, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Raudt kjertelhønsegras. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 207, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Madsen, K.H. og H. Jakobsen 2004b. Bleg pileurt. I Ukrudtsbogen (red. K.H. og H. Jakobsen), s. 104-105. Utgitt av Forskningscenter Flakkebjerg, Afdeling for plantebekyttelse, 4. udgave.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                      Publisert: 18. desember 2017

 

Bilder


Raudt kjertelhønsegras (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Raudt kjertelhønsegras (Foto: E. Fløistad, NIBIO)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".

NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.

Plantevernleksikonet © 2022 NIBIO