NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 18.01.2022 22:21


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Slireknefamilien        Engsyre

Engsyre

Rumex acetosa

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
Helge Sjursen
OPPDATERT:
18. februar 2021

Engsyre hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende "på andre måter", dvs. med røtter som sprekker opp i fliker, som danner nye lysskudd. Den voksne planten er 20-120 cm høy. Arten er svært skiftende og er delt inn i flere underarter. Rotsystemet varierer med forholdene i jorden, fra sterkt greinet med mange birøtter på en kort, gruntliggende rotstokk, til en dyp pålerot med få greiner. Stengelen er opprett, rund, furete, snau eller litt hårete. Bladene ved basis og de nedre stengelbladene er stilkete, elliptiske-ovale, med avrundet spiss og kileformet grunn. Øvre stengelblad er kortstilket eller sittende, lansettformet med kileformet grunn. Blomstene sitter i kransstilte klaser i en greinet, bladløs topp. Blomsterdekket har 3 ytre blad som er bøyd tilbake, og 3 indre blad med et avlangt 'korn' ved grunnen. Særbu. Forekommer i eldre kunsteng og i naturlig eng og beite, og er litt næringskrevende. Opptrer som ugras i eldre kunsteng og i naturlig eng og beite. Engsyre er en dårlig fôrplante, spesielt i høy, der den blir trevlerik og hard. Mottiltak: Hindre frøspredning ved tidlig slått og pussing av beite, og evt. bruk av fenoskysyrer, dersom kjemiske tiltak er aktuelle.

  • Engsyre - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)
  • Engsyre blomsterdetaljer - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)
  • Engsyre frø - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)
  • Engsyre frøplante - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)
  • Engsyre rosett første høsten - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)
  • Engsyre - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)
  • Engsyre skudd fra rotbit - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)

Forveksling

Småsyre, som har lansett- eller lineære-lansettformete blad, alle vanligvis med to utstående fliker ved grunnen av bladplaten.

Fægri (1970) om "matsyre" og småsyre: "Disse syrene kjenner vi lett fra høymol på at de er mindre og spinklere. Selv de største matsyrene blir ikke så grove som en høymol, selv om de kan bli like høye. Småsyrens blad er smalere enn matsyrens, og flikene nederst stritter utover (av og til mangler de); hos matsyren peker de nedover".

Kjennetegn

Den voksne planten er 20-120 cm høy. Arten er svært skiftende og er delt inn i flere underarter.

Rotsystemet varierer med forholdene i jorden, fra sterkt greinet med mange birøtter på en kort, gruntliggende rotstokk, til en dyp pålerot med få greiner.

Stengelen er opprett, rund, furete, snau eller litt hårete.

Bladene ved basis og de nedre stengelbladene er stilkete, elliptiske-ovale, med avrundet spiss og kileformet grunn. Øvre stengelblad er kortstilket eller sittende, lansettformet med kileformet grunn.  Bladslirene er brunlige og oppfliset i kanten. Bladene er 2-5 ganger så lange som breie.

Planten har blomstene i kransstilte klaser i en greinet, bladløs topp. Blomsterdekket har 3 ytre blad som er bøyd tilbake, og 3 indre blad med et avlangt 'korn' ved grunnen. Særbu. Hannblomstene er gulgrønne med 6 støvbærere, hunnblomstene har 3 grifler og røde, penselformete arr.

Frukten er en nøtt dekket av de indre blomsterdekkbladene. Nøtten (frøet) er breiest nedenfor midten, og trekantet i tverrsnitt. Overflaten er glatt og skinnende, fargen mørkebrun til brunsvart.

Småplanten: Frøplanten har stilkete, elliptiske, fint dunhårete frøblad, som er ca. 6 mm lange og 3 mm breie.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer hovedsakelig med frø, men en viss vegetativ spredning forekommer også. Øvre del av roten sprekker ofte opp i fliker som bøyer seg utover og setter nye lysskudd og røtter. Planter kan også utvikle seg fra rotstumper etter oppdeling av roten med jordarbeidingsredskap.

Blomstring i mai-juli.

Frøspiringen er god fra små dyp. Maksimalt spiredyp er 4 cm.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 2100.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i eldre kunsteng og i naturlig eng og beite. Ellers på åpne plasser i skogen, langs veikanter, jernbaner og grøfter. Planten vokser på de fleste jordtyper, men særlig på fuktig jord, og er litt næringskrevende.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i eldre kunsteng og i naturlig eng og beite. Engsyre er en dårlig fôrplante, spesielt i høy, der den blir trevlerik og hard. Kan være giftig i store mengder, særlig for hest og sau. Hovedgiftstoffet er kaliumoxalat.

Utbredelse i Norge

Vanlig engsyre (R. acetosa ssp. acetosa): Vanlig i lavlandet og opp i fjellskog i hele landet, sjelden over skoggrensen. Til 1500 m.o.h. i Vågå i Oppland.

 

Historikk

Kulturhistorie: Engsyre har gjennom tidene vært brukt både i husholdningen og som fôrtilskudd til gris (Høeg 1975). Avkok av tørket rot gir en god rødfarge (Hermansen 1988).

I en Bioforsk-undersøkelse er antioksydant-innholdet i bl.a engsyre blitt målt (41,0 mmol/100 g tørket materiale). Antioksydanter er kjent for å ha helsefremmende effekt. Innholdet i engsyre var noe i underkant av blåbær, som har 47,5 mmol/100 g (Røthe 2007).

Kulinarisk bruk: Unge blad kan i små mengder brukes i grønne bladsalater og supper. På den annen side innholder bladene tanniner, vitamin C og oksalsyre, som i store mengder kan hemme jernopptaket. Dette er grunnen til at unge blad bør brukes i små mengder (Harding 2005).

Medisinsk bruk: Et avkjølt standarduttrekk av unge blad er en lindrende drikk mot feber. Det kan også brukes som gurglevann mot sår hals og som fordøyelsesfremmende middel. Som omslag benyttes unge blad for å trekke gift ut av byller og infiserte sår (Harding 2005).

Vegetasjonshistorie: Det er gjort sikkert funn av makrofossiler av engsyre i Sør-Skandinavia fra Subboreal periode, som varte fra ca. 3.000 til 500 f.Kr. Denne perioden faller sammen med Yngre steinalder, da en regner at den første nordboer begynte å rote i jorden (Jensen 1987, Sjursen 2009). I Oslo-området er det funnet pollen av ulike kornslag og ugrasarter.

 

Bekjempelse

Forebyggende og mekaniske tiltak

Hindre frøspredning ved tidlig slått og pussing av beite.

Kjemiske tiltak

Fenoksysyrer kan brukes. Søk på http://www.plantevernguiden.no/ for alternative ugrasmidler.

 

Litteratur

Fykse, H. 2003. Engsyre. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 70. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Matsyre og småsyre. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 134. Cappelens forlag. Oslo.

Hermansen, P. 1988. Engsyre. I Vakre vekster i skog og eng (red. P. Hermansen), s. 18-19. Universitetsforlaget.

Harding, J. 2005. Engsyre. I Urter. En komplett guide til dyrking og bruk av urter (red. J. Harding), s. 236. Spektrum forlag.

Høeg, O.A. 1975. Rumex acetosa L. - Engsyre. I Planter
og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 563-565, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.

Jensen, H.A. 1987. Macrofossils and their contribution to history of spermatophyte flora of Southern Scandinavia from 13.000 BP to 1536 AD. Biologiske Skrifter, Det kongelige Danske Videnskapers Selskab, 29: 1-74.

Korsmo, E. 1954. Matsyre. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 437-439. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Engsyre. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 254-255, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Engsyre. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 203, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Røthe, G. 2007. Viltveksande urter som krydder og helsekost. Tiltak i handlingsplan for økologisk landbruk i Troms. Bioforsk Rapport 2(19): 1-18.

Sjursen, H. 2009. Ugrasarter i historisk perspektiv. Bioforsk Fokus, 4(2): 230-231.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                      

Bilder


Engsyre - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)


Engsyre blomsterdetaljer - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)


Engsyre frø - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)


Engsyre frøplante - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)


Engsyre rosett første høsten - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)


Engsyre - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)


Engsyre skudd fra rotbit - fra Korsmos ugrasplansjer (Ill.: Sara Mørk/Korsmo)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".

NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.

Plantevernleksikonet © 2022 NIBIO