NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 17.06.2019 02:56


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Planteriket        Nellikfamilien        Linbendel

Linbendel

Spergula arvensis

SKADEGJØRER
SKREVET AV:
HELGE SJURSEN
OPPDATERT:
FØR NOVEMBER 2013

Linbendel hører til den biologiske gruppen sommerettårige. Den voksne planten er 15-40 cm høy, med fingreinet pålerot. Stengelen er oppstigende til opprett, sterkt greinet ved grunnen, vanligvis klebrig kjertelhåret og med noe sur lukt. Bladene er gulgrønne og lineære med små hinneaktige øreblad, og med en langsgående fure på undersiden. Tilsynelatende kransstilte ved leddknutene, men i virkeligheten to motstående knipper av 6-8 blad med små øreblad i mellom. De hvite blomstene sitter på lange skaft, i kvastformet blomsterstand, som vender nedover etter blomstring. Forekommer i åker, langs veikanter og på strender. Trives best på noe sur, kalkfattig jord, særlig på lettere jordarter og sandjord. Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer. Er en del i tilbakegang, trolig pga. sterkere kalking og høyere pH i kulturjorden nå enn før. Mottiltak: Kalking av sur jord er et viktig forebyggende tiltak. Ellers gjelder det å hindre frøsetting og -spredning ved mekaniske tiltak, eventuelt flamming tidlig i sesongen. I kornåker virker ugrasmidler som inneholder bentazol (Basagran SG) svært godt mot linbendel. Ellers har sulfonyl ureapreparater god effekt. I andre kulturer virker metamitron (Goltrix) og metribuzin (Sencor WG) svært godt.

Se VIPS-ugras eller Korsmos ugrashage.

  • Linbendel (E. Fløistad, NIBIO)
  • Linbendel (E. Fløistad, NIBIO)
  • Linbendel (E. Fløistad, NIBIO)
  • Linbendel (E. Fløistad, NIBIO)

Forveksling

Frøplantens frøblad kan minne om smalkjempe (Madsen & Jakobsen 2004).

Kjennetegn

Den voksne planten er 15-40 cm høy, med fingreinet pålerot.

Stengelen er oppstigende til opprett, sterkt greinet ved grunnen, vanligvis klebrig kjertelhåret og med noe sur lukt.

Bladene er gulgrønne og lineære med små hinneaktige øreblad, og med en langsgående fure på undersiden. Tilsynelatende kransstilte ved leddknutene, men i virkeligheten to motstående knipper av 6-8 blad med små øreblad i mellom.

Planten har blomstene på lange skaft, i kvastformet blomsterstand, og vender nedover etter blomstring. Begerbladene, 5 i tallet, er smalt eggformet. Kronbladene, også 5 i tallet, er hvite og litt lengre enn begerbladene. Blomstene er tvekjønnet med 10 støvbærere og 1 støvvei med 5 grifler.

Frukten er en kapsel med ett rom og mange frø, og åpner seg i spissen. Frøet er rundt i omkrets med vingekant, noe flattrykt fra sidene. Overflaten er ru, vortete og matt, fargen gråsvart til svart.

Småplanten: Frøplanten har lineære, sittende frøblad, som er opprette og håret, ca. 8-25 mm lange og 0,5-1 mm breie.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer bare med frø. Frøet modner tidlig og drysser lett, men det må til vanlig overvintre før det spirer. Frøet kan ellers ligge i jorden i mange år uten å miste spireevnen. Ved arkeologiske utgravinger i Danmark og Skåne er det funnet spiredyktige linbendelfrø som var minst 1700 år gamle! 

Frøspiringen er god fra dyp ned til 3 cm.

Blomstring i juli-september. Blomstene åpner seg bare i solskinn.   

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 3200.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i åker, langs veikanter og på strender. Trives best på noe sur, kalkfattig jord, særlig på lettere jordarter og sandjord, men er ikke sjelden på tyngre jordarter heller.


Skade/ulempe

Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer. Er en del i tilbakegang, trolig pga. sterkere kalking og høyere pH i kulturjorden nå enn før (Fykse 2003). Fægri (1970): "Linbendel er et vemmelig ugress, derfor legger folk merke til den. Hele planten har en ubehagelig lukt, og den er en slags fattigmannsplante som finnes på næringsfattig og vanskjøttet jord. Der jorden er i god hevd og skikkelig kalket, spiller den ingen rolle som ugress".

Utbredelse i Norge

'Fôrlinbendel' (Lid & Lid 2005): Vanlig i det meste av landet, men er spredt i fjelldalene og nordpå til Alta og Sør-Varanger, til 790 m i Tynset. Linbendel hører til de mest utbredte sommerettårige ugrasene, men er verst i kyststrøkene (Fykse 2003).

Historikk

Kulturhistorie: Tidligere dyrket som fôrplante, med mulig opprinnelse fra Nord- og Mellom-Europa. Fægri (1970): "Det er ikke lenge siden linbendel ble dyrket som grøntfôr, og enda tidligere har den nok vært dyrket for frøenes skyld, i alle fall er linbendelfrø funnet i mageinnholdet hos myrlik ('mosemann') fra jernalderens begynnelse (ca. 400 e.Kr.). Kanskje var de fattigmannskost på den tiden".

Bekjempelse

Forebyggende tiltak

Kalking av sur jord er et viktig forebyggende tiltak.

Mekaniske og termiske tiltak

Det er viktig å hindre frøsetting og -spredning ved mekaniske tiltak. Flamming tidlig i sesongen er også et mulig tiltak.

Kjemiske tiltak

I kornåker virker midler som inneholder bentazon (Basagran SG) svært godt mot linbendel. Videre har sulfonyl-ureapreparater god effekt. I andre kulturer virker metamitron (Goltrix) og metribuzin (Sencor WG) svært godt. Aklonifen (Fenix) og fenmedifam (Betanal SC) er svakere.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Linbendel. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 35. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Linbendel og rødbendel. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 147. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Vanlig linbendel. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 125-127. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Linbendel. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 124-125, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Linbendel. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 241-242, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Madsen, K.H. og J. Jakobsen 2004. Almindelig spergel - Spergula arvensis. I Ukrudtsbogen (red. (K.H. Madsen og J. Jakobsen, 4. udgave), side 54-55. Forskningscenter Flakkebjerg. Ministeriet for Fødevarer, Landbrug og Fiskeri, Danmarks JordbrugsForskning.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                                 Oppdatert 6. mars 2012

Bilder


Linbendel (E. Fløistad, NIBIO)


Linbendel (E. Fløistad, NIBIO)


Linbendel (E. Fløistad, NIBIO)


Linbendel (E. Fløistad, NIBIO)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet.

Plantevernleksikonet © 2019 NIBIO